Tilbake i Norge

Ja, da er jeg hjemme igjen og Juba er et minne blott. Jeg har ikke hatt så mye tid til å filosofere over oppholdet. Et av hovedinntrykkene jeg sitter igjen med er at man må ofre en del for å leve et liv som bistandsarbeider ute. Særlig når det gjelder familie og venner. Så all ære til dem som lever slike liv! Og personlig lærdom nummer en er at man ikke egentlig trenger så mye materielle ting for å klare seg. Selv om det er fint å ha ;) Jeg er superglad og veldig takknemlig for at jeg fikk sjansen til å dra til Juba og oppleve KN og sør-Sudan. Jeg har faktisk hatt det ganske så bra! Snart skal jeg legge ned denne bloggen, men først: avskjedsgaven min til Birgit, nemlig en gjendiktning av Knutsen og Ludvigsens Dum og deilig, Juba, Juba.

Juba, Juba
(Mel: Knutsen og Ludvigsen. Tekst: Camilla)


Kjenner at det er sånn kribleri som sprer seg i fra magen. Mmm.
Sku’ tro vi snart sku’ reise hjem.
Slutt på rundstykker og myggnetting og byggemenn i hagen. Mmm.
Skulle tatt et alvorsord med dem.

Snart står bilen klar og vi humper av gårde. Støvet stiger, solen står høyt.
En unge roper ’morning’, Juba, Juba.
Geitene de breker.
Triksing, årning, Juba, Juba.
Tunfiskrøra steker.
Få’kke kjøpt ting, Juba, Juba.
Men det går bra.

Birgit er en skikk’lig arbeidshest og Leif liker å prate. Mmm.
Margaret hun mener mangt.
Flora har sin egen tidsregning, men det har også Juba. Mmm.
Alle reiser inn og ut og langt.

Strømmen stopper opp og arkivet er borte. Internettet harker seg frem.
Og Gunnar blir stengt inne, Juba, Juba.
Kjører ned til Nilen.
Reiseminne, Juba, Juba.
Ser på krokodillen.
Full vaksine, Juba, Juba.
Det må man ha.


Hadde aldri trodd jeg skulle [ende her] og faktisk få det veldig bra.
Møtt så mange mennesker og hatt det gøy, og lært. Tenkt så heldig jeg har vært!

Det er min tur i dag til å reise av gårde. Jetlinkflyet lyser mot meg.
For nå er turen over, Juba, Juba.
Takk at jeg fikk komme!
Vakten sover, Juba, Juba.
Mangotrærne tomme.
Kjør landrover, Juba, Juba.
Nå skal jeg dra.

Dagen derpå

Siden jeg skriver i dag kan man avlede at jeg ikke har reist til Torit. Det er fordi jeg fikk servert noe som ikke var helt bra i går, og ikke tok sjansen på å reise på tur slik programmet og toalettfasilitetene på turen ville være. Så det blir alene-hjemme-helg på meg. Det var synd, men jeg får leve på den superbra 17. mai-feiringen jeg har hatt!

I går fra klokken tre til fem var det offisiell mottakelse i den norske generalkonsulens resident. Det som kunne krype og gå av nordmenn, samt heads of agencies (FN-folk stort sett) og diverse personasjer fra sør-sudanesiske myndigheter var invitert. Vi var kanskje seksti stykker eller noe sånt? Det flakset ihvertfall rundt kelnere med alkoholholdige drinker og kanapeer dandert med små norske flagg. Jeg øvde meg på mingling på høyt nivå, og hilste på en haug med folk jeg ikke vet hvem er. Generalkonsulen holdt en lang, men god tale. Han snakket blant annet om hvorfor vi feirer 17. mai, om fred (historietime for de uinnvidde), forsoning og demokrati (hint til Sudan) og at vi går i barnetog istedenfor å ha militærparader (som Kathy spådde, fordi det er et kjært poeng i alle norske 17. mai-taler). Så talte en mann fra de sudanesiske myndigheter (Dr. Biang eller noe slikt), og til slutt velsignet den katolske erkebiskopen huset (som er bygget av norske myndigheter på erkebiskopens eiendom). De nordmennene som ikke hadde husket å ta med seg sløyfe hadde vært på markedet og kjøpt strimler av tøy i rødt, hvitt og blått. Noe frynsete syntetisk stoff, festet med sikkerhetsnål. Sløyfer på Juba-nivå ;) Presis klokken 17 stengte baren, og plutselig hadde alle gått hjem.

Det vil si, hjem skulle vi ikke. Birgit og Thor-Arne satte nesen rett mot kontoret. Så jeg fikk en drøy time der til å lese Aftenposten på nett og se på bilder av barnetoget og de kongelige.

Nå har jeg forresten glemt å fortelle om været. Vi hadde tropisk regn. Mye av det.

Klokken syv var det duket for den mer uformelle festen for bare nordmenn. Vi var cirka 25 personer. Tre fra konsulatet, tre fra Kirkens Nødhjelp, en militærgjeng fra FN, diverse ledelse og mineryddere fra Norsk Folkehjelp, noen fra Flyktningehjelpen, en fra Røde Kors, en fra UD/flergiverfondet osv. Vi satt ved langbord på generalkonsulens overbygde terrasse. En gjeng godt voksne soldater som jobber i UNMIS i den strategiske gruppen for sikkerhet i sør-Sudan sto for kokkeleringen. De hadde brakt diverse ingredienser fra Norge og andre steder, som de visstnok hadde betalt for selv. Snille gutter! Til forrett var det røkt laks og ørret pent dandert rundt litt eggerøre, og med en stor båt avocado ved siden av. Til hovedrett var det barbecue; bakte poteter med hvitløkssmør, karbonader, kyllingbryst, oksekjøtt og geitelår, og - til alles store glede: grillpølser. Til dessert hørte vi rykter om kransekake. Det er dårlig med is her i Juba. Men surprise! Vi fikk italiensk is til kransekaken! Og jeg må si jeg aldri har smakt så god is! Det som gjorde den så utrolig god var den fysiske følelsen av å få noe frossent og kremete i munnen som smeltet. Så fjernt fra alle matopplevelser jeg har hatt her. Til slutt var det selvsagt kaffe avec.

Praten gikk lett under hele måltidet. Jeg kunne høre på den fornøyde summingen at folk storkoste seg. Det ble hold flere, men uformelle taler, og folk begynte å fortelle vitser om samer og sånt. Helt i begynnelsen var det forresten litt formelt. Da ble det nemlig lest høyt et telegram fra Kong Harald med hilsen på nasjonaldagen til de ansatte på konsulatet og til den øvrige norske kolonien i sør-Sudan. Konsul Hans Inge hadde kopiert opp sanger til alle, og innimellom ble det sunget Ja, vi elsker, Mellom bakkar og berg, og selvsagt Norge i rødt, hvitt og blått. Generalkonsul Jan holdt små skåler for det ene og det andre, blant annet til oss unge (vi var tre under 35) om at han hadde hørt så mye pent om oss. De gamle kranglet lenge etterpå om hvem av dem som var inkludert blant de unge.

For dem som har tenkt seg til Juba: generalkonsulen utstedte en stående invitasjon til alle nordmenn, svensker og danser som er her: Hver søndag klokken 14-18 er det nye svømmebassenget hans åpent for dem. Så snart de får tak i kjemikalier til å rense vannet med ;) Dessverre blir det etter min tid, men jeg tror det kommer til å bli et samlingspunkt for skandinavene.

Klokken elleve var hadde generalkonsulen allerede gått og lagt seg, og FNs portforbud nærmet seg, så selskapet var over. 17. mai i Juba kommer til å skille seg ut i hukommelsen blant alle deilige venne-17. mai'er jeg har hatt i Norge, og jeg kommer til å huske tilbake på opplevelsen med et smil. Hurra for det norske konsulatet!

17. mai er vi så glad i

Min andre 17. mai utenfor Norges grenser, og så langt har det ikke vært noen feiring utover at vi norske på kontoret har iført oss sløyfer i rødt, hvitt og blått og gratulert hverandre med dagen. Det er nydelig sol og ikke alt for varmt. Jeg hadde planlagt å skrive en epistel i morgen om hvordan feiringen på det norske konsulatet i Juba var, men det får vente til en senere anledning.

I helgen skal jeg nemlig til Torit, en tre timers kjøretur fra Juba, sammen med Birgit, KNs Juba-sjef Jerome og KNs Sudan-sjef Thor-Arne. Ble invitert i dag morges, med avgang i morgen tidlig klokken ni. Støv, varme, humpete veier og tvilsomme bo- og spiseforhold ligger foran meg, men jeg kan jo ikke takke nei til å få noen spennende bonusopplevelser sånn på tampen!

