Gjennom internetten har jeg blitt oppdatert på alle som skal reise på påskeferie. Hytter over hele fjellheimen skal invaderes av klisterbrukende, pappvindrikkende påsketurister. Det høres fantastisk ut.
Personlig ser det nå ut til at jeg skal invadere Nairobi. I følge den informasjonen jeg klarer å hale ut av de lokalt ansatte her i Juba kan man reise inn og ut på det ene visumet jeg har. Det andre visumet går uansett ut den 9. april og kan kun fornyes fra Khartoum. Hvilket vil si at jeg kommer til å være stuck i Juba fra den dagen jeg kommer tilbake fra påskeferie og til jeg forlater landet 22. mai. Jeg er invitert til Khartoum, men da må man ha visum som er gyldig for hele landet. Så da blir det nok ingen Khartoum-tur. Jeg får vel nøye meg med foreldresponset tur til Nairobi. :D Gleder meg veldig til å møte dem!
I forigårs var jeg i en camp for FN-ansatte. De bor i telt, og spiser i felles kantine. Vi var der for å spise middag, og det kostet 3500 dinarer, eller cirka 17 dollar. Dyrt! Ellers har jeg blitt en kløpper på spaghetti med rød pesto og rugsprø med Nora syltetøy på squeezy-flaske.
Om kun kort tid kommer en av ungdommene fra SSYPA for å ta meg med på middag. Blir interessant å se hva det betyr, men hyggelig å henge med noen på min egen alder. Resten av helgen skal jeg lese, skrive en artikkel til SSYPAs medlemsblad og dikte videre på de nye Changemakersangene. God helg og god påske!
Friday, March 30, 2007
Thursday, March 29, 2007
Forventninger
Det er mye som ikke fungerer spesielt godt i Sudan, også i mitt dagligliv. For eksempel har jeg brukt en halvtime på å skrive i bloggen, og så er internettet så urolig dysfunksjonelt og treigt her at hele teksten blir slettet. (Nå skriver jeg bloggen i word slik at jeg kan prøve å legge den ut flere ganger.)
Og jeg har tatt bilder som jeg vil legge ut, men det går heller ikke. I går og i dag har vi vært vannløse i guesthouset. Dagen før var vi uten strøm.
En vis mann ved det norske konsulatet her i Juba sa ”å være her er som å være på en uendelig lang hyttetur med mennesker du ikke kjenner”. Ja.
Vi som bor i gjestehuset har prøvd å få administrasjonen til å ordne opp i situasjonen der. Uheldigvis er kulturen her å ta slike henvendelser som et personlig angrep, hvorpå man tar hevn ved å ignorere enhver bønn om hjelp.
I dag hørte jeg en historie fra Sudan:
”Det var en gang en mann og en kone som bodde på landsbygda sammen med en rotte, en høne, en gris og en ku. En dag kom rotta løpende til de andre dyrene, dypt fortvilet fordi kona hadde satt opp en rottefelle. Rotta ba innstendig om hjelp fra de andre til å fjerne rottefella. Ikke mitt problem, sa høna. Ikke mitt problem, sa grisen. Ikke mitt problem heller, sa kua.
Neste dag gikk rotta bort for å se på denne fellen, og da hadde en slange blitt fanget i den. Kona ble bitt i foten i det hun prøvde å få vekk slangen. Hun ble selvsagt syk og sengeliggende. Mannen prøvde å pleie henne som best han kunne (kanskje unødvendig å legge til at det ikke fantes medisiner eller helsevesen i nærheten), men kona ble bare verre. Mannen tenkte at hun kanskje ville bli bedre dersom hun fikk seg et ordentlig måltid. Ettersom de ikke hadde noe mat, gikk han og slaktet høna som han lagde hønsesuppe av.
Kona ble friskere en liten stund, men det varte ikke lenge. Slektninger strømmet til for å besøke den syke. De forventet å få noe å bite i, men mannen hadde ikke noe å gi dem. Derfor gikk det ikke bedre enn at han måtte slakte grisen også.
Kona ble dessverre aldri frisk. I begravelsen kom venner og slekt fra nær og fjern. Disse måtte bespises, men mannen hadde ikke noe å servere. Til slutt måtte også kua bøte med livet.”
Alt henger sammen med alt. Ditt problem kan fort bli mitt problem. Å ignorere andres problemer er derfor ingen god løsning. Det var det Gopika ville fortelle med historien sin.
Til tross for en søt (?) historie, begynner jeg å tro at måten å overleve her uten for høyt blodtrykk er å ikke ha forventninger til noe. Blir som anonyme alkoholikeres bønn: et eller annet om mot til å forandre det jeg kan gjøre noe med og styrke til akseptere det jeg ikke kan gjøre noe med. Derfor prøver jeg også å ha lave forventninger til muligheten for at jeg faktisk får møtt mine foreldre når de kommer til Afrika neste uke. Målet er å få dem til Juba, mål nummer to er å få meg til Nairobi, men begge deler avhenger av sudanesiske visummyndigheter. Som guideboken min til Sudan uttrykker det: ”Sudan er Afrikas største land i areal. Uheldigvis har det også Afrikas største byråkrati.”
Gleder denne uka er min første sjokolade siden jeg forlot fedrelandet, stadig servering av kald drikke på de to heldagsmøtene jeg har vært på, lunsj på favorittrestauranten med etiopisk mat, pasta med pesto hjemme og at regntiden har begynt. Det var faktisk så kjølig i natt at jeg nesten frøs. Hurra! Så får jeg heller leve med at dagtemperaturen fortsatt er 40 grader. Den første av årets to-tre mangosesonger er også rett rundt hjørnet, visstnok et av høydepunktene i et Juba-år.
Til slutt en oppsummering av hva jeg faktisk har gjort på jobb denne uken: Lagt inn tall i økonomirapporter, språkvasket andre typer rapporter (preposisjoner er lite brukt, for å si det sånn), hatt møte med ungdomsnettverket SSYPA og bevilget dem penger til et nyhetsbrev. Jeg er til og med bedt om å skrive noe til nyhetsbrevet deres, så jeg skal forsøke å gå foran med et godt eksempel i skrivestil. Det vil si færre ord, mindre oppramsing og mer to the point enn jeg har inntrykk av at skikken er. Mer redigert enn denne bloggen, for å si det sånn ;)
Og jeg har tatt bilder som jeg vil legge ut, men det går heller ikke. I går og i dag har vi vært vannløse i guesthouset. Dagen før var vi uten strøm.
En vis mann ved det norske konsulatet her i Juba sa ”å være her er som å være på en uendelig lang hyttetur med mennesker du ikke kjenner”. Ja.
Vi som bor i gjestehuset har prøvd å få administrasjonen til å ordne opp i situasjonen der. Uheldigvis er kulturen her å ta slike henvendelser som et personlig angrep, hvorpå man tar hevn ved å ignorere enhver bønn om hjelp.
I dag hørte jeg en historie fra Sudan:
”Det var en gang en mann og en kone som bodde på landsbygda sammen med en rotte, en høne, en gris og en ku. En dag kom rotta løpende til de andre dyrene, dypt fortvilet fordi kona hadde satt opp en rottefelle. Rotta ba innstendig om hjelp fra de andre til å fjerne rottefella. Ikke mitt problem, sa høna. Ikke mitt problem, sa grisen. Ikke mitt problem heller, sa kua.
Neste dag gikk rotta bort for å se på denne fellen, og da hadde en slange blitt fanget i den. Kona ble bitt i foten i det hun prøvde å få vekk slangen. Hun ble selvsagt syk og sengeliggende. Mannen prøvde å pleie henne som best han kunne (kanskje unødvendig å legge til at det ikke fantes medisiner eller helsevesen i nærheten), men kona ble bare verre. Mannen tenkte at hun kanskje ville bli bedre dersom hun fikk seg et ordentlig måltid. Ettersom de ikke hadde noe mat, gikk han og slaktet høna som han lagde hønsesuppe av.
Kona ble friskere en liten stund, men det varte ikke lenge. Slektninger strømmet til for å besøke den syke. De forventet å få noe å bite i, men mannen hadde ikke noe å gi dem. Derfor gikk det ikke bedre enn at han måtte slakte grisen også.
Kona ble dessverre aldri frisk. I begravelsen kom venner og slekt fra nær og fjern. Disse måtte bespises, men mannen hadde ikke noe å servere. Til slutt måtte også kua bøte med livet.”
