Nødhjelp

Når jeg ser nærmere på ting, drives det ganske mye nødhjelp her nede likevel, både av min arbeidsgiver og særlig av andre, inkludert FN. Av den typen at folk som kommer tilbake fra å ha vært på flukt ikke har noen ting av noen ting, så de trenger det meste. Noen steder er det for eksempel lite trær, slik at de trenger materiell å lage noe form for krypinn av. Eller fiskekroker, såkorn og jordbruksredskaper for å kunne skaffe seg til livets opphold. Og mat, slik at de kan klare seg inntil videre.

Det er mange som ønsker at flyktningene og de internt fordrevne (altså de som er på flukt i sitt eget land) skal vende tilbake til de regionene de kom fra før krigen. Det er ikke helt uproblematisk. For det første er det komplisert å komme seg dit praktisk sett. Derfor brukes det mye energi på minerydding og såkalte way stations, der folk kan få hjelp underveis (mange går til fots hele eller deler av veien). For det andre er det ofte lite å komme tilbake til. Kanskje har noen andre tatt over jorda deres, og det er dårlig med helsetilbud, skoler, jobber og så videre. Mange har bodd i flyktningeleirer der de i det minste har hatt disse tingene. Så det var en liten oppfølging av gårsdagens epistel.

I dag er nok en stekende het dag. Jeg fortalte Margaret, som jeg deler kontor og hus med, at vi i Norge har varmeseter i bilene. Skulle ønske vi hadde kuldeseter her på kontoret i Juba. Og kuldemadrasser i sengene. I tillegg har jeg blitt forkjølet, så jeg hoster og snørrer til den store gullmedalje. Legg til loppebittene på bena, og så har du en relativt lite attraktiv Camilla. Faktisk er det mindre vits i å være forfengelig her enn det er på hytta på fjellet i Norge. Det finnes knapt et speil, og det er sikkert like greit. Sminke har jeg gitt opp å bruke, den renner bare av uansett. Det er kjøligst å ha håret i hestehale, og uansett finnes det ikke strøm til hårføner. Briller vinner over linser any time, grunnet alt støvet. Brun blir man heller ikke. Når det er 45 grader og varmere i solen holder man seg i skyggen.

Å prøve å være sunn - det vil si trene og spise sunt: Hvor fristet hadde du vært til å bevege deg fort og langt i denne varmen, og har du lyst på kålen de selger på markedet? La meg bare sitere fra forrige ukes FN-rapport om nødhjelpsarbeidet her nede: "Last week saw 617 reported cases of suspected meningitis, leading to 41 known deaths." Og: "Until the end of last week, 2202 cases of Acute Watery Diarrhoea (kolera, altså) were reported in 2007, leading to 66 known deaths...However, the situation is worsening in Juba, with 438 cases reported last week, against 242 during the previous week." Er det flere enn meg som trodde kolera var en sykdom de hadde i gamle dager, litt på samme måte som da pesten kom til Bjørgvin i 1349? Glem sunn, sier nå jeg, så lenge jeg holder meg frisk. (jeg har blitt vaksinert mot både hjernehinnebetennelse og kolera)

Disse nyhetsrapportene er forresten veldig interessante. Og jeg tror det er bra at jeg hører om ting litt i etterkant av at de har skjedd, ellers hadde jeg hatt permanent angst. Fra gårsdagens UNMIS-nyhetsoppsummering: "Sources from Juba also report that the town was tense yesterday following reports that SPLA Chief of Staff refused to hand himself over to a committee formed to investigate on allegations that he had imported weapons without the knowledge of SPLM/A and that he was supervising military training in camps without the knowledge of SPLA and had abused his office by making secret contacts with of other armed factions.

Isaac is said to have fortified himself with other officers as Juba held its breath in anticipation of armed clashes sent to bring him in before Paulino Matip managed to intervene and convince him to hand himself over so investigations could take their course."

Sånn er det altså her. Kort vei mellom siviliserte middager ved Nilen og latterlig dårlige sykehus med kolerasmittede pasienter som nærmest ligger oppå hverandre. Kort vei mellom fred og kaos. Kort vei mellom meg som blogger og hun som aldri har gått på skolen en eneste dag i sitt liv.