Jeg har tidligere klaget på at regntiden her i Juba ikke har så mye regn å skryte av. I det siste har det regnet mer. Og dermed har myggbestanden eksplodert. Myggspray er en nødvendighet som jeg heldigvis har nok av, men jeg har likevel en god del røde, kløende prikker rundt på ankler, legger og armer (nei, det er ikke røde hunder). Så jeg setter min lit til at malariatablettene tar knekken på de parasittene myggen eventuelt sprøyter inn i kroppen min. Uansett gjør regnet at det blir kjærkomment kjøligere om natten. Og jeg er meget fornøyd med de åtte ukene jeg fikk uten et eneste myggstikk.

Det var noen som kommenterte, etter å ha lest bloggen min, at det ikke høres ut som jeg har the time of my life her, akkurat. Så jeg har gått tilbake og lest noen av innleggene mine fra en nordmann i Norges perspektiv, og skjønner at en del kan se ut som klaging på tilværelsen. Men saken er at jeg ikke hatt det spesielt fælt til tross for at det meste er annerledes og på mange måter verre enn i Norge. Det er litt vanskelig å forklare, men i bloggen har jeg vel villet fremheve det som er annerledes. Så la meg forsikre dere om at jeg har hatt et veldig interessant opphold! Gledene i hverdagen har vært nye opplevelser, hyggelige bekjentskap, og ting som nybakte rundstykker og alle ettermiddagene ved Nilen. Og mye av det vi klager over ler vi også av. Altså, man kan enten få høyt blodtrykk eller klage litt og så le av det. ;-)

Da gjenstår det i dagens innlegg bare å krysse fingrene for at regnet ikke gjør veiene så gjørmete at vi strander i Torit, og å gratulere alle nordmenn verden over med nasjonaldagen. Hipp, hipp hurra!

Om en uke og en time sitter jeg på flyet. Insh'ala

Vi har hatt besøk av Stein, Birgits mann, som har lang fartstid i KN. Han kom med ukens visdomsord:

"Man hører ofte at kulturen i et land er det største hinderet for utvikling. Det er feil. Kulturen i et land er utgangspunktet for all utvikling."

Jeg skal innrømme at jeg har begynt å klage over enkelte ting ved kulturen her i det siste, og jeg har inntrykk av at mange utlendinger som jobber her føler de kjemper mot kulturen på daglig basis. Det krever nok mye å være så zen i praksis som Stein legger opp til.

Stein reiser forøvrig verden rundt og snakker med religiøse ledere for å få dem til å jobbe for fred i sine samfunn. Han droppet for eksempel et møte med president Museveni av Uganda for å kunne være en dag ekstra med sin kone her i Juba.

I dag har jeg vært på det som sannsynligvis er mitt siste FN-møte i Juba for denne gang. Jeg forsto langt mer av samtalen i dag enn første gang jeg var på et slikt møte. Jeg har gradvis begynt å leve meg inn i Changemakerverdenen igjen. Det ligger mye og venter på meg når jeg kommer hjem, så det er like greit å "hit the ground running". Sissel kom akkurat inn på kontoret mitt og inviterte på middag i kveld. Hun reiser tilbake til Khartoum i morgen, og er snart ferdig med sitt oppdrag i Sudan. Det er nok bra for blodtrykket hennes at hun skal reise herfra. Vår kjære administrasjonssjef her nede har for eksempel bestemt at overnattingsgjester i det nye gjestehuset kan bruke vårt gjestehus som oppholds- og spiserom, med konsekvenser som at de spiser vår private mat, sitter og lytter til samtalene våre og bruker fellesarealene til forretningsmøter. Riktig så trivelig, er det.

I morgen er det visstnok en public holiday her nede. En eller annen form for nasjonaldag, kan det være datoen for signeringen av fredsavtalen som feires? Jeg tror uansett vi skal jobbe, i og med at vi har vår egen nasjonaldag på torsdag. Konsulatet har invitert til to selskap i løpet av dagen. Og så er det bare en dag, og så er det helg og jeg kan begynne å pakke ned, for så er det bare en dag til og så drar jeg.

The goat is dead

Sometimes you hear stories that seem suspiciously like urban myths (ok, perhaps not “urban”, but you get the point).

