Forventninger

Det er mye som ikke fungerer spesielt godt i Sudan, også i mitt dagligliv. For eksempel har jeg brukt en halvtime på å skrive i bloggen, og så er internettet så urolig dysfunksjonelt og treigt her at hele teksten blir slettet. (Nå skriver jeg bloggen i word slik at jeg kan prøve å legge den ut flere ganger.)
Og jeg har tatt bilder som jeg vil legge ut, men det går heller ikke. I går og i dag har vi vært vannløse i guesthouset. Dagen før var vi uten strøm.

En vis mann ved det norske konsulatet her i Juba sa ”å være her er som å være på en uendelig lang hyttetur med mennesker du ikke kjenner”. Ja.

Vi som bor i gjestehuset har prøvd å få administrasjonen til å ordne opp i situasjonen der. Uheldigvis er kulturen her å ta slike henvendelser som et personlig angrep, hvorpå man tar hevn ved å ignorere enhver bønn om hjelp.

I dag hørte jeg en historie fra Sudan:

”Det var en gang en mann og en kone som bodde på landsbygda sammen med en rotte, en høne, en gris og en ku. En dag kom rotta løpende til de andre dyrene, dypt fortvilet fordi kona hadde satt opp en rottefelle. Rotta ba innstendig om hjelp fra de andre til å fjerne rottefella. Ikke mitt problem, sa høna. Ikke mitt problem, sa grisen. Ikke mitt problem heller, sa kua.

Neste dag gikk rotta bort for å se på denne fellen, og da hadde en slange blitt fanget i den. Kona ble bitt i foten i det hun prøvde å få vekk slangen. Hun ble selvsagt syk og sengeliggende. Mannen prøvde å pleie henne som best han kunne (kanskje unødvendig å legge til at det ikke fantes medisiner eller helsevesen i nærheten), men kona ble bare verre. Mannen tenkte at hun kanskje ville bli bedre dersom hun fikk seg et ordentlig måltid. Ettersom de ikke hadde noe mat, gikk han og slaktet høna som han lagde hønsesuppe av.

Kona ble friskere en liten stund, men det varte ikke lenge. Slektninger strømmet til for å besøke den syke. De forventet å få noe å bite i, men mannen hadde ikke noe å gi dem. Derfor gikk det ikke bedre enn at han måtte slakte grisen også.

Kona ble dessverre aldri frisk. I begravelsen kom venner og slekt fra nær og fjern. Disse måtte bespises, men mannen hadde ikke noe å servere. Til slutt måtte også kua bøte med livet.”

Alt henger sammen med alt. Ditt problem kan fort bli mitt problem. Å ignorere andres problemer er derfor ingen god løsning. Det var det Gopika ville fortelle med historien sin.

Til tross for en søt (?) historie, begynner jeg å tro at måten å overleve her uten for høyt blodtrykk er å ikke ha forventninger til noe. Blir som anonyme alkoholikeres bønn: et eller annet om mot til å forandre det jeg kan gjøre noe med og styrke til akseptere det jeg ikke kan gjøre noe med. Derfor prøver jeg også å ha lave forventninger til muligheten for at jeg faktisk får møtt mine foreldre når de kommer til Afrika neste uke. Målet er å få dem til Juba, mål nummer to er å få meg til Nairobi, men begge deler avhenger av sudanesiske visummyndigheter. Som guideboken min til Sudan uttrykker det: ”Sudan er Afrikas største land i areal. Uheldigvis har det også Afrikas største byråkrati.”

Gleder denne uka er min første sjokolade siden jeg forlot fedrelandet, stadig servering av kald drikke på de to heldagsmøtene jeg har vært på, lunsj på favorittrestauranten med etiopisk mat, pasta med pesto hjemme og at regntiden har begynt. Det var faktisk så kjølig i natt at jeg nesten frøs. Hurra! Så får jeg heller leve med at dagtemperaturen fortsatt er 40 grader. Den første av årets to-tre mangosesonger er også rett rundt hjørnet, visstnok et av høydepunktene i et Juba-år.

Til slutt en oppsummering av hva jeg faktisk har gjort på jobb denne uken: Lagt inn tall i økonomirapporter, språkvasket andre typer rapporter (preposisjoner er lite brukt, for å si det sånn), hatt møte med ungdomsnettverket SSYPA og bevilget dem penger til et nyhetsbrev. Jeg er til og med bedt om å skrive noe til nyhetsbrevet deres, så jeg skal forsøke å gå foran med et godt eksempel i skrivestil. Det vil si færre ord, mindre oppramsing og mer to the point enn jeg har inntrykk av at skikken er. Mer redigert enn denne bloggen, for å si det sånn ;)