Her om dagen satt jeg på verandaen og kikket ut på omgivelsene. Jeg tenkte på det Birgit alltid sier, nemlig: "Hvordan kan man klare å beskrive hvordan det er i Juba?" Og jeg tenkte på det Harald fra Khartoum-kontoret, som var innom i et døgn, sa: "Hvordan endte du her da? [...] Du klarte jo å finne det verste stedet å dra til." Og på den norske journalisten som var med en norsk, kvinnelig bistandsarbeider rundt på sykehuset i Juba, der folk lå tett i tett og led. Journalisten ville se det verste Juba hadde å by på. De gikk forbi sengene, og ved en av dem stoppet hun. Der lå en mor og barnet hennes. Hun plukket opp barnet, holdt det og klappet det, og ga det tilbake til moren. På vei tilbake fra rundturen stoppet de på nytt ved denne sengen og tok opp barnet. Journalisten hadde i mellomtiden blitt mer og mer irritert og utbrøt: "Er dette det verste du har å vise meg? Dette er jo ingenting!" (underforstått: dette selger ikke i norske aviser). Bistandsarbeideren så på ham og sa: "Dette barnet døde akkurat i armene mine."
Jeg har ikke sett "det verste" mens jeg har vært her. Jeg vet det er død, sykdom, vold og lidelse overalt rundt meg, men jeg selv lever et skånet liv i boblen mellom kontoret og gjestehuset og drinkene ved Nilen, med flaskevann så jeg ikke får orm i magen sånn som arkivgutten vår, med tak over hodet, mat og lønn i motsetning til byggemennene i hagen, med vaktmann og lås på døren så jeg ikke blir voldtatt som kvinnene på markedet om natten. Og jeg tenkte at når jeg er her og ikke klarer å ta alt inn over meg, hvordan kan det være mulig å ta det inn over seg i vår hverdag hjemme? I går kom jeg over et dikt på internett som Frikk og Pål i Changemaker Stryn har skrevet. De sier det mye bedre enn meg:
På relativt trygg avstand
På fjernsynet ser vi filmstubbar,
Dei er ofte korte som vedkubbar.
Og på denne korte tida,
Skal vi få eit inntrykk av korleis det er på den andre sida.
Vi ser born som svelt
Og har det felt.
Ja, berre høyr;
Millionar døyr.
Men klarer fjernsynet å formidle røynda,
Eller oppfattar vi det som berre løynda?
Vi får oppleve livet i andre land,
Men på relativt trygg avstand.
Takk til Frikk og Pål for at jeg fikk låne diktet deres.
Friday, April 27, 2007
Å flytte fjell
Dagens blogg er full av mindre interessante detaljer, men jeg skal prøve å komme frem til noe til slutt.
Denne uken har jeg vært alene på jobb. Alle som tilhører program staff, dvs hele kontoret minus administrasjonen (logistikk, IT, HR og regnskap) har vært i Khartoum. Ryktene sier de skal være der frem til 2. mai. De er der for å ferdigstille rapporteringen for 2006 og planlegge resten av 2007 og skrive pengesøknader for 2008, såvidt jeg forstår. Mye av bistandspengene kommer fra UD og Norad, og de krever orden i sysakene. Jeg skulle altså vært med, men har ikke visum så jeg kommer meg til nordlige Sudan.
På mandag rundt lunsj får jeg altså mail fra min sjef Birgit med tittelen URGENT!URGENT!. Hun vil at jeg skal, innen jeg går hjem for dagen:
1) Finne revisorrapporten for prosjekt 10074, scanne den og sende den på mail. Revisorrapporten kommer fra en partnerorganisasjon i Nairobi, og ble tatt med i en lukket konvolutt av Philip som jobber i regnskap sammen med annen post til kontoret her. (Det er altså ikke postvesen i Juba, så ansatte som reiser til og fra Nairobi må ta med seg posten.) Jeg leter i arkivpermen for 10074 uten hell. Går også igjennom alle papirene på pulten til Margaret. Snakker så med Philip, som sier han ga konvolutten til Flora da han kom. Flora har reist tilbake til Khartoum. Jeg sender mail til Birgit og spør om hun kan spørre Flora hva som skjedde med konvolutten (og husk at all mailsending tar år og dag som nevnt i sist blogg). Etter en god stund får jeg svar tilbake at Flora ga konvolutten til Margaret. Margaret på sin side sier hun aldri har sett noen konvolutt. Sammen med Philip leter jeg igjennom alle papirer på de to kontorene regnskap bruker (Flora jobber med regnskap). Ingen rapport. Sender mail til Birgit om at vi ikke finner noen ting. Får svar om at de får lete når de kommer tilbake fra Khartoum.