Alt henger sammen med alt. Ditt problem kan fort bli mitt problem. Å ignorere andres problemer er derfor ingen god løsning. Det var det Gopika ville fortelle med historien sin.
Til tross for en søt (?) historie, begynner jeg å tro at måten å overleve her uten for høyt blodtrykk er å ikke ha forventninger til noe. Blir som anonyme alkoholikeres bønn: et eller annet om mot til å forandre det jeg kan gjøre noe med og styrke til akseptere det jeg ikke kan gjøre noe med. Derfor prøver jeg også å ha lave forventninger til muligheten for at jeg faktisk får møtt mine foreldre når de kommer til Afrika neste uke. Målet er å få dem til Juba, mål nummer to er å få meg til Nairobi, men begge deler avhenger av sudanesiske visummyndigheter. Som guideboken min til Sudan uttrykker det: ”Sudan er Afrikas største land i areal. Uheldigvis har det også Afrikas største byråkrati.”
Gleder denne uka er min første sjokolade siden jeg forlot fedrelandet, stadig servering av kald drikke på de to heldagsmøtene jeg har vært på, lunsj på favorittrestauranten med etiopisk mat, pasta med pesto hjemme og at regntiden har begynt. Det var faktisk så kjølig i natt at jeg nesten frøs. Hurra! Så får jeg heller leve med at dagtemperaturen fortsatt er 40 grader. Den første av årets to-tre mangosesonger er også rett rundt hjørnet, visstnok et av høydepunktene i et Juba-år.
Til slutt en oppsummering av hva jeg faktisk har gjort på jobb denne uken: Lagt inn tall i økonomirapporter, språkvasket andre typer rapporter (preposisjoner er lite brukt, for å si det sånn), hatt møte med ungdomsnettverket SSYPA og bevilget dem penger til et nyhetsbrev. Jeg er til og med bedt om å skrive noe til nyhetsbrevet deres, så jeg skal forsøke å gå foran med et godt eksempel i skrivestil. Det vil si færre ord, mindre oppramsing og mer to the point enn jeg har inntrykk av at skikken er. Mer redigert enn denne bloggen, for å si det sånn ;)
Det er mye som ikke fungerer spesielt godt i Sudan, også i mitt dagligliv. For eksempel har jeg brukt en halvtime på å skrive i bloggen, og så er internettet så urolig dysfunksjonelt og treigt her at hele teksten blir slettet. (Nå skriver jeg bloggen i word slik at jeg kan prøve å legge den ut flere ganger.)
Og jeg har tatt bilder som jeg vil legge ut, men det går heller ikke. I går og i dag har vi vært vannløse i guesthouset. Dagen før var vi uten strøm.
En vis mann ved det norske konsulatet her i Juba sa ”å være her er som å være på en uendelig lang hyttetur med mennesker du ikke kjenner”. Ja.
Vi som bor i gjestehuset har prøvd å få administrasjonen til å ordne opp i situasjonen der. Uheldigvis er kulturen her å ta slike henvendelser som et personlig angrep, hvorpå man tar hevn ved å ignorere enhver bønn om hjelp.
I dag hørte jeg en historie fra Sudan:
”Det var en gang en mann og en kone som bodde på landsbygda sammen med en rotte, en høne, en gris og en ku. En dag kom rotta løpende til de andre dyrene, dypt fortvilet fordi kona hadde satt opp en rottefelle. Rotta ba innstendig om hjelp fra de andre til å fjerne rottefella. Ikke mitt problem, sa høna. Ikke mitt problem, sa grisen. Ikke mitt problem heller, sa kua.
Neste dag gikk rotta bort for å se på denne fellen, og da hadde en slange blitt fanget i den. Kona ble bitt i foten i det hun prøvde å få vekk slangen. Hun ble selvsagt syk og sengeliggende. Mannen prøvde å pleie henne som best han kunne (kanskje unødvendig å legge til at det ikke fantes medisiner eller helsevesen i nærheten), men kona ble bare verre. Mannen tenkte at hun kanskje ville bli bedre dersom hun fikk seg et ordentlig måltid. Ettersom de ikke hadde noe mat, gikk han og slaktet høna som han lagde hønsesuppe av.
Kona ble friskere en liten stund, men det varte ikke lenge. Slektninger strømmet til for å besøke den syke. De forventet å få noe å bite i, men mannen hadde ikke noe å gi dem. Derfor gikk det ikke bedre enn at han måtte slakte grisen også.
Kona ble dessverre aldri frisk. I begravelsen kom venner og slekt fra nær og fjern. Disse måtte bespises, men mannen hadde ikke noe å servere. Til slutt måtte også kua bøte med livet.”
Alt henger sammen med alt. Ditt problem kan fort bli mitt problem. Å ignorere andres problemer er derfor ingen god løsning. Det var det Gopika ville fortelle med historien sin.
Til tross for en søt (?) historie, begynner jeg å tro at måten å overleve her uten for høyt blodtrykk er å ikke ha forventninger til noe. Blir som anonyme alkoholikeres bønn: et eller annet om mot til å forandre det jeg kan gjøre noe med og styrke til akseptere det jeg ikke kan gjøre noe med. Derfor prøver jeg også å ha lave forventninger til muligheten for at jeg faktisk får møtt mine foreldre når de kommer til Afrika neste uke. Målet er å få dem til Juba, mål nummer to er å få meg til Nairobi, men begge deler avhenger av sudanesiske visummyndigheter. Som guideboken min til Sudan uttrykker det: ”Sudan er Afrikas største land i areal. Uheldigvis har det også Afrikas største byråkrati.”
Gleder denne uka er min første sjokolade siden jeg forlot fedrelandet, stadig servering av kald drikke på de to heldagsmøtene jeg har vært på, lunsj på favorittrestauranten med etiopisk mat, pasta med pesto hjemme og at regntiden har begynt. Det var faktisk så kjølig i natt at jeg nesten frøs. Hurra! Så får jeg heller leve med at dagtemperaturen fortsatt er 40 grader. Den første av årets to-tre mangosesonger er også rett rundt hjørnet, visstnok et av høydepunktene i et Juba-år.
Til slutt en oppsummering av hva jeg faktisk har gjort på jobb denne uken: Lagt inn tall i økonomirapporter, språkvasket andre typer rapporter (preposisjoner er lite brukt, for å si det sånn), hatt møte med ungdomsnettverket SSYPA og bevilget dem penger til et nyhetsbrev. Jeg er til og med bedt om å skrive noe til nyhetsbrevet deres, så jeg skal forsøke å gå foran med et godt eksempel i skrivestil. Det vil si færre ord, mindre oppramsing og mer to the point enn jeg har inntrykk av at skikken er. Mer redigert enn denne bloggen, for å si det sånn ;)
Og jeg har tatt bilder som jeg vil legge ut, men det går heller ikke. I går og i dag har vi vært vannløse i guesthouset. Dagen før var vi uten strøm.
En vis mann ved det norske konsulatet her i Juba sa ”å være her er som å være på en uendelig lang hyttetur med mennesker du ikke kjenner”. Ja.
Vi som bor i gjestehuset har prøvd å få administrasjonen til å ordne opp i situasjonen der. Uheldigvis er kulturen her å ta slike henvendelser som et personlig angrep, hvorpå man tar hevn ved å ignorere enhver bønn om hjelp.
I dag hørte jeg en historie fra Sudan:
”Det var en gang en mann og en kone som bodde på landsbygda sammen med en rotte, en høne, en gris og en ku. En dag kom rotta løpende til de andre dyrene, dypt fortvilet fordi kona hadde satt opp en rottefelle. Rotta ba innstendig om hjelp fra de andre til å fjerne rottefella. Ikke mitt problem, sa høna. Ikke mitt problem, sa grisen. Ikke mitt problem heller, sa kua.
Neste dag gikk rotta bort for å se på denne fellen, og da hadde en slange blitt fanget i den. Kona ble bitt i foten i det hun prøvde å få vekk slangen. Hun ble selvsagt syk og sengeliggende. Mannen prøvde å pleie henne som best han kunne (kanskje unødvendig å legge til at det ikke fantes medisiner eller helsevesen i nærheten), men kona ble bare verre. Mannen tenkte at hun kanskje ville bli bedre dersom hun fikk seg et ordentlig måltid. Ettersom de ikke hadde noe mat, gikk han og slaktet høna som han lagde hønsesuppe av.
Kona ble friskere en liten stund, men det varte ikke lenge. Slektninger strømmet til for å besøke den syke. De forventet å få noe å bite i, men mannen hadde ikke noe å gi dem. Derfor gikk det ikke bedre enn at han måtte slakte grisen også.
