En av de tingene som overrasket meg da jeg kom hit, er at alle reiser masse hele tiden. Både KN-ansatte, andre "expats" og de lokale. Uteansatte er her to-tre måneder i slengen før de reiser på ferie. Folk tar seg en tur til Khartoum, Nairobi eller Kampala rett som det er. Program staff drar ut i felt for å se på prosjekter. Ansatte fra Khartoum-kontoret kommer til Juba noen uker av gangen. Det er også stor utskiftning av ansatte. Det er en stor fordel ved dette, nemlig at man slipper å bli lei av hverandres tryner. Vi bor og jobber sammen, og for dem som er her over lengre tid kan det bli i tetteste laget. For meg er det fint, for da skjer det liksom noe, og jeg møter ulike mennesker selv om jeg ikke er her så lenge, og jeg blir "tvunget" til å bli kjent med nye når de jeg kjenner best reiser sin vei.
I gjestehuset der jeg bor er det også mye frem og tilbake. Birgit dro tre uker etter at jeg kom, på en tre ukers påskeferie i Norge. Så kom hun tilbake til Juba i to netter, og dro til Khartoum. Hun skal visstnok komme tilbake på mandag. Da er det to uker til jeg reiser min vei. Margaret har også vært i Khartoum halvannen uke. På lørdag reiser hun på to ukers ferie. Flora har jo dratt tilbake til Khartoum for godt. Og i forigårs dukket Sissel opp, hun er revisor og jobber til vanlig i Khartoum. Hun skal bo på Floras gamle rom i to uker.
Til helgen får jeg besøk. Eller, "jeg" får ikke besøk, men det kommer en lærer og en elev fra Dønski videregående skole. Dønski støtter et KN-prosjekt i Wau, og de skal reise dit på mandag. Fra lørdag til mandag har jeg fått i oppdrag å underholde dem. Det skal bli hyggelig!
I morgen eller til uken skal jeg møte noen lokale ungdomsorganisasjoner. Det er SSYPA som tar meg med. Det blir også gøy.
Den 15. mai kommer Mina tilbake fra ferie, og den 18. mai reiser Leif til Sverige.
17. mai skal feires på det norske konsulatet. På formiddagen blir det offisiell mottakelse med myndighetspersoner og andre fasjonable gjester. Det er ikke helt klart for meg om jeg er invitert til mottakelsen, men det hadde vært stas. Uansett blir det fest for de norske om kvelden. Det er visstnok nesten 20 nordmenn som holder til i Juba og omegn. Jeg har 17.mai-sløyfe i kofferten og er klar for en unik feiring.
Rett før jeg drar kommer kanskje Silje, som jeg jobber sammen med i Changemaker, hit på oppdrag for fasteaksjonen. Jeg krysser fingrene for det!
Den 22. mai er det jeg selv som tar kofferten under armen og drar avgårde til flyplassen. Forhåpentligvis går alt som det skal med flyavganger - men man kan jo aldri vite her i Ting Tar Tid-land.
Sånn ser ihvertfall resten av Juba-fremtiden min ut. Jeg gleder meg!
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment