Dette skjedde meg på vei til Yei

I helgen var jeg i Yei, en "by" 15 mil/4 timers kjøring sør for Juba, ikke så langt fra grensen til DR Kongo og Uganda, sammen med tre svensker: Leif, Anders og Gitte. Vi kjørte avgårde i svimlende fart, syntes jeg, helt til jeg kikket på speedometeret: 50 km/t. I Juba by kjører vi sjelden fortere enn 20 km/t pga veistandarden. I løpet av helgen var vi oppe i en toppfart på 70 km/t. Sensasjonelt!

Langs veien så vi følgende: Støv. Trær. Blomster (første blomster jeg har sett utenom blomster på trær). Marabou-storker som spiste av søppelhauger. Barn som ropte "khawaja" til oss. Overfylte lastebiler. Veisperringer. Advarselsskilt med "stay on the road. landmines". Mineryddingsteam fra Norsk Folkehjelp. Utbrente, rustne tanks. Utbrente, rustne lastebiler. Mangotrær. Landsbyer. SPLA-landsbyer med mange menn i uniformer og kanoner og tanks gjemt mellom de runde leirhyttene. Tomme patronhylser på bakken. Et land hvor det for ikke så veldig lenge siden var krig.

Vi stoppet langs veien både for å ta bilder og for å ta kaffepauser. Et sted gikk Leif og Anders ut av bilen for å ta bilde av noe som så ut som en kirke i en åsside. Plutselig var vi omringet av sinte menn som ropte til oss, noen i sivil, noen i militærklær. Leif og Anders kastet seg inn i bilen og skrudde på motoren for å kjøre videre. Gitte og jeg satt i baksetet. Jeg husker ikke nøyaktig hva mennene sa, men det var ulike varianter av "WHO AUTHORIZED YOU TO TAKE PICTURES? STOP THE CAR! TURN OFF THE ENGINE! WHAT WERE YOU TAKING PICTURES OF? GIVE ME THE KEYS! GIVE ME THE CAMERA! GET OUT OF THE CAR!", ropende i munnen på hverandre, Gitte og Anders høylydt protesterende, hender som forsøkte å rive kamera og bilnøkler ut av hendene våre, Anders som frenetisk kommenterte på svensk innimellom kranglingen med soldatene "Gömma kameran og veskarna, Gitte. Stoppa dom under sätet." Selv satt jeg musestille med adrenalin og puls til tusen. Anders hadde fototillatelse og viste frem den. Jeg vet ikke om soldatene kunne lese. Ihvertfall måtte Anders slå av motoren og ble beordret inn på den lokale kommandantens "kontor". Etter litt kom han tilbake for å hente kameraet. "Det går jo att resonnera med killen där inna" - en oppløftende kommentar. Fem minutter senere kom han ut igjen for å hente Leif og begges oppholdstillatelse. Nå var tonen en litt annen: "Dom är jo helt tokiga." Gitte hisset seg veldig opp og da en kar kom for å skrive ned navnene våre, nektet hun å gi dem. "Why do you need my name?! What is YOUR name? I don't want to give you my name", og Anders tredve meter unna, på vei tilbake til kommandanten, i ferd med å spille "la oss spille med så vi kommer oss vekk herfra"-spillet, ropte: "Vär odmjuk, Gitte!". Samtidig samlet det seg noen barn rundt bilen, som det alltid gjør, som smilte og vinket og ville hilse. Stor kontrast til hissige menn. En 14-15 åring kom og hilste på. Han lurte på hva jeg het, hvor jeg kom fra, og hvor gammel jeg var. Tjueseks, svarte jeg. "Too old", var hans kommentar. Jeg kunne ikke la være å smile for meg selv. Too old for hvem? Deg, lille venn? Så synd. Etter en halvtimes tid fikk vi lov til å kjøre videre. Anders hadde diskutert med kommandanten og skjønt at ja, det var ulovlig å ta bilde av militære installasjoner (tydeligvis det vi hadde tatt bilde av - det var jo åpenbart for alle, eller?), men siden Anders hadde bra papirer med reisetillatelse for hele sør-Sudan og fototillatelse i tillegg ordnet det seg. Kommandanten sendte med en soldat i bilen vår helt til Yei. For å sjekke at vi ikke tok bilder. For å sjekke hvor vi skulle bo. For å vise makt. Ikke vet jeg. Vi ignorerte ihvertfall soldaten totalt, men det la definitivt en demper på stemningen.

Alt annet ved turen var derimot kjempebra! Anders og Gitte, som jeg aldri hadde møtt før, var kjempehyggelige, Yei var grønt og fint, jeg fikk tatt en del bilder (inkludert ett av "militærinstallasjonen"), og jeg fikk ikke minst sett noe annet enn Juba! Så takk til svenskene som tok meg med.