One story I was told a few days after I got here, was the one about the general who was swimming in the Nile and was eaten by a crocodile. Apparently he had a guard with him who was sitting on the river bank with a gun, but who did not dare fire at the croc in case he’d shoot the general instead. So the general died. I later heard the same story from different people. But reliable sources tell me that this is in fact a true story.

Another story is the one about the guard at a UN compound here who was swallowed whole by a python. (The ever-watchful local guards tend to “nap” at night.) But the python had not taken into account its fat belly, and was electrocuted during its escape through the electric fence. It was Flora who told me this story, and I took it with a pinch of salt, as we say. But my Norwegian colleagues in Khartoum had seen pictures of the dead snake in the paper. We do however agree it is more likely the python had a goat and not a man for its midnight snack.

Now, to my third Jubanese whadda ya know! animal story. This you might have read somewhere else, but I heard it from my roommate Margaret. It is the story of a man who was caught having …relations… with a goat. The elders judged that he must marry this goat. (The custom here is that if a couple is caught during pre-marital activities, the man must marry the girl to save her and her family’s honour.) So the man married the goat. Now, this story is also true, and confirmed by Birgit, who tells me that the story about the marriage was published with the man’s full name in the local newspaper – hopefully an effective deterrent for future goat lovers. The British reporter who first broke the story was in my office just two hours ago. Anyhow, the man and the goat lived, let us not say happily, and let us not say ever after either, for now I read on the BBC website that the goat has died. “She is believed to have died after choking on a plastic bag she swallowed as she was eating scraps on the streets of Juba.” Very sad, but perhaps she is better off in goat heaven where there are no Sudanese men and the goats can eat grass instead of garbage.

---

(I'm now just two weeks away from my ticket out of here. Just a few more days before I start with the "this is how it's been and this it what I've learned. I've discovered I don't have to feel bad about keeping very close track of how many days I have left, because my more experienced expat colleagues do the same. Leif now has only "one week and two days" before he goes on leave, and Birgit told me a couple of days ago that she had exactly 50 days left of her contract. Sissel is more relaxed about it, she only counts how many weeks she has left (eight).)

Lokalkjent i Juba

I helgen var det altså to nordmenn på besøk her - Lise og Liv Karin fra Dønski videregående skole. Skolen samler inn penger til et Kirkens Nødhjelp-prosjekt i Alek, og de hadde stopover her på veien dit. Det morsomme er jo at jeg etter to måneder her plutselig ble kjentmann i forhold til dem.

Leif og jeg dro til flyplassen for å hente dem lørdag formiddag. Det var ikke vanskelig å se dem i mengden. To bleke nordmenn som så passe forvirret ut og var de treigeste til å komme seg igjennom passkontrollen. Omtrent som meg da jeg kom hit.

Vi hadde litt strev med å få tak i sjåfør. Mange bortforklaringshistorier, men jeg tror logistikk-Julius rett og slett hadde glemt hva vi hadde avtalt to dager før. Til slutt ble det en middels fornøyd Julius som kjørte oss rundt, men humøret hans bedret seg heldigvis utover turen. Vi tok en full sightseeing av Juba, med alt fra damene som selger sten langs veien til den sammenraste broen. Ved broen hørte Julius med vaktene om vi fikk lov til å gå ut av bilen, og det var greit så lenge vi ikke to bilder. Akkurat da vi skulle sette oss inn i bilen igjen kom en ung politimann på motorsykkel og så sitt snitt til å misbruke makten sin litt. Vi fikk kjeft fordi man liksom må ha tillatelse for å se på broen. Det er jo bullshit, for den broen går og kjører folk over kontinuerlig uten tillatelse. Vi ba pent om unnskyldning og dro til markedet. Der fikk gjestene sett hvordan man shopper løk og poteter, og det var fint å ha med Julius som arabisktalende bodyguard. Han fikk vekk en full mann som fulgte etter oss og skulle ta på oss og diskutere med oss, og det var også betryggende å ha en mann med oss da vi plutselig sto midt oppi en slosskamp. Jentene fra Dønski ville gjerne ta bilder av markedet, så vi prøvde oss på en drive-by fotoshoot i humper og regnvær, men til tross for dette måtte vi snart komme oss unna pga sinte menn som begynte å peke og rope til oss. Jeg liker ikke å komme opp i slike situasjoner, så det blir litt begrenset hvor mange bilder jeg får med meg hjem. Men jeg skal kopiere andres, da. Jeg også lidd for de bildene, for å si det sånn, med høy puls og en porsjon angst.