2) Dra til det sudanesiske kirkerådets kontor og be om regnskapsrapportene for tre prosjekter fra 2006. Disse regnskapene skal revideres på onsdag, så Birgit mener de bør ha forberedt dokumentasjonen allerede. Jeg finner en sjåfør som kjører meg opp dit, og snakker med tre ulike personer. Resultat: Ingen dokumentasjon er klar, mannen som må underskrive er borte, og kan jeg komme tilbake til samme tid i morgen. Neste dag er sjåføren borte, så jeg får ikke reist opp dit før i to-tiden. Tidligere på dagen har Birgit sendt nok en mail og krevd at de må ha dokumentasjonen før klokken 12.00... Økonomisjefen har ett prosjekt klart, men lover å komme med de andre før utgangen av dagen. Jeg scanner og sender det ene prosjektet. Og venter... Klokken kvart på fem kommer de to siste rapportene mirakuløst nok! Og vi får sendt dem også, selv om det innebærer å holde tre ansatte igjen etter kontortid fordi scanning og å sende tunge filer tar laaaaang tid.
3) Finne de signerte avtalene med det sudanesiske kirkerådet for de samme prosjektene. Innebærer ufruktbar leting i arkivet, og graving dypt i skuffer på Birgits kontor. Finner avtaler for to av prosjektene. Den tredje avtalen er for et annet prosjekt. Etter mailveksling med Birgit viser det seg at hun har gitt meg feil prosjektnummer å lete etter, og at den tredje avtalen er riktig likevel.
4) Finne den skriftlige rapporten for et prosjekt i Lafon. Jeg sjekker arkivet uten særlige forhåpninger, og blir ikke overrasket. Birgit henviser meg til rosa filer på kontoret hennes, og jeg blar gjennom bunker med gamle, støvete dokumenter uten hell. Siste utvei er å sjekke en container ute på gårdsplassen hvor det gamle arkivet er, men han som har nøkkelen er ute til lunsj og dukker ikke opp resten av dagen.
I og med at jeg har gjort det jeg kan med dokumentasjonen, bestemmer jeg meg for sette i gang med ukens neste oppgave. Det er å gå igjennom hele arkivet og sjekke etter feilarkivering av dokumenter. I et land der det for enkelte stammer er tabu å si nei (derfor sier de ja, og så må man bare vente for å se om det faktisk skjer noe), er det heller ikke alltid stas å innrømme at det er noe man ikke skjønner. Vi mistenker derfor at arkivgutten vår ikke har vært heeeelt nøyaktiv i arkiveringen. Og what do you know! i en tilfeldig valgt perm ligger rapporten for prosjektet i Lafon.
Denne historien fra "the office" har en spenningsfaktor lik null, men den illustrerer et poeng: Hvis det tar hele to døgn å få sendt et par små dokumenter i Sør-Sudan, hvor lang tid tar det da å bygge opp landet?
Denne uken har jeg vært alene på jobb. Alle som tilhører program staff, dvs hele kontoret minus administrasjonen (logistikk, IT, HR og regnskap) har vært i Khartoum. Ryktene sier de skal være der frem til 2. mai. De er der for å ferdigstille rapporteringen for 2006 og planlegge resten av 2007 og skrive pengesøknader for 2008, såvidt jeg forstår. Mye av bistandspengene kommer fra UD og Norad, og de krever orden i sysakene. Jeg skulle altså vært med, men har ikke visum så jeg kommer meg til nordlige Sudan.
På mandag rundt lunsj får jeg altså mail fra min sjef Birgit med tittelen URGENT!URGENT!. Hun vil at jeg skal, innen jeg går hjem for dagen:
1) Finne revisorrapporten for prosjekt 10074, scanne den og sende den på mail. Revisorrapporten kommer fra en partnerorganisasjon i Nairobi, og ble tatt med i en lukket konvolutt av Philip som jobber i regnskap sammen med annen post til kontoret her. (Det er altså ikke postvesen i Juba, så ansatte som reiser til og fra Nairobi må ta med seg posten.) Jeg leter i arkivpermen for 10074 uten hell. Går også igjennom alle papirene på pulten til Margaret. Snakker så med Philip, som sier han ga konvolutten til Flora da han kom. Flora har reist tilbake til Khartoum. Jeg sender mail til Birgit og spør om hun kan spørre Flora hva som skjedde med konvolutten (og husk at all mailsending tar år og dag som nevnt i sist blogg). Etter en god stund får jeg svar tilbake at Flora ga konvolutten til Margaret. Margaret på sin side sier hun aldri har sett noen konvolutt. Sammen med Philip leter jeg igjennom alle papirer på de to kontorene regnskap bruker (Flora jobber med regnskap). Ingen rapport. Sender mail til Birgit om at vi ikke finner noen ting. Får svar om at de får lete når de kommer tilbake fra Khartoum.