Kona ble dessverre aldri frisk. I begravelsen kom venner og slekt fra nær og fjern. Disse måtte bespises, men mannen hadde ikke noe å servere. Til slutt måtte også kua bøte med livet.”
Alt henger sammen med alt. Ditt problem kan fort bli mitt problem. Å ignorere andres problemer er derfor ingen god løsning. Det var det Gopika ville fortelle med historien sin.
Til tross for en søt (?) historie, begynner jeg å tro at måten å overleve her uten for høyt blodtrykk er å ikke ha forventninger til noe. Blir som anonyme alkoholikeres bønn: et eller annet om mot til å forandre det jeg kan gjøre noe med og styrke til akseptere det jeg ikke kan gjøre noe med. Derfor prøver jeg også å ha lave forventninger til muligheten for at jeg faktisk får møtt mine foreldre når de kommer til Afrika neste uke. Målet er å få dem til Juba, mål nummer to er å få meg til Nairobi, men begge deler avhenger av sudanesiske visummyndigheter. Som guideboken min til Sudan uttrykker det: ”Sudan er Afrikas største land i areal. Uheldigvis har det også Afrikas største byråkrati.”
Gleder denne uka er min første sjokolade siden jeg forlot fedrelandet, stadig servering av kald drikke på de to heldagsmøtene jeg har vært på, lunsj på favorittrestauranten med etiopisk mat, pasta med pesto hjemme og at regntiden har begynt. Det var faktisk så kjølig i natt at jeg nesten frøs. Hurra! Så får jeg heller leve med at dagtemperaturen fortsatt er 40 grader. Den første av årets to-tre mangosesonger er også rett rundt hjørnet, visstnok et av høydepunktene i et Juba-år.
Til slutt en oppsummering av hva jeg faktisk har gjort på jobb denne uken: Lagt inn tall i økonomirapporter, språkvasket andre typer rapporter (preposisjoner er lite brukt, for å si det sånn), hatt møte med ungdomsnettverket SSYPA og bevilget dem penger til et nyhetsbrev. Jeg er til og med bedt om å skrive noe til nyhetsbrevet deres, så jeg skal forsøke å gå foran med et godt eksempel i skrivestil. Det vil si færre ord, mindre oppramsing og mer to the point enn jeg har inntrykk av at skikken er. Mer redigert enn denne bloggen, for å si det sånn ;)
Monday, March 26, 2007
Feeling hot, hot, hot
(I've been requested to blog in English every now and then, for the benefit of my international audience. So here we go.)
The heat is still bothering me. According to my "Healthy Travel Africa" Lonely Planet book, it should take about one week to acclimatize. I beg to differ. To my Texan stepmother this might feel just like home. To my Norwegian self it certainly doesn't.
My friend Cecilie and I travelled in similar temperatures during our roadtrip in Georgia, USA, last summer. We would insist on taking the roof down on our chic, red convertible, keeping the aircondition on full blast. We'd last about two hours before having to admit defeat. No sich "emergency exits" here! You'll sleep on top of your sheets covered in as little as possible, still waking up soaked in sweat and praying for a breath of cool air. Then get up for a refreshing cold shower (30 seconds long - it's not nice to have long showers in a country where people walk for several hours to fetch water). The refreshed feeling lasts for approximately three minutes. That is how long it takes for you to put some clohes on and begin sweating again.
I read somewhere that "you know you are Norwegian when you feel guilty for not being outdoors on sunny days". I am quickly getting over that. Here, waking up to clouds makes my day! They sat it gets cooler during the rainy season, which is supposed to start soon. Of course, the rain makes it pretty much impossible to travel by road anywhere in this country. And it increases the spread of diseases. So the rainy season has its advantages and disadvantages.
Weekends here are slow. I spent Saturday sitting out on the screened porch of our house. Reading, writing, listening to the radio, chatting with my roommates. In the afternoon I went with Margaret to the market. She wanted to look for a dress. Small sheds crammed with one of everything. Brightly coloured, patterned, synthetic, often used clothing. This is where clothes donated to Fretex (the Salvation Army) resurface. I was half expecting to see one of my old mid-nineties skirts there. Not my shopping paradise, then, but still an interesting experience.
Mostly, people here will leave you alone. Kids, though, are often curious about white people. They stare, giggle, call out "morning!" regardless of the time of day, or say "khawaja" as you pass. Khawaja means 'westerner', and is spoken to attract your attention. This behaviour is not threatening or even harassing the way you might experience in, say, Egypt, and I am probably equally fascinated by them. However, I was unsure of how to react when at the market, a grown man started touching my arm repeatedly, smiling widely and apparently very excited to be near me. A pretty strange experience. I can just imagine what it must be like to go to a remote village never before visited by a 'khawaja'.
After finding a dress, we bought some tiny bananas ans a pineapple before stopping to get bread (10 rolls for 200 dinars). I wanted to det some tinned tomatoes for pasta, but it varies what the shops here have in stock. Instead, I found diet pepsi. Joy! The first diet soda I've had here. We also bought powdered milk, pineapple flavoured drink powder (like cool-aid) and tinned chicken sausages. We then returned to the house to cwait for the generator to switch on before cooking a bland spaghetti/onion/sausage dish for dinner. The trick here is to go to bed while the generator is still on: the ceiling fan cools the room just enough to make falling asleep possible. And so yet another day was over.
The heat is still bothering me. According to my "Healthy Travel Africa" Lonely Planet book, it should take about one week to acclimatize. I beg to differ. To my Texan stepmother this might feel just like home. To my Norwegian self it certainly doesn't.
My friend Cecilie and I travelled in similar temperatures during our roadtrip in Georgia, USA, last summer. We would insist on taking the roof down on our chic, red convertible, keeping the aircondition on full blast. We'd last about two hours before having to admit defeat. No sich "emergency exits" here! You'll sleep on top of your sheets covered in as little as possible, still waking up soaked in sweat and praying for a breath of cool air. Then get up for a refreshing cold shower (30 seconds long - it's not nice to have long showers in a country where people walk for several hours to fetch water). The refreshed feeling lasts for approximately three minutes. That is how long it takes for you to put some clohes on and begin sweating again.
I read somewhere that "you know you are Norwegian when you feel guilty for not being outdoors on sunny days". I am quickly getting over that. Here, waking up to clouds makes my day! They sat it gets cooler during the rainy season, which is supposed to start soon. Of course, the rain makes it pretty much impossible to travel by road anywhere in this country. And it increases the spread of diseases. So the rainy season has its advantages and disadvantages.
Weekends here are slow. I spent Saturday sitting out on the screened porch of our house. Reading, writing, listening to the radio, chatting with my roommates. In the afternoon I went with Margaret to the market. She wanted to look for a dress. Small sheds crammed with one of everything. Brightly coloured, patterned, synthetic, often used clothing. This is where clothes donated to Fretex (the Salvation Army) resurface. I was half expecting to see one of my old mid-nineties skirts there. Not my shopping paradise, then, but still an interesting experience.
Mostly, people here will leave you alone. Kids, though, are often curious about white people. They stare, giggle, call out "morning!" regardless of the time of day, or say "khawaja" as you pass. Khawaja means 'westerner', and is spoken to attract your attention. This behaviour is not threatening or even harassing the way you might experience in, say, Egypt, and I am probably equally fascinated by them. However, I was unsure of how to react when at the market, a grown man started touching my arm repeatedly, smiling widely and apparently very excited to be near me. A pretty strange experience. I can just imagine what it must be like to go to a remote village never before visited by a 'khawaja'.
After finding a dress, we bought some tiny bananas ans a pineapple before stopping to get bread (10 rolls for 200 dinars). I wanted to det some tinned tomatoes for pasta, but it varies what the shops here have in stock. Instead, I found diet pepsi. Joy! The first diet soda I've had here. We also bought powdered milk, pineapple flavoured drink powder (like cool-aid) and tinned chicken sausages. We then returned to the house to cwait for the generator to switch on before cooking a bland spaghetti/onion/sausage dish for dinner. The trick here is to go to bed while the generator is still on: the ceiling fan cools the room just enough to make falling asleep possible. And so yet another day was over.
Thursday, March 22, 2007
Nødhjelp
Når jeg ser nærmere på ting, drives det ganske mye nødhjelp her nede likevel, både av min arbeidsgiver og særlig av andre, inkludert FN. Av den typen at folk som kommer tilbake fra å ha vært på flukt ikke har noen ting av noen ting, så de trenger det meste. Noen steder er det for eksempel lite trær, slik at de trenger materiell å lage noe form for krypinn av. Eller fiskekroker, såkorn og jordbruksredskaper for å kunne skaffe seg til livets opphold. Og mat, slik at de kan klare seg inntil videre.
Det er mange som ønsker at flyktningene og de internt fordrevne (altså de som er på flukt i sitt eget land) skal vende tilbake til de regionene de kom fra før krigen. Det er ikke helt uproblematisk. For det første er det komplisert å komme seg dit praktisk sett. Derfor brukes det mye energi på minerydding og såkalte way stations, der folk kan få hjelp underveis (mange går til fots hele eller deler av veien). For det andre er det ofte lite å komme tilbake til. Kanskje har noen andre tatt over jorda deres, og det er dårlig med helsetilbud, skoler, jobber og så videre. Mange har bodd i flyktningeleirer der de i det minste har hatt disse tingene. Så det var en liten oppfølging av gårsdagens epistel.
I dag er nok en stekende het dag. Jeg fortalte Margaret, som jeg deler kontor og hus med, at vi i Norge har varmeseter i bilene. Skulle ønske vi hadde kuldeseter her på kontoret i Juba. Og kuldemadrasser i sengene. I tillegg har jeg blitt forkjølet, så jeg hoster og snørrer til den store gullmedalje. Legg til loppebittene på bena, og så har du en relativt lite attraktiv Camilla. Faktisk er det mindre vits i å være forfengelig her enn det er på hytta på fjellet i Norge. Det finnes knapt et speil, og det er sikkert like greit. Sminke har jeg gitt opp å bruke, den renner bare av uansett. Det er kjøligst å ha håret i hestehale, og uansett finnes det ikke strøm til hårføner. Briller vinner over linser any time, grunnet alt støvet. Brun blir man heller ikke. Når det er 45 grader og varmere i solen holder man seg i skyggen.
Å prøve å være sunn - det vil si trene og spise sunt: Hvor fristet hadde du vært til å bevege deg fort og langt i denne varmen, og har du lyst på kålen de selger på markedet? La meg bare sitere fra forrige ukes FN-rapport om nødhjelpsarbeidet her nede: "Last week saw 617 reported cases of suspected meningitis, leading to 41 known deaths." Og: "Until the end of last week, 2202 cases of Acute Watery Diarrhoea (kolera, altså) were reported in 2007, leading to 66 known deaths...However, the situation is worsening in Juba, with 438 cases reported last week, against 242 during the previous week." Er det flere enn meg som trodde kolera var en sykdom de hadde i gamle dager, litt på samme måte som da pesten kom til Bjørgvin i 1349? Glem sunn, sier nå jeg, så lenge jeg holder meg frisk. (jeg har blitt vaksinert mot både hjernehinnebetennelse og kolera)
Disse nyhetsrapportene er forresten veldig interessante. Og jeg tror det er bra at jeg hører om ting litt i etterkant av at de har skjedd, ellers hadde jeg hatt permanent angst. Fra gårsdagens UNMIS-nyhetsoppsummering: "Sources from Juba also report that the town was tense yesterday following reports that SPLA Chief of Staff refused to hand himself over to a committee formed to investigate on allegations that he had imported weapons without the knowledge of SPLM/A and that he was supervising military training in camps without the knowledge of SPLA and had abused his office by making secret contacts with of other armed factions.
Isaac is said to have fortified himself with other officers as Juba held its breath in anticipation of armed clashes sent to bring him in before Paulino Matip managed to intervene and convince him to hand himself over so investigations could take their course."
Sånn er det altså her. Kort vei mellom siviliserte middager ved Nilen og latterlig dårlige sykehus med kolerasmittede pasienter som nærmest ligger oppå hverandre. Kort vei mellom fred og kaos. Kort vei mellom meg som blogger og hun som aldri har gått på skolen en eneste dag i sitt liv.
Det er mange som ønsker at flyktningene og de internt fordrevne (altså de som er på flukt i sitt eget land) skal vende tilbake til de regionene de kom fra før krigen. Det er ikke helt uproblematisk. For det første er det komplisert å komme seg dit praktisk sett. Derfor brukes det mye energi på minerydding og såkalte way stations, der folk kan få hjelp underveis (mange går til fots hele eller deler av veien). For det andre er det ofte lite å komme tilbake til. Kanskje har noen andre tatt over jorda deres, og det er dårlig med helsetilbud, skoler, jobber og så videre. Mange har bodd i flyktningeleirer der de i det minste har hatt disse tingene. Så det var en liten oppfølging av gårsdagens epistel.
I dag er nok en stekende het dag. Jeg fortalte Margaret, som jeg deler kontor og hus med, at vi i Norge har varmeseter i bilene. Skulle ønske vi hadde kuldeseter her på kontoret i Juba. Og kuldemadrasser i sengene. I tillegg har jeg blitt forkjølet, så jeg hoster og snørrer til den store gullmedalje. Legg til loppebittene på bena, og så har du en relativt lite attraktiv Camilla. Faktisk er det mindre vits i å være forfengelig her enn det er på hytta på fjellet i Norge. Det finnes knapt et speil, og det er sikkert like greit. Sminke har jeg gitt opp å bruke, den renner bare av uansett. Det er kjøligst å ha håret i hestehale, og uansett finnes det ikke strøm til hårføner. Briller vinner over linser any time, grunnet alt støvet. Brun blir man heller ikke. Når det er 45 grader og varmere i solen holder man seg i skyggen.
Å prøve å være sunn - det vil si trene og spise sunt: Hvor fristet hadde du vært til å bevege deg fort og langt i denne varmen, og har du lyst på kålen de selger på markedet? La meg bare sitere fra forrige ukes FN-rapport om nødhjelpsarbeidet her nede: "Last week saw 617 reported cases of suspected meningitis, leading to 41 known deaths." Og: "Until the end of last week, 2202 cases of Acute Watery Diarrhoea (kolera, altså) were reported in 2007, leading to 66 known deaths...However, the situation is worsening in Juba, with 438 cases reported last week, against 242 during the previous week." Er det flere enn meg som trodde kolera var en sykdom de hadde i gamle dager, litt på samme måte som da pesten kom til Bjørgvin i 1349? Glem sunn, sier nå jeg, så lenge jeg holder meg frisk. (jeg har blitt vaksinert mot både hjernehinnebetennelse og kolera)
Disse nyhetsrapportene er forresten veldig interessante. Og jeg tror det er bra at jeg hører om ting litt i etterkant av at de har skjedd, ellers hadde jeg hatt permanent angst. Fra gårsdagens UNMIS-nyhetsoppsummering: "Sources from Juba also report that the town was tense yesterday following reports that SPLA Chief of Staff refused to hand himself over to a committee formed to investigate on allegations that he had imported weapons without the knowledge of SPLM/A and that he was supervising military training in camps without the knowledge of SPLA and had abused his office by making secret contacts with of other armed factions.
Isaac is said to have fortified himself with other officers as Juba held its breath in anticipation of armed clashes sent to bring him in before Paulino Matip managed to intervene and convince him to hand himself over so investigations could take their course."
Sånn er det altså her. Kort vei mellom siviliserte middager ved Nilen og latterlig dårlige sykehus med kolerasmittede pasienter som nærmest ligger oppå hverandre. Kort vei mellom fred og kaos. Kort vei mellom meg som blogger og hun som aldri har gått på skolen en eneste dag i sitt liv.
Wednesday, March 21, 2007
Hva gjør egentlig Kirkens Nødhjelp her?
Fikk et glimrende spørsmål av Janicke: Hva slags type arbeid driver Kirkens Nødhjelp i Sudan, egentlig? Er det mest nødhjelp eller annen type arbeid? Så jeg skal prøve å svare, ihvertfall på hva som blir gjort fra Juba.
Etter over tjue år med borgerkrig er det nesten ingen infrastruktur igjen i sør-Sudan. Veier, strøm, kommunikasjon er nærmest en saga blott. Helse og utdanning er det svært dårlig med. Nærmere tre generasjoner unge har gått glipp av utviklingsmuligheter. Folk har sluttet å dyrke jorden for mer enn de selv trenger for å overlever. Under krigen flyktet enormt mange mennesker til andre land eller andre deler av Sudan. Noen ble igjen i Juba. De levde på ulike sider av konflikten. Etter at fredsavtalen ble signert i 2005 (for mer historie - sjekk BBCs hjemmesider) har mange returnert og flere er på vei. Foruten å måtte bygge opp en stat, et styringssystem og basic tjenester til befolkningen, er det mange arr og mye mistro som må overkommes etter krigen, i tillegg til stammekonflikter og den vidt ulike oppfatningen av krigen og dens årsaker blant folk i nord og sør. Dette er en kort oppsummering av situasjonen som best jeg klarer å forstå etter en uke her.