På lørdag kveld gikk vi på UN OCHA sin kantine tre hus bortenfor der jeg bor og spiste barbecue og buffet. Vi så på solnedgangen, drakk Tusker pils, spiste pølser og kom over en Arild, nordmann som egentlig jobber for KN, men er sekondert til UNICEF. Han har jobbet i Norge 3 av de siste 26 årene. En ekte beredskapsmann, som vi kaller det, som har jobbet på kontrakt i et utall land for alle de store norske bistandsorganisasjonene.

På søndag var Leif snill og stilte seg og sine bilkjøringsevner til disposisjon. Først laget jeg fast rett middagsrettnummer en til frokost - eggerøre med løk, og så gikk vi i kirken. De stakkars norske jentene holdt på å krepere av varme. Litt som meg de første ukene jeg var her. Gudstjenesten varte i to timer (legg på en femtiørings-prinsippet gjør at alle taler, bønner, sanger og kunngjøringer tar sin tid), men de fikk ihvertfall menget seg med lokalbefolkningen. Så dro vi til Nilen og viste dem Det Gode Liv i Juba. Der satt vi i tre timer til det begynte å regne. Jeg disket opp med Pasta a la Juba til middag, og så ble de to sittende og spille kort mens jeg så på CNN for å få med meg valgresultatet i Frankrike.

I morges dro jentene videre til Alek med et FN-fly. De kommer innom Juba igjen fra fredag til lørdag, på vei til Nairobi og så tilbake til Norge. Det var veldig hyggelig med besøk, og jeg følte at jeg var litt til nytte for KN her nede. Så det var fint.

I dag har Birgit og Peter kommet tilbake til Juba. Kenyi dro til Rumbek og i morgen drar Jerome til Nairobi. Jeg har fått mail om at min kollega Silje fra Changemaker dessverre ikke kommer til Juba likevel. Men Thor-Arne tar en tur fra Khartoum rundt 13. mai, Sissel drar tilbake til Khartoum til helgen, Birgits mann kommer hit 11.-18. mai, og den nye norske revisoren kommer hit 21. mai. Min avreise om to uker og en dag blir en i rekken av reisende. To uker. Nice.

Alle er på reisefot

En av de tingene som overrasket meg da jeg kom hit, er at alle reiser masse hele tiden. Både KN-ansatte, andre "expats" og de lokale. Uteansatte er her to-tre måneder i slengen før de reiser på ferie. Folk tar seg en tur til Khartoum, Nairobi eller Kampala rett som det er. Program staff drar ut i felt for å se på prosjekter. Ansatte fra Khartoum-kontoret kommer til Juba noen uker av gangen. Det er også stor utskiftning av ansatte. Det er en stor fordel ved dette, nemlig at man slipper å bli lei av hverandres tryner. Vi bor og jobber sammen, og for dem som er her over lengre tid kan det bli i tetteste laget. For meg er det fint, for da skjer det liksom noe, og jeg møter ulike mennesker selv om jeg ikke er her så lenge, og jeg blir "tvunget" til å bli kjent med nye når de jeg kjenner best reiser sin vei.

I gjestehuset der jeg bor er det også mye frem og tilbake. Birgit dro tre uker etter at jeg kom, på en tre ukers påskeferie i Norge. Så kom hun tilbake til Juba i to netter, og dro til Khartoum. Hun skal visstnok komme tilbake på mandag. Da er det to uker til jeg reiser min vei. Margaret har også vært i Khartoum halvannen uke. På lørdag reiser hun på to ukers ferie. Flora har jo dratt tilbake til Khartoum for godt. Og i forigårs dukket Sissel opp, hun er revisor og jobber til vanlig i Khartoum. Hun skal bo på Floras gamle rom i to uker.

Til helgen får jeg besøk. Eller, "jeg" får ikke besøk, men det kommer en lærer og en elev fra Dønski videregående skole. Dønski støtter et KN-prosjekt i Wau, og de skal reise dit på mandag. Fra lørdag til mandag har jeg fått i oppdrag å underholde dem. Det skal bli hyggelig!

I morgen eller til uken skal jeg møte noen lokale ungdomsorganisasjoner. Det er SSYPA som tar meg med. Det blir også gøy.

Den 15. mai kommer Mina tilbake fra ferie, og den 18. mai reiser Leif til Sverige.