2) Dra til det sudanesiske kirkerådets kontor og be om regnskapsrapportene for tre prosjekter fra 2006. Disse regnskapene skal revideres på onsdag, så Birgit mener de bør ha forberedt dokumentasjonen allerede. Jeg finner en sjåfør som kjører meg opp dit, og snakker med tre ulike personer. Resultat: Ingen dokumentasjon er klar, mannen som må underskrive er borte, og kan jeg komme tilbake til samme tid i morgen. Neste dag er sjåføren borte, så jeg får ikke reist opp dit før i to-tiden. Tidligere på dagen har Birgit sendt nok en mail og krevd at de må ha dokumentasjonen før klokken 12.00... Økonomisjefen har ett prosjekt klart, men lover å komme med de andre før utgangen av dagen. Jeg scanner og sender det ene prosjektet. Og venter... Klokken kvart på fem kommer de to siste rapportene mirakuløst nok! Og vi får sendt dem også, selv om det innebærer å holde tre ansatte igjen etter kontortid fordi scanning og å sende tunge filer tar laaaaang tid.
3) Finne de signerte avtalene med det sudanesiske kirkerådet for de samme prosjektene. Innebærer ufruktbar leting i arkivet, og graving dypt i skuffer på Birgits kontor. Finner avtaler for to av prosjektene. Den tredje avtalen er for et annet prosjekt. Etter mailveksling med Birgit viser det seg at hun har gitt meg feil prosjektnummer å lete etter, og at den tredje avtalen er riktig likevel.
4) Finne den skriftlige rapporten for et prosjekt i Lafon. Jeg sjekker arkivet uten særlige forhåpninger, og blir ikke overrasket. Birgit henviser meg til rosa filer på kontoret hennes, og jeg blar gjennom bunker med gamle, støvete dokumenter uten hell. Siste utvei er å sjekke en container ute på gårdsplassen hvor det gamle arkivet er, men han som har nøkkelen er ute til lunsj og dukker ikke opp resten av dagen.
I og med at jeg har gjort det jeg kan med dokumentasjonen, bestemmer jeg meg for sette i gang med ukens neste oppgave. Det er å gå igjennom hele arkivet og sjekke etter feilarkivering av dokumenter. I et land der det for enkelte stammer er tabu å si nei (derfor sier de ja, og så må man bare vente for å se om det faktisk skjer noe), er det heller ikke alltid stas å innrømme at det er noe man ikke skjønner. Vi mistenker derfor at arkivgutten vår ikke har vært heeeelt nøyaktiv i arkiveringen. Og what do you know! i en tilfeldig valgt perm ligger rapporten for prosjektet i Lafon.
Denne historien fra "the office" har en spenningsfaktor lik null, men den illustrerer et poeng: Hvis det tar hele to døgn å få sendt et par små dokumenter i Sør-Sudan, hvor lang tid tar det da å bygge opp landet?
Tuesday, April 24, 2007
Tilbake til fortiden
La meg aller først begynne med en tidsalder der man kan kommunisere via e-post, selv om det tar lang tid, men ikke via telefon. Det betyr at Ting Tar Ekstra Tid, i et land der Ting Tar Tid i utgangspunktet kunne vært et slagord. Et eksempel: Min sjef Birgit sender meg en mail med URGENT! URGENT! som tittel. Det tar en og en halv time før denne mailen kommer til min innboks. Jeg sjekker en perm her, finner ikke det hun vil ha, og sender svar tilbake, som tar like lang tid. Osv. Til slutt har det tatt hele dagen å prøve å finne et dokument som til syvende og sist ingen vet hvor har blitt av.
(Til tross for ekstremt dårlig telefonforbindelse, har folk flest veldig kule mobiltelefoner. Jeg antar at nytteverdien og pynteverdien er en konstant sum, slik at hvis nytten er lav, blir det ihvertfall veid opp av statusen ved å ha en tøff telefon. Men det var en digresjon.)
Det jeg ville skrive om i dag, er hvordan "utvikling" har fått ny betydning for meg. Jeg vet at utvikling ikke er en lineær aktivitet som ender i vakumpakkede kyllingfileter fra Prior og medlemskap på Elixia, men selv med min begrensede historiekunnskap kan jeg se flere lag av utvikling leve side ved side her i Juba.
For eksempel er det mange som bor i jordhytter, lager mat over bål og må gå langt utenfor huset for å hente vann. Geiter og høns vandrer fritt rundt overalt. Om morgenen blir man vekket av hanen som galer i det solen står opp. Dette er gammel, gammel historie.
Kvinners manglende rett til å arv, motstand mot å sende jenter på skolen og vanen med å denge barna sine hvis de ikke oppfører seg er vanskeligere å datere, og er knapt eldgammel historie i Norge heller.
Sør-Sudan har ikke kommet så langt at de har et systematisk vaksinasjonsprogram for barn, men de har opprettet en tv-stasjon. Kvaliteten på programinnholdet ligger noen tiår bak Norge, med program på nivå med NRKs pausefisker.
Jeg har sett på gamle svart/hvitt-filmklipp at Oslo har hatt et renovasjonsvesen lenge, både for tømming av søppel og latriner. Her finnes det intet offentlig renovasjonsvesen. Så det kræsjer voldsomt med alle de ikke-nedbrytbare vannflaskene og plastposene som utviklingen har ført til.
De har ganske mange reklameskilt og banner langs veiene her. Ikke for tannkrem og undertøy, men med meldinger fra FN og diverse organisasjoner med "Let all girls go to school" og "Fight aids, wear a condom". Tror ikke det finnes noen lovgivning ennå for hvor det er lov å sette opp reklame. Ei heller lovgivning mot å ha passasjerer på lasteplanet av pick-up trucks og andre lastebiler. Og det er dårlig med handicap-parkeringsplasser. Oppmerkede parkeringsplasser generelt, egentlig. Jeg mistenker faktisk at det er umulig å få parkeringsbot i Juba. (eller bot for offentlig forsøpling, eller at politiet kommer for å si fra at de som spiller høy musikk utover hele nabolaget midt på natten må skru den ned)
Er vaskemidler som er spesielt skånsomme mot farget tøy et tegn på utvikling? Her vasker man ihvertfall fortsatt for hånd. Støvsugere har ingen hørt om, det er kost som gjelder. Og skulle jeg være så uheldig å bli utsatt for tyveri er det ingen hast med å sperre kredittkortet, for ingen har hørt om VISA heller.
Birgit og jeg har diskutert dette med menneskerettigheter. Det er menneskers rett til ulike ting som gjør at Kirkens Nødhjelp er her. Rett til vann og skolegang, for eksempel. Men hva er grunnleggende rettigheter? Åpenbart ikke VISA-kort eller vakumpakket kyllingfilet, men i et land som Sudan, hvor begynner man? Skal man konsentrere seg om "bunnen" først? Eller skal man parallelt jobbe på flere nivå? Hvordan prioriterer man når det er så uendelig mye å ta tak i, men begrensede menneskelige og materielle ressurser? Fred, veier, minerydding, telekommunikasjon, strøm, husvære, likestilling, sykdommer, kjønnslemlestelse, korrupsjon, vann, bolig til alle, demobilisering av soldater, barnemishandling, innsamling av våpen, våpenlovgivning, demokrati, rettssystem, massemedia, aviser, analfabetisme, kunnskap om hvordan man dyrker jorda, fritidstilbud til unge, cattle raiding, et økonomisk grunnlag for landet, behandling av psykiske lidelser og traumer, aksept av utviklingshemmede, tilbakeføring av flykninger, kjøring uten førerkort, hygiene, nok mat, trygg mat... Listen er uendelig.
Og til sist: Hvor utviklet er bra nok? Og hva mister man på veien?
(Til tross for ekstremt dårlig telefonforbindelse, har folk flest veldig kule mobiltelefoner. Jeg antar at nytteverdien og pynteverdien er en konstant sum, slik at hvis nytten er lav, blir det ihvertfall veid opp av statusen ved å ha en tøff telefon. Men det var en digresjon.)
Det jeg ville skrive om i dag, er hvordan "utvikling" har fått ny betydning for meg. Jeg vet at utvikling ikke er en lineær aktivitet som ender i vakumpakkede kyllingfileter fra Prior og medlemskap på Elixia, men selv med min begrensede historiekunnskap kan jeg se flere lag av utvikling leve side ved side her i Juba.
For eksempel er det mange som bor i jordhytter, lager mat over bål og må gå langt utenfor huset for å hente vann. Geiter og høns vandrer fritt rundt overalt. Om morgenen blir man vekket av hanen som galer i det solen står opp. Dette er gammel, gammel historie.