Kirkens Nødhjelp jobber over hele landet, og har gjort det selv under krigen. Behovene er enorme. Kirkens Nødhjelp har valgt å fokusere på fem tematiske områder for sitt arbeid verden over. Disse er hiv og aids, kjønnsbasert vold, sivilt samfunn for godt styresett, vann og sanitær, samt konflikthåndtering og fredsbygging. Fra Juba styres langsiktige bistandsprosjekter under disse temaene (i motsetning til nødhjelp).
På hiv og aids handler det mye om å gjøre folk oppmerksomme på problemet og hvordan de kan beskytte seg, i tillegg til å jobbe mot stigmatisering av dem som blir berørt av pandemien. Under krigen har forekomsten av hiv og aids vært relativt lav i Sudan, men nå som folk strømmer tilbake fra alle mulige steder er risikoen stor for en eksplosiv spredning. Grunnleggende helsetilbud er så og si ikke-eksisterende, så utdanning av helsepersonell og bygging av helsestasjoner er viktig.
Kjønnsbasert vold, eller gender, inkluderer arbeid med kvinnegrupper, utdanningsstipend til jenter, workshops med både kvinner og menn, arbeid mot kjønnslemlesting samt empowerment av kvinner, det vil si gjøre dem oppmerksom på sine rettigheter og i stand til å kreve dem.
Sivilt samfunn, altså frivillige organisasjoner, er det dårlig med her. Det fantes en del organisasjoner under krigen som jobbet for fred, særlig blant utvandrede sudanesere. Etter krigen har det som var av ledelse i disse organisasjonene stort sett blitt sugd inn i stillinger i staten, fordi det har vært et så enormt behov for kvalifisert arbeidskraft. Utfordringen er både å bygge opp organisasjonene og å blande de som har vært her med de som har jobbet utenfra på en forsonlig måte. Sivilt samfunn for godt styresett handler om å støtte de frivillige organisasjonene som stiller myndighetene til ansvar og krever rettigheter på vegne av befolkningen. Det ungdomsnettverket jeg har nevnt tidligere faller under dette.
Vann og sanitær er en av Kirkens Nødhjelps særlige styrker i nødhjelpsarbeid. I langsiktig bistand handler det om å sikre folk tilgang på trygt, drikkelig vann, for eksempel ved å bygge brønner. Det handler også om å sikre gode sanitærforhold for å unngå spredning av sykdommer, for eksempel ved å bygge latriner.
Fred og forsoning er åpenbart et viktig område, med blant annet workshops og å skape samarbeid mellom ulike aktører. I tillegg er "resettlement" viktig nå som så mange kommer tilbake. Mange av de som kommer tilbake har lite eller ingenting, og de samfunnene som tar dem imot er heller ikke spesielt godt rustet. Begge parter trenger støtte, enten det dreier seg om tilgang til basic tjenester eller tilgang til såkorn, landbruksredskaper eller byggemateriell.
I tillegg er det mange utdanningsprosjekter på gang. Statistikk er det dårlig med, men det antas at 30% av barn har tilgang til grunnutdannelse, og at kun en fjerdedel av disse er jenter. Bygging av skoler, utdeling av skolemateriell, opplæring av lærere og skoleledelse er blant aktivitetene.
Kirkens Nødhjelp støtter også Juba Media, en av de ytterst få nogenlunde uavhengige avisene her.
Kirkens Nødhjelp ønsker i størst mulig grad å arbeide gjennom partnere, det vil si å gi lokale kirker og organisasjoner midler til å drive arbeidet selv. Dessverre er det få partnere her som har kapasitet til å ta ansvaret selv, så Kirkens Nødhjelp må i stor grad gjennomføre prosjektene selv. Jeg er ikke helt sikker på hvordan det foregår ennå, for vi på kontoret er ikke ute og borer brønner eller bygger skoler. Men jeg regner med at de ansatte her selv må finne arbeidskraft og følge opp arbeidet på noe vis. Ellers på kontoret er det en it-mann, to logistikkansvarlige, en human resources-ansvarlig og noen finance-folk. Det er viktig å ha god oversikt over pengestrømmen inn og ut. Det er kun en nordmann fast ved kontoret her, resten er lokalt ansatte eller fra Kenya. Jeg må altså skuffe dem som ser for seg horder av nordmenn som har reist ned for å dele ut mat til sultende barn :)
(Som sagt har jeg bare vært her en uke, så jeg tar forbehold om feil og unøyaktigheter i beretningen over. )
Etter over tjue år med borgerkrig er det nesten ingen infrastruktur igjen i sør-Sudan. Veier, strøm, kommunikasjon er nærmest en saga blott. Helse og utdanning er det svært dårlig med. Nærmere tre generasjoner unge har gått glipp av utviklingsmuligheter. Folk har sluttet å dyrke jorden for mer enn de selv trenger for å overlever. Under krigen flyktet enormt mange mennesker til andre land eller andre deler av Sudan. Noen ble igjen i Juba. De levde på ulike sider av konflikten. Etter at fredsavtalen ble signert i 2005 (for mer historie - sjekk BBCs hjemmesider) har mange returnert og flere er på vei. Foruten å måtte bygge opp en stat, et styringssystem og basic tjenester til befolkningen, er det mange arr og mye mistro som må overkommes etter krigen, i tillegg til stammekonflikter og den vidt ulike oppfatningen av krigen og dens årsaker blant folk i nord og sør. Dette er en kort oppsummering av situasjonen som best jeg klarer å forstå etter en uke her.
Kirkens Nødhjelp jobber over hele landet, og har gjort det selv under krigen. Behovene er enorme. Kirkens Nødhjelp har valgt å fokusere på fem tematiske områder for sitt arbeid verden over. Disse er hiv og aids, kjønnsbasert vold, sivilt samfunn for godt styresett, vann og sanitær, samt konflikthåndtering og fredsbygging. Fra Juba styres langsiktige bistandsprosjekter under disse temaene (i motsetning til nødhjelp).
På hiv og aids handler det mye om å gjøre folk oppmerksomme på problemet og hvordan de kan beskytte seg, i tillegg til å jobbe mot stigmatisering av dem som blir berørt av pandemien. Under krigen har forekomsten av hiv og aids vært relativt lav i Sudan, men nå som folk strømmer tilbake fra alle mulige steder er risikoen stor for en eksplosiv spredning. Grunnleggende helsetilbud er så og si ikke-eksisterende, så utdanning av helsepersonell og bygging av helsestasjoner er viktig.
Kjønnsbasert vold, eller gender, inkluderer arbeid med kvinnegrupper, utdanningsstipend til jenter, workshops med både kvinner og menn, arbeid mot kjønnslemlesting samt empowerment av kvinner, det vil si gjøre dem oppmerksom på sine rettigheter og i stand til å kreve dem.
Sivilt samfunn, altså frivillige organisasjoner, er det dårlig med her. Det fantes en del organisasjoner under krigen som jobbet for fred, særlig blant utvandrede sudanesere. Etter krigen har det som var av ledelse i disse organisasjonene stort sett blitt sugd inn i stillinger i staten, fordi det har vært et så enormt behov for kvalifisert arbeidskraft. Utfordringen er både å bygge opp organisasjonene og å blande de som har vært her med de som har jobbet utenfra på en forsonlig måte. Sivilt samfunn for godt styresett handler om å støtte de frivillige organisasjonene som stiller myndighetene til ansvar og krever rettigheter på vegne av befolkningen. Det ungdomsnettverket jeg har nevnt tidligere faller under dette.
Vann og sanitær er en av Kirkens Nødhjelps særlige styrker i nødhjelpsarbeid. I langsiktig bistand handler det om å sikre folk tilgang på trygt, drikkelig vann, for eksempel ved å bygge brønner. Det handler også om å sikre gode sanitærforhold for å unngå spredning av sykdommer, for eksempel ved å bygge latriner.
Fred og forsoning er åpenbart et viktig område, med blant annet workshops og å skape samarbeid mellom ulike aktører. I tillegg er "resettlement" viktig nå som så mange kommer tilbake. Mange av de som kommer tilbake har lite eller ingenting, og de samfunnene som tar dem imot er heller ikke spesielt godt rustet. Begge parter trenger støtte, enten det dreier seg om tilgang til basic tjenester eller tilgang til såkorn, landbruksredskaper eller byggemateriell.
