Dagen derpå

Siden jeg skriver i dag kan man avlede at jeg ikke har reist til Torit. Det er fordi jeg fikk servert noe som ikke var helt bra i går, og ikke tok sjansen på å reise på tur slik programmet og toalettfasilitetene på turen ville være. Så det blir alene-hjemme-helg på meg. Det var synd, men jeg får leve på den superbra 17. mai-feiringen jeg har hatt!

I går fra klokken tre til fem var det offisiell mottakelse i den norske generalkonsulens resident. Det som kunne krype og gå av nordmenn, samt heads of agencies (FN-folk stort sett) og diverse personasjer fra sør-sudanesiske myndigheter var invitert. Vi var kanskje seksti stykker eller noe sånt? Det flakset ihvertfall rundt kelnere med alkoholholdige drinker og kanapeer dandert med små norske flagg. Jeg øvde meg på mingling på høyt nivå, og hilste på en haug med folk jeg ikke vet hvem er. Generalkonsulen holdt en lang, men god tale. Han snakket blant annet om hvorfor vi feirer 17. mai, om fred (historietime for de uinnvidde), forsoning og demokrati (hint til Sudan) og at vi går i barnetog istedenfor å ha militærparader (som Kathy spådde, fordi det er et kjært poeng i alle norske 17. mai-taler). Så talte en mann fra de sudanesiske myndigheter (Dr. Biang eller noe slikt), og til slutt velsignet den katolske erkebiskopen huset (som er bygget av norske myndigheter på erkebiskopens eiendom). De nordmennene som ikke hadde husket å ta med seg sløyfe hadde vært på markedet og kjøpt strimler av tøy i rødt, hvitt og blått. Noe frynsete syntetisk stoff, festet med sikkerhetsnål. Sløyfer på Juba-nivå ;) Presis klokken 17 stengte baren, og plutselig hadde alle gått hjem.

Det vil si, hjem skulle vi ikke. Birgit og Thor-Arne satte nesen rett mot kontoret. Så jeg fikk en drøy time der til å lese Aftenposten på nett og se på bilder av barnetoget og de kongelige.

Nå har jeg forresten glemt å fortelle om været. Vi hadde tropisk regn. Mye av det.

Klokken syv var det duket for den mer uformelle festen for bare nordmenn. Vi var cirka 25 personer. Tre fra konsulatet, tre fra Kirkens Nødhjelp, en militærgjeng fra FN, diverse ledelse og mineryddere fra Norsk Folkehjelp, noen fra Flyktningehjelpen, en fra Røde Kors, en fra UD/flergiverfondet osv. Vi satt ved langbord på generalkonsulens overbygde terrasse. En gjeng godt voksne soldater som jobber i UNMIS i den strategiske gruppen for sikkerhet i sør-Sudan sto for kokkeleringen. De hadde brakt diverse ingredienser fra Norge og andre steder, som de visstnok hadde betalt for selv. Snille gutter! Til forrett var det røkt laks og ørret pent dandert rundt litt eggerøre, og med en stor båt avocado ved siden av. Til hovedrett var det barbecue; bakte poteter med hvitløkssmør, karbonader, kyllingbryst, oksekjøtt og geitelår, og - til alles store glede: grillpølser. Til dessert hørte vi rykter om kransekake. Det er dårlig med is her i Juba. Men surprise! Vi fikk italiensk is til kransekaken! Og jeg må si jeg aldri har smakt så god is! Det som gjorde den så utrolig god var den fysiske følelsen av å få noe frossent og kremete i munnen som smeltet. Så fjernt fra alle matopplevelser jeg har hatt her. Til slutt var det selvsagt kaffe avec.

Praten gikk lett under hele måltidet. Jeg kunne høre på den fornøyde summingen at folk storkoste seg. Det ble hold flere, men uformelle taler, og folk begynte å fortelle vitser om samer og sånt. Helt i begynnelsen var det forresten litt formelt. Da ble det nemlig lest høyt et telegram fra Kong Harald med hilsen på nasjonaldagen til de ansatte på konsulatet og til den øvrige norske kolonien i sør-Sudan. Konsul Hans Inge hadde kopiert opp sanger til alle, og innimellom ble det sunget Ja, vi elsker, Mellom bakkar og berg, og selvsagt Norge i rødt, hvitt og blått. Generalkonsul Jan holdt små skåler for det ene og det andre, blant annet til oss unge (vi var tre under 35) om at han hadde hørt så mye pent om oss. De gamle kranglet lenge etterpå om hvem av dem som var inkludert blant de unge.

For dem som har tenkt seg til Juba: generalkonsulen utstedte en stående invitasjon til alle nordmenn, svensker og danser som er her: Hver søndag klokken 14-18 er det nye svømmebassenget hans åpent for dem. Så snart de får tak i kjemikalier til å rense vannet med ;) Dessverre blir det etter min tid, men jeg tror det kommer til å bli et samlingspunkt for skandinavene.

Klokken elleve var hadde generalkonsulen allerede gått og lagt seg, og FNs portforbud nærmet seg, så selskapet var over. 17. mai i Juba kommer til å skille seg ut i hukommelsen blant alle deilige venne-17. mai'er jeg har hatt i Norge, og jeg kommer til å huske tilbake på opplevelsen med et smil. Hurra for det norske konsulatet!