Kvinners manglende rett til å arv, motstand mot å sende jenter på skolen og vanen med å denge barna sine hvis de ikke oppfører seg er vanskeligere å datere, og er knapt eldgammel historie i Norge heller.
Sør-Sudan har ikke kommet så langt at de har et systematisk vaksinasjonsprogram for barn, men de har opprettet en tv-stasjon. Kvaliteten på programinnholdet ligger noen tiår bak Norge, med program på nivå med NRKs pausefisker.
Jeg har sett på gamle svart/hvitt-filmklipp at Oslo har hatt et renovasjonsvesen lenge, både for tømming av søppel og latriner. Her finnes det intet offentlig renovasjonsvesen. Så det kræsjer voldsomt med alle de ikke-nedbrytbare vannflaskene og plastposene som utviklingen har ført til.
De har ganske mange reklameskilt og banner langs veiene her. Ikke for tannkrem og undertøy, men med meldinger fra FN og diverse organisasjoner med "Let all girls go to school" og "Fight aids, wear a condom". Tror ikke det finnes noen lovgivning ennå for hvor det er lov å sette opp reklame. Ei heller lovgivning mot å ha passasjerer på lasteplanet av pick-up trucks og andre lastebiler. Og det er dårlig med handicap-parkeringsplasser. Oppmerkede parkeringsplasser generelt, egentlig. Jeg mistenker faktisk at det er umulig å få parkeringsbot i Juba. (eller bot for offentlig forsøpling, eller at politiet kommer for å si fra at de som spiller høy musikk utover hele nabolaget midt på natten må skru den ned)
Er vaskemidler som er spesielt skånsomme mot farget tøy et tegn på utvikling? Her vasker man ihvertfall fortsatt for hånd. Støvsugere har ingen hørt om, det er kost som gjelder. Og skulle jeg være så uheldig å bli utsatt for tyveri er det ingen hast med å sperre kredittkortet, for ingen har hørt om VISA heller.
Birgit og jeg har diskutert dette med menneskerettigheter. Det er menneskers rett til ulike ting som gjør at Kirkens Nødhjelp er her. Rett til vann og skolegang, for eksempel. Men hva er grunnleggende rettigheter? Åpenbart ikke VISA-kort eller vakumpakket kyllingfilet, men i et land som Sudan, hvor begynner man? Skal man konsentrere seg om "bunnen" først? Eller skal man parallelt jobbe på flere nivå? Hvordan prioriterer man når det er så uendelig mye å ta tak i, men begrensede menneskelige og materielle ressurser? Fred, veier, minerydding, telekommunikasjon, strøm, husvære, likestilling, sykdommer, kjønnslemlestelse, korrupsjon, vann, bolig til alle, demobilisering av soldater, barnemishandling, innsamling av våpen, våpenlovgivning, demokrati, rettssystem, massemedia, aviser, analfabetisme, kunnskap om hvordan man dyrker jorda, fritidstilbud til unge, cattle raiding, et økonomisk grunnlag for landet, behandling av psykiske lidelser og traumer, aksept av utviklingshemmede, tilbakeføring av flykninger, kjøring uten førerkort, hygiene, nok mat, trygg mat... Listen er uendelig.
Og til sist: Hvor utviklet er bra nok? Og hva mister man på veien?
Friday, April 20, 2007
En helt vanlig uke
Jeg har fundert på hva jeg skal skrive om i dag, og kom egentlig ikke frem til noe spesielt lurt. Så jeg skal bare ramse opp hvordan uken har vært, og kanskje det er annerledes nok til at det er interessant, eller kanskje du har falt av allerede.
På mandag var jeg med på et FN-møte på UN OCHA, for gruppen som koordinerer hjelp til mennesker som vender tilbake etter krigen. Til middag fant Margaret og jeg opp en ny smak på vår tradisjonelle potetmos og stekt løk blandet med tunfisk fra boks: sitronpepper. Resten av kvelden så vi på CNN og fulgte med på det som skjedde i Virginia.
På tirsdag kom Birgit tilbake fra påskeferie og hadde med seg spekepølse og Dagbladet. På vei hjem fra jobb så vi mange soldater langs veien. Til middag spiste vi fast rett nummer to, nemlig eggerøre med stekt løk til nybakte rundstykker.
På onsdag skulle vi kjøre til jobb, men et av dekkene på bilen var punktert. Derfor hadde mennene satt igjen en annen bil til oss. Den akselererte dessverre ikke, og etter å ha brukt fem minutter på å kjøre to hundre meter satte vi den fra oss og gikk til