I tillegg er det mange utdanningsprosjekter på gang. Statistikk er det dårlig med, men det antas at 30% av barn har tilgang til grunnutdannelse, og at kun en fjerdedel av disse er jenter. Bygging av skoler, utdeling av skolemateriell, opplæring av lærere og skoleledelse er blant aktivitetene.
Kirkens Nødhjelp støtter også Juba Media, en av de ytterst få nogenlunde uavhengige avisene her.
Kirkens Nødhjelp ønsker i størst mulig grad å arbeide gjennom partnere, det vil si å gi lokale kirker og organisasjoner midler til å drive arbeidet selv. Dessverre er det få partnere her som har kapasitet til å ta ansvaret selv, så Kirkens Nødhjelp må i stor grad gjennomføre prosjektene selv. Jeg er ikke helt sikker på hvordan det foregår ennå, for vi på kontoret er ikke ute og borer brønner eller bygger skoler. Men jeg regner med at de ansatte her selv må finne arbeidskraft og følge opp arbeidet på noe vis. Ellers på kontoret er det en it-mann, to logistikkansvarlige, en human resources-ansvarlig og noen finance-folk. Det er viktig å ha god oversikt over pengestrømmen inn og ut. Det er kun en nordmann fast ved kontoret her, resten er lokalt ansatte eller fra Kenya. Jeg må altså skuffe dem som ser for seg horder av nordmenn som har reist ned for å dele ut mat til sultende barn :)
(Som sagt har jeg bare vært her en uke, så jeg tar forbehold om feil og unøyaktigheter i beretningen over. )
Tuesday, March 20, 2007
Ting som er annerledes i Juba
1) Tilgang på nyheter.
I motsetning til Oslo, hvor man har ørten radiokanaler, tv-kanaler, aviser og internettsider, er det kun ryktebørsen som gjelder i Juba dersom man er på jakt etter nogenlunde oppdatert og pålitelig politisk informasjon. Når det for eksempel kommer mange høyerestående militære til byen, er det bare å spørre alle man møter om de vet noe. Dersom to-tre-fire personer sier det samme, regner man med at det er tilfelle. Jeg har også klart å sniffe meg frem til UNMIS' hjemmesider, der det kommer nyhetsoppsummeringer med jevne mellomrom. Men dette fungerer mer for å bekrefte det man allerede har hørt. Det heter forresten kanskje ikke ryktebørsen her nede. Jungeltelegrafen er uansett et mer passende ord :D
2) Dyrelivet
Husfluer har vi riktignok i Norge også, men her kan de for eksempel ha kolerabakterier på føttene. Mygg har vi også hjemme, men ikke helt av samme slag. Firfisler har vi også, men ikke blå med gule hoder (ganske fine). Så egentlig kan man si at det er litt likt. Det vi ikke har i Norge er pytonslanger. Hørte en historie fra Flora om at en vakt i en FN-compound hadde blitt slukt av et dyr hun ikke kunne det engelske navnet på. Denne historien har vi så hørt både fra Thor-Arne og Tomm Kristensen. Det har visstnok figurert bilder i avisen, for denne pytonslangen hadde vært så uheldig og satt seg fast i et elektrisk gjerde. Vi stiller oss noget skeptisk til om det faktisk var en mann som ble fortært, men man skal kanskje ikke utelukke det helt - vaktmenn sover nemlig godt på jobben her i byen. Et annet interessant kryp er en form for klesspisende noe (en bille, kanskje?), som tygger små hull i klærne når de er i klesskapet, men som kan drepes dersom man stryker klærne. Stryking er dessverre en utfordring uten strøm. Et kryp av det mer ekle slaget er en parasitt som lever i sand - derfor bør man ikke gå barbent utendørs. Et siste dyr er flaggermusen. Jeg synes egentlig norske flaggermus er ganske søte, meen i det de får et vingespenn på halvmeteren svinner sjarmen.
3) Temperaturen
Ja, jeg har vært innom dette før, men det er helt sinnsykt varmt her! Det går utover matlysten, væskebehovet og energinivået. Visstnok tar det en uke for kroppen å akklimatisere seg, så jeg venter i spenning.
4) Arbeidsmengden
Det er lenge siden jeg var arbeidsledig i Changemakerjobben. Det er nok en liten utfordring å finne oppgaver som jeg faktisk kan utføre her. Føler meg litt som en ungdomsskoleelev på arbeidsuke - der innsatsen fra arbeidsplassen for å tilrettelegge langt overskrider hva den får tilbake av arbeidskraft. Forhåpentligvis går det seg til etterhvert som jeg får bedre forutsetninger for å jobbe på egenhånd. På torsdag eller fredag skal jeg møte ungdomsnettverket her nede, og det gleder jeg meg til. Det høres ut på Margaret, en av de ansatte her nede, som om jeg skal være ansvarlig for å følge opp det prosjektet. Jeg er blitt forespeilet at jeg skulle følge dem og lære om hvordan de jobber. Men dette prosjektet hører til civil society-delen av arbeidet her nede, og da de ikke har klart å finne en civil society coordinator ennå har Margaret vært midlertidig ansvarlig. Fikk inntrykk av at hun er glad for at noen andre tar over, da civil society ikke er hennes felt. Av KNs felt er dette definitivt det jeg interesserer meg mest for, så det går fint for meg :) Blir litt sånn "my first project", noe jeg kan øve meg på til de finner en fast civil society coordinator.
PS - det heter da altså den fortapte sønn. Fant det ut da Tomm Kristensen fortalte om den prekenen han hadde hørt på søndag i en annen katolsk kirke.
I motsetning til Oslo, hvor man har ørten radiokanaler, tv-kanaler, aviser og internettsider, er det kun ryktebørsen som gjelder i Juba dersom man er på jakt etter nogenlunde oppdatert og pålitelig politisk informasjon. Når det for eksempel kommer mange høyerestående militære til byen, er det bare å spørre alle man møter om de vet noe. Dersom to-tre-fire personer sier det samme, regner man med at det er tilfelle. Jeg har også klart å sniffe meg frem til UNMIS' hjemmesider, der det kommer nyhetsoppsummeringer med jevne mellomrom. Men dette fungerer mer for å bekrefte det man allerede har hørt. Det heter forresten kanskje ikke ryktebørsen her nede. Jungeltelegrafen er uansett et mer passende ord :D
2) Dyrelivet
Husfluer har vi riktignok i Norge også, men her kan de for eksempel ha kolerabakterier på føttene. Mygg har vi også hjemme, men ikke helt av samme slag. Firfisler har vi også, men ikke blå med gule hoder (ganske fine). Så egentlig kan man si at det er litt likt. Det vi ikke har i Norge er pytonslanger. Hørte en historie fra Flora om at en vakt i en FN-compound hadde blitt slukt av et dyr hun ikke kunne det engelske navnet på. Denne historien har vi så hørt både fra Thor-Arne og Tomm Kristensen. Det har visstnok figurert bilder i avisen, for denne pytonslangen hadde vært så uheldig og satt seg fast i et elektrisk gjerde. Vi stiller oss noget skeptisk til om det faktisk var en mann som ble fortært, men man skal kanskje ikke utelukke det helt - vaktmenn sover nemlig godt på jobben her i byen. Et annet interessant kryp er en form for klesspisende noe (en bille, kanskje?), som tygger små hull i klærne når de er i klesskapet, men som kan drepes dersom man stryker klærne. Stryking er dessverre en utfordring uten strøm. Et kryp av det mer ekle slaget er en parasitt som lever i sand - derfor bør man ikke gå barbent utendørs. Et siste dyr er flaggermusen. Jeg synes egentlig norske flaggermus er ganske søte, meen i det de får et vingespenn på halvmeteren svinner sjarmen.
3) Temperaturen
Ja, jeg har vært innom dette før, men det er helt sinnsykt varmt her! Det går utover matlysten, væskebehovet og energinivået. Visstnok tar det en uke for kroppen å akklimatisere seg, så jeg venter i spenning.