17. mai skal feires på det norske konsulatet. På formiddagen blir det offisiell mottakelse med myndighetspersoner og andre fasjonable gjester. Det er ikke helt klart for meg om jeg er invitert til mottakelsen, men det hadde vært stas. Uansett blir det fest for de norske om kvelden. Det er visstnok nesten 20 nordmenn som holder til i Juba og omegn. Jeg har 17.mai-sløyfe i kofferten og er klar for en unik feiring.

Rett før jeg drar kommer kanskje Silje, som jeg jobber sammen med i Changemaker, hit på oppdrag for fasteaksjonen. Jeg krysser fingrene for det!

Den 22. mai er det jeg selv som tar kofferten under armen og drar avgårde til flyplassen. Forhåpentligvis går alt som det skal med flyavganger - men man kan jo aldri vite her i Ting Tar Tid-land.

Sånn ser ihvertfall resten av Juba-fremtiden min ut. Jeg gleder meg!

Dette skjedde meg på vei til Yei

I helgen var jeg i Yei, en "by" 15 mil/4 timers kjøring sør for Juba, ikke så langt fra grensen til DR Kongo og Uganda, sammen med tre svensker: Leif, Anders og Gitte. Vi kjørte avgårde i svimlende fart, syntes jeg, helt til jeg kikket på speedometeret: 50 km/t. I Juba by kjører vi sjelden fortere enn 20 km/t pga veistandarden. I løpet av helgen var vi oppe i en toppfart på 70 km/t. Sensasjonelt!

Langs veien så vi følgende: Støv. Trær. Blomster (første blomster jeg har sett utenom blomster på trær). Marabou-storker som spiste av søppelhauger. Barn som ropte "khawaja" til oss. Overfylte lastebiler. Veisperringer. Advarselsskilt med "stay on the road. landmines". Mineryddingsteam fra Norsk Folkehjelp. Utbrente, rustne tanks. Utbrente, rustne lastebiler. Mangotrær. Landsbyer. SPLA-landsbyer med mange menn i uniformer og kanoner og tanks gjemt mellom de runde leirhyttene. Tomme patronhylser på bakken. Et land hvor det for ikke så veldig lenge siden var krig.

Vi stoppet langs veien både for å ta bilder og for å ta kaffepauser. Et sted gikk Leif og Anders ut av bilen for å ta bilde av noe som så ut som en kirke i en åsside. Plutselig var vi omringet av sinte menn som ropte til oss, noen i sivil, noen i militærklær. Leif og Anders kastet seg inn i bilen og skrudde på motoren for å kjøre videre. Gitte og jeg satt i baksetet. Jeg husker ikke nøyaktig hva mennene sa, men det var ulike varianter av "WHO AUTHORIZED YOU TO TAKE PICTURES? STOP THE CAR! TURN OFF THE ENGINE! WHAT WERE YOU TAKING PICTURES OF? GIVE ME THE KEYS! GIVE ME THE CAMERA! GET OUT OF THE CAR!", ropende i munnen på hverandre, Gitte og Anders høylydt protesterende, hender som forsøkte å rive kamera og bilnøkler ut av hendene våre, Anders som frenetisk kommenterte på svensk innimellom kranglingen med soldatene "Gömma kameran og veskarna, Gitte. Stoppa dom under sätet." Selv satt jeg musestille med adrenalin og puls til tusen. Anders hadde fototillatelse og viste frem den. Jeg vet ikke om soldatene kunne lese. Ihvertfall måtte Anders slå av motoren og ble beordret inn på den lokale kommandantens "kontor". Etter litt kom han tilbake for å hente kameraet. "Det går jo att resonnera med killen där inna" - en oppløftende kommentar. Fem minutter senere kom han ut igjen for å hente Leif og begges oppholdstillatelse. Nå var tonen en litt annen: "Dom är jo helt tokiga." Gitte hisset seg veldig opp og da en kar kom for å skrive ned navnene våre, nektet hun å gi dem. "Why do you need my name?! What is YOUR name? I don't want to give you my name", og Anders tredve meter unna, på vei tilbake til kommandanten, i ferd med å spille "la oss spille med så vi kommer oss vekk herfra"-spillet, ropte: "Vär odmjuk, Gitte!". Samtidig samlet det seg noen barn rundt bilen, som det alltid gjør, som smilte og vinket og ville hilse. Stor kontrast til hissige menn. En 14-15 åring kom og hilste på. Han lurte på hva jeg het, hvor jeg kom fra, og hvor gammel jeg var. Tjueseks, svarte jeg. "Too old", var hans kommentar. Jeg kunne ikke la være å smile for meg selv. Too old for hvem? Deg, lille venn? Så synd. Etter en halvtimes tid fikk vi lov til å kjøre videre. Anders hadde diskutert med kommandanten og skjønt at ja, det var ulovlig å ta bilde av militære installasjoner (tydeligvis det vi hadde tatt bilde av - det var jo åpenbart for alle, eller?), men siden Anders hadde bra papirer med reisetillatelse for hele sør-Sudan og fototillatelse i tillegg ordnet det seg. Kommandanten sendte med en soldat i bilen vår helt til Yei. For å sjekke at vi ikke tok bilder. For å sjekke hvor vi skulle bo. For å vise makt. Ikke vet jeg. Vi ignorerte ihvertfall soldaten totalt, men det la definitivt en demper på stemningen.

Alt annet ved turen var derimot kjempebra! Anders og Gitte, som jeg aldri hadde møtt før, var kjempehyggelige, Yei var grønt og fint, jeg fikk tatt en del bilder (inkludert ett av "militærinstallasjonen"), og jeg fikk ikke minst sett noe annet enn Juba! Så takk til svenskene som tok meg med.

Perspektiv

Her om dagen satt jeg på verandaen og kikket ut på omgivelsene. Jeg tenkte på det Birgit alltid sier, nemlig: "Hvordan kan man klare å beskrive hvordan det er i Juba?" Og jeg tenkte på det Harald fra Khartoum-kontoret, som var innom i et døgn, sa: "Hvordan endte du her da? [...] Du klarte jo å finne det verste stedet å dra til." Og på den norske journalisten som var med en norsk, kvinnelig bistandsarbeider rundt på sykehuset i Juba, der folk lå tett i tett og led. Journalisten ville se det verste Juba hadde å by på. De gikk forbi sengene, og ved en av dem stoppet hun. Der lå en mor og barnet hennes. Hun plukket opp barnet, holdt det og klappet det, og ga det tilbake til moren. På vei tilbake fra rundturen stoppet de på nytt ved denne sengen og tok opp barnet. Journalisten hadde i mellomtiden blitt mer og mer irritert og utbrøt: "Er dette det verste du har å vise meg? Dette er jo ingenting!" (underforstått: dette selger ikke i norske aviser). Bistandsarbeideren så på ham og sa: "Dette barnet døde akkurat i armene mine."

Jeg har ikke sett "det verste" mens jeg har vært her. Jeg vet det er død, sykdom, vold og lidelse overalt rundt meg, men jeg selv lever et skånet liv i boblen mellom kontoret og gjestehuset og drinkene ved Nilen, med flaskevann så jeg ikke får orm i magen sånn som arkivgutten vår, med tak over hodet, mat og lønn i motsetning til byggemennene i hagen, med vaktmann og lås på døren så jeg ikke blir voldtatt som kvinnene på markedet om natten. Og jeg tenkte at når jeg er her og ikke klarer å ta alt inn over meg, hvordan kan det være mulig å ta det inn over seg i vår hverdag hjemme? I går kom jeg over et dikt på internett som Frikk og Pål i Changemaker Stryn har skrevet. De sier det mye bedre enn meg:

På relativt trygg avstand

På fjernsynet ser vi filmstubbar,
Dei er ofte korte som vedkubbar.
Og på denne korte tida,
Skal vi få eit inntrykk av korleis det er på den andre sida.

Vi ser born som svelt
Og har det felt.
Ja, berre høyr;
Millionar døyr.

Men klarer fjernsynet å formidle røynda,
Eller oppfattar vi det som berre løynda?
Vi får oppleve livet i andre land,
Men på relativt trygg avstand.


Takk til Frikk og Pål for at jeg fikk låne diktet deres.

Å flytte fjell

Dagens blogg er full av mindre interessante detaljer, men jeg skal prøve å komme frem til noe til slutt.

Denne uken har jeg vært alene på jobb. Alle som tilhører program staff, dvs hele kontoret minus administrasjonen (logistikk, IT, HR og regnskap) har vært i Khartoum. Ryktene sier de skal være der frem til 2. mai. De er der for å ferdigstille rapporteringen for 2006 og planlegge resten av 2007 og skrive pengesøknader for 2008, såvidt jeg forstår. Mye av bistandspengene kommer fra UD og Norad, og de krever orden i sysakene. Jeg skulle altså vært med, men har ikke visum så jeg kommer meg til nordlige Sudan.

På mandag rundt lunsj får jeg altså mail fra min sjef Birgit med tittelen URGENT!URGENT!. Hun vil at jeg skal, innen jeg går hjem for dagen:

1) Finne revisorrapporten for prosjekt 10074, scanne den og sende den på mail. Revisorrapporten kommer fra en partnerorganisasjon i Nairobi, og ble tatt med i en lukket konvolutt av Philip som jobber i regnskap sammen med annen post til kontoret her. (Det er altså ikke postvesen i Juba, så ansatte som reiser til og fra Nairobi må ta med seg posten.) Jeg leter i arkivpermen for 10074 uten hell. Går også igjennom alle papirene på pulten til Margaret. Snakker så med Philip, som sier han ga konvolutten til Flora da han kom. Flora har reist tilbake til Khartoum. Jeg sender mail til Birgit og spør om hun kan spørre Flora hva som skjedde med konvolutten (og husk at all mailsending tar år og dag som nevnt i sist blogg). Etter en god stund får jeg svar tilbake at Flora ga konvolutten til Margaret. Margaret på sin side sier hun aldri har sett noen konvolutt. Sammen med Philip leter jeg igjennom alle papirer på de to kontorene regnskap bruker (Flora jobber med regnskap). Ingen rapport. Sender mail til Birgit om at vi ikke finner noen ting. Får svar om at de får lete når de kommer tilbake fra Khartoum.

2) Dra til det sudanesiske kirkerådets kontor og be om regnskapsrapportene for tre prosjekter fra 2006. Disse regnskapene skal revideres på onsdag, så Birgit mener de bør ha forberedt dokumentasjonen allerede. Jeg finner en sjåfør som kjører meg opp dit, og snakker med tre ulike personer. Resultat: Ingen dokumentasjon er klar, mannen som må underskrive er borte, og kan jeg komme tilbake til samme tid i morgen. Neste dag er sjåføren borte, så jeg får ikke reist opp dit før i to-tiden. Tidligere på dagen har Birgit sendt nok en mail og krevd at de må ha dokumentasjonen før klokken 12.00... Økonomisjefen har ett prosjekt klart, men lover å komme med de andre før utgangen av dagen. Jeg scanner og sender det ene prosjektet. Og venter... Klokken kvart på fem kommer de to siste rapportene mirakuløst nok! Og vi får sendt dem også, selv om det innebærer å holde tre ansatte igjen etter kontortid fordi scanning og å sende tunge filer tar laaaaang tid.

3) Finne de signerte avtalene med det sudanesiske kirkerådet for de samme prosjektene. Innebærer ufruktbar leting i arkivet, og graving dypt i skuffer på Birgits kontor. Finner avtaler for to av prosjektene. Den tredje avtalen er for et annet prosjekt. Etter mailveksling med Birgit viser det seg at hun har gitt meg feil prosjektnummer å lete etter, og at den tredje avtalen er riktig likevel.

4) Finne den skriftlige rapporten for et prosjekt i Lafon. Jeg sjekker arkivet uten særlige forhåpninger, og blir ikke overrasket. Birgit henviser meg til rosa filer på kontoret hennes, og jeg blar gjennom bunker med gamle, støvete dokumenter uten hell. Siste utvei er å sjekke en container ute på gårdsplassen hvor det gamle arkivet er, men han som har nøkkelen er ute til lunsj og dukker ikke opp resten av dagen.

I og med at jeg har gjort det jeg kan med dokumentasjonen, bestemmer jeg meg for sette i gang med ukens neste oppgave. Det er å gå igjennom hele arkivet og sjekke etter feilarkivering av dokumenter. I et land der det for enkelte stammer er tabu å si nei (derfor sier de ja, og så må man bare vente for å se om det faktisk skjer noe), er det heller ikke alltid stas å innrømme at det er noe man ikke skjønner. Vi mistenker derfor at arkivgutten vår ikke har vært heeeelt nøyaktiv i arkiveringen. Og what do you know! i en tilfeldig valgt perm ligger rapporten for prosjektet i Lafon.

Denne historien fra "the office" har en spenningsfaktor lik null, men den illustrerer et poeng: Hvis det tar hele to døgn å få sendt et par små dokumenter i Sør-Sudan, hvor lang tid tar det da å bygge opp landet?