4) Arbeidsmengden
Det er lenge siden jeg var arbeidsledig i Changemakerjobben. Det er nok en liten utfordring å finne oppgaver som jeg faktisk kan utføre her. Føler meg litt som en ungdomsskoleelev på arbeidsuke - der innsatsen fra arbeidsplassen for å tilrettelegge langt overskrider hva den får tilbake av arbeidskraft. Forhåpentligvis går det seg til etterhvert som jeg får bedre forutsetninger for å jobbe på egenhånd. På torsdag eller fredag skal jeg møte ungdomsnettverket her nede, og det gleder jeg meg til. Det høres ut på Margaret, en av de ansatte her nede, som om jeg skal være ansvarlig for å følge opp det prosjektet. Jeg er blitt forespeilet at jeg skulle følge dem og lære om hvordan de jobber. Men dette prosjektet hører til civil society-delen av arbeidet her nede, og da de ikke har klart å finne en civil society coordinator ennå har Margaret vært midlertidig ansvarlig. Fikk inntrykk av at hun er glad for at noen andre tar over, da civil society ikke er hennes felt. Av KNs felt er dette definitivt det jeg interesserer meg mest for, så det går fint for meg :) Blir litt sånn "my first project", noe jeg kan øve meg på til de finner en fast civil society coordinator.
PS - det heter da altså den fortapte sønn. Fant det ut da Tomm Kristensen fortalte om den prekenen han hadde hørt på søndag i en annen katolsk kirke.
Monday, March 19, 2007
Ny uke
Min første helg i Juba var rolig og behagelig. Litt i varmeste laget i går, kanskje, men må ellers si meg fornøyd.
Fredag jobbet jeg til halv syv, så dro vi på en pizzarestaurant i Juba sentrum. Kjempegod pizza, men litt surrealistisk restaurant fordi den var så ren, pyntet og avskjermet i forhold til verden rundt.
Lørdag gjorde jeg stort sett ingen verdens ting. Satt på den myggnettinginngjerdete verandaen vår og leste bok, skrev dagbok, hørte på musikk og sov litt innimellom. Birgit jobbet på kontoret hele dagen, og da hun kom hjem laget vi medbrakt Toro tomatsuppe med skruer og boller.
På søndag var det å komme seg opp av sengen og dra på gudstjeneste (men først spiste vi luksusfrokost: rundstykker ristet i stekepanne med hermetikkost på). De som kjenner meg vet at jeg ikke er den store kirkegjengeren på søndager, men når man er på tur er det gøy å se hvordan de gjør det lokalt. Vi dro til St. Charles something (lokal helgen) Catholic Church. Der går Mathia, en av de lokalt ansatte på kontoret, som bor i naboguesthouset med kone og cirka ni barn, og der liker Birgit seg. Vi strenet rett inn og kapret oss stoler (alternativet er lave trebenker, og keep in mind at gudstjenesten varer i to timer - her liker de å prate mye og lenge). Mye musikk med lokale instrumenter og pikekor var blant høydepunktene. To (!) kollekter (visstnok var det noe de hadde glemt å samle inn til forrige søndag). Interessant var det ihvertfall. Prekenen handlet om den bortkomne sønn, (nå ble jeg usikker på om det er akkurat det det heter på norsk), og det slo meg at historien om at de la den fineste kappen rundt skuldrene hans og slaktet kua nok kan tolkes mer bokstavelig talt her enn hjemme. I en by hvor det for tiden er utbrudd både av kolera og hjernehinnebetennelse var jeg spent på hvordan de ville gjøre det med nattverdsvin. Det viste seg at kun presten fikk vin, mens de andre måtte nøye seg med oblater. Siden nattverd betyr noe annet for katolikker enn for lutheranere valgte jeg uansett å stå over.
Etterpå dro vi på jakt etter et "luksushotell", ettersom mine foreldre (inshallah) kommer på besøk noen dager i påsken. Da Vinci Lodge viste seg å være stedet. Der kan man bo i telt med bad og myggnetting ved Nilen for 200 dollar natten. Så kjørte vi innom bakeriet og kjøpte nybakte rundstykker som vi mesket oss på til lunsj. Drikke til lunsj var kokt og avkjølt vann med ananaspulver - som ga en forfriskende drink med både c-vitaminer og kalsium. Så stakk Thor-Arne innom, også han en KN-mann, som jobber på kontoret i Khartoum.
La meg bare komme med en digresjon, nemlig at Khartoum, som jeg hadde hørt så mye negativt om før jeg kom hit, begynner å høres ut som paradis. Der har de nemlig både aircondition, svømmebassenger og matvarer.
Om kvelden dro Birgit, Thor-Arne og jeg ut og spiste middag. Jeg satt for det meste og hørte på dem snakke jobb, og selv om jeg ikke kjenner hverken menneskene eller sakene de snakket om regner jeg med at brikkene faller på plass etterhvert. Foreløpig suger jeg til meg all informasjon jeg kan få.
I dag har det vært nok en lang dag på kontoret. Åtte til halv syv er noget lenger enn en dag på hovedkontoret i Oslo. Skjønt, gjennomsnittlig blir det kanskje det samme. Legg til at kontoret er stedet med internett og vifte i taket lønner det seg muligens å være her mest mulig. I kveld skal det spises ute med Thor-Arne, Birgit og Tomm Kristensen (som noen av dere kanskje har hørt om - en tidligere NRK-korrespondent som for tiden jobber med å sette opp presidentens informasjonskontor her i Juba).
Fredag jobbet jeg til halv syv, så dro vi på en pizzarestaurant i Juba sentrum. Kjempegod pizza, men litt surrealistisk restaurant fordi den var så ren, pyntet og avskjermet i forhold til verden rundt.
Lørdag gjorde jeg stort sett ingen verdens ting. Satt på den myggnettinginngjerdete verandaen vår og leste bok, skrev dagbok, hørte på musikk og sov litt innimellom. Birgit jobbet på kontoret hele dagen, og da hun kom hjem laget vi medbrakt Toro tomatsuppe med skruer og boller.
På søndag var det å komme seg opp av sengen og dra på gudstjeneste (men først spiste vi luksusfrokost: rundstykker ristet i stekepanne med hermetikkost på). De som kjenner meg vet at jeg ikke er den store kirkegjengeren på søndager, men når man er på tur er det gøy å se hvordan de gjør det lokalt. Vi dro til St. Charles something (lokal helgen) Catholic Church. Der går Mathia, en av de lokalt ansatte på kontoret, som bor i naboguesthouset med kone og cirka ni barn, og der liker Birgit seg. Vi strenet rett inn og kapret oss stoler (alternativet er lave trebenker, og keep in mind at gudstjenesten varer i to timer - her liker de å prate mye og lenge). Mye musikk med lokale instrumenter og pikekor var blant høydepunktene. To (!) kollekter (visstnok var det noe de hadde glemt å samle inn til forrige søndag). Interessant var det ihvertfall. Prekenen handlet om den bortkomne sønn, (nå ble jeg usikker på om det er akkurat det det heter på norsk), og det slo meg at historien om at de la den fineste kappen rundt skuldrene hans og slaktet kua nok kan tolkes mer bokstavelig talt her enn hjemme. I en by hvor det for tiden er utbrudd både av kolera og hjernehinnebetennelse var jeg spent på hvordan de ville gjøre det med nattverdsvin. Det viste seg at kun presten fikk vin, mens de andre måtte nøye seg med oblater. Siden nattverd betyr noe annet for katolikker enn for lutheranere valgte jeg uansett å stå over.
Etterpå dro vi på jakt etter et "luksushotell", ettersom mine foreldre (inshallah) kommer på besøk noen dager i påsken. Da Vinci Lodge viste seg å være stedet. Der kan man bo i telt med bad og myggnetting ved Nilen for 200 dollar natten. Så kjørte vi innom bakeriet og kjøpte nybakte rundstykker som vi mesket oss på til lunsj. Drikke til lunsj var kokt og avkjølt vann med ananaspulver - som ga en forfriskende drink med både c-vitaminer og kalsium. Så stakk Thor-Arne innom, også han en KN-mann, som jobber på kontoret i Khartoum.
La meg bare komme med en digresjon, nemlig at Khartoum, som jeg hadde hørt så mye negativt om før jeg kom hit, begynner å høres ut som paradis. Der har de nemlig både aircondition, svømmebassenger og matvarer.
Om kvelden dro Birgit, Thor-Arne og jeg ut og spiste middag. Jeg satt for det meste og hørte på dem snakke jobb, og selv om jeg ikke kjenner hverken menneskene eller sakene de snakket om regner jeg med at brikkene faller på plass etterhvert. Foreløpig suger jeg til meg all informasjon jeg kan få.
I dag har det vært nok en lang dag på kontoret. Åtte til halv syv er noget lenger enn en dag på hovedkontoret i Oslo. Skjønt, gjennomsnittlig blir det kanskje det samme. Legg til at kontoret er stedet med internett og vifte i taket lønner det seg muligens å være her mest mulig. I kveld skal det spises ute med Thor-Arne, Birgit og Tomm Kristensen (som noen av dere kanskje har hørt om - en tidligere NRK-korrespondent som for tiden jobber med å sette opp presidentens informasjonskontor her i Juba).
Tilgjengelighet
Ettersom jeg forstår at myspace er utilgjengelig og Juba likeså, prøver jeg med ny blogg. Limer inn det jeg hadde rukket å skrive på den andre:
Thursday, March 15, 2007
Varmt!
Juba er noe av det varmeste man kan finne, tror jeg. Det var cirka 40 grader i skyggen i går, og i et land uten aircondition blir det godt og hett. Særlig om natten, når vi ikke har strøm og ergo ingen takvifte. Det er veldig spennende og skummelt å være her. Soldater overalt og villmannskjøring med bil og moped. Så langt har det gått fint, jeg har blitt fulgt overalt, men lurer på om jeg kommer til å klare meg på egenhånd. Birgit, den norske damen som jobber for KN her, skal reise på påskeferie snart og blir borte i to uker.
Meanwhile har jeg funnet ut litt mer om hva jeg egentlig skal gjøre her. Jeg skal hjelpe til med rapporteringen (50 rapporter med 4-8 dokumenter i hver skal samles), arkivering (en lokal gutt er ansatt i en mnd for å gjøre det, men trenger visst litt hjelp), møte det lokale ungdomsnettverket og være med på deres aktiviteter, og kanskje møte noen changemakere fra Khartoum og bygge nettverk mellom dem og ungdommene her i sør.
Juba er slik man ser Afrika på film. Varmt, støvete, geiter i gatene og folk som bor i stråhytter. Midt i sentrum. Marked hvor de selger cirka fem ulike sorter grønnsaker og frukt, og resten små butikker hvor man får kjøpt hermetikk, brød og drikke av ulikt slag. Bor i et guesthouse med fire rom, felles bad og kjøkken, sammen med Birgit, Flora og Margaret. Vi lager maten selv, for de som lurte på det (det gjorde ihvertfall jeg før jeg dro). Vi har både dusj og vannklosett, og i dag blir forhåpentligvis myggnettingen min montert. Men det er ikke regntid riktig ennå, så det er ikke så mye mygg for tiden. Så langt har alle vært veldig hjelpsomme, både i Nairobi og Juba. Og jeg har definitivt opplevd mye nytt allerede. Og vi spiste middag ved Nilen i går, det var veldig hyggelig.
Fredag: overskyet og ungdomsnettverk
I går hadde jeg min første kveld alene i guesthouset. Heldig for meg var dette en av de kveldene da generatoren ikke virket. Det var med andre ord veldig mørkt mellom syv og ni, da de andre kom hjem og fant noen som kunne fikse det. Men man trenger ikke lys for å høre på i-pod. Så jeg slo ihjel tiden med musikk, og prøvde å ignorere de mennene som lusket rundt huset.
I dag er det overskyet og har regnet litt. Dermed er det en meget behagelig temperatur ute, som gjør det mulig både å leve og tenke. Jeg har møtt tre ungdommer fra et ungdomsnettverk her nede, som jeg skal ha mer kontakt med. Fikk inntrykk av at de driver med mye spennende arbeid. Har også hilst på dem som jobber på det norske konsulatet. De flyttet inn i ny bygning i går, så der var alt splitter nytt og lettere kaotisk. Og de har airconditioning!
Veksle penger har jeg også fått hjelp til av Peter, en av finance-mennene her på kontoret, og en av logistikk-mennene har gitt meg nøkkel til guesthouset (forsøk nummer to, så jeg var innelåst i går kveld uten å vite det).
Lunsj i dag ved pulten, et meget avlangt, men velsmakende rundstykke med selvimportert baconost. I kveld skal jeg teste ut middagslaging for første gang. Man må filtrere vannet eller koke det veldig lenge, har jeg lært.
Om noen timer er det helg. Vurderer å ta med laptopen til huset for å se på film, men jeg er ikke sikker på om generatoren tåler at jeg kobler den til. Og batteriet varer cirka ti minutter uten strøm. Jeg har begynt på fransk krim nr. en (fransk tar lengre tid å lese - triks for å få boken til å vare) og ellers får jeg se hva helgen bringer. ig. Det finnes ikke noe særlig å gjøre her på fritiden, så jeg blir veldig glad for alle mail og kommentarer på bloggen!
Thursday, March 15, 2007
Varmt!
Juba er noe av det varmeste man kan finne, tror jeg. Det var cirka 40 grader i skyggen i går, og i et land uten aircondition blir det godt og hett. Særlig om natten, når vi ikke har strøm og ergo ingen takvifte. Det er veldig spennende og skummelt å være her. Soldater overalt og villmannskjøring med bil og moped. Så langt har det gått fint, jeg har blitt fulgt overalt, men lurer på om jeg kommer til å klare meg på egenhånd. Birgit, den norske damen som jobber for KN her, skal reise på påskeferie snart og blir borte i to uker.
Meanwhile har jeg funnet ut litt mer om hva jeg egentlig skal gjøre her. Jeg skal hjelpe til med rapporteringen (50 rapporter med 4-8 dokumenter i hver skal samles), arkivering (en lokal gutt er ansatt i en mnd for å gjøre det, men trenger visst litt hjelp), møte det lokale ungdomsnettverket og være med på deres aktiviteter, og kanskje møte noen changemakere fra Khartoum og bygge nettverk mellom dem og ungdommene her i sør.
Juba er slik man ser Afrika på film. Varmt, støvete, geiter i gatene og folk som bor i stråhytter. Midt i sentrum. Marked hvor de selger cirka fem ulike sorter grønnsaker og frukt, og resten små butikker hvor man får kjøpt hermetikk, brød og drikke av ulikt slag. Bor i et guesthouse med fire rom, felles bad og kjøkken, sammen med Birgit, Flora og Margaret. Vi lager maten selv, for de som lurte på det (det gjorde ihvertfall jeg før jeg dro). Vi har både dusj og vannklosett, og i dag blir forhåpentligvis myggnettingen min montert. Men det er ikke regntid riktig ennå, så det er ikke så mye mygg for tiden. Så langt har alle vært veldig hjelpsomme, både i Nairobi og Juba. Og jeg har definitivt opplevd mye nytt allerede. Og vi spiste middag ved Nilen i går, det var veldig hyggelig.
Fredag: overskyet og ungdomsnettverk
I går hadde jeg min første kveld alene i guesthouset. Heldig for meg var dette en av de kveldene da generatoren ikke virket. Det var med andre ord veldig mørkt mellom syv og ni, da de andre kom hjem og fant noen som kunne fikse det. Men man trenger ikke lys for å høre på i-pod. Så jeg slo ihjel tiden med musikk, og prøvde å ignorere de mennene som lusket rundt huset.
I dag er det overskyet og har regnet litt. Dermed er det en meget behagelig temperatur ute, som gjør det mulig både å leve og tenke. Jeg har møtt tre ungdommer fra et ungdomsnettverk her nede, som jeg skal ha mer kontakt med. Fikk inntrykk av at de driver med mye spennende arbeid. Har også hilst på dem som jobber på det norske konsulatet. De flyttet inn i ny bygning i går, så der var alt splitter nytt og lettere kaotisk. Og de har airconditioning!
Veksle penger har jeg også fått hjelp til av Peter, en av finance-mennene her på kontoret, og en av logistikk-mennene har gitt meg nøkkel til guesthouset (forsøk nummer to, så jeg var innelåst i går kveld uten å vite det).
Lunsj i dag ved pulten, et meget avlangt, men velsmakende rundstykke med selvimportert baconost. I kveld skal jeg teste ut middagslaging for første gang. Man må filtrere vannet eller koke det veldig lenge, har jeg lært.
Om noen timer er det helg. Vurderer å ta med laptopen til huset for å se på film, men jeg er ikke sikker på om generatoren tåler at jeg kobler den til. Og batteriet varer cirka ti minutter uten strøm. Jeg har begynt på fransk krim nr. en (fransk tar lengre tid å lese - triks for å få boken til å vare) og ellers får jeg se hva helgen bringer. ig. Det finnes ikke noe særlig å gjøre her på fritiden, så jeg blir veldig glad for alle mail og kommentarer på bloggen!
Subscribe to:
Posts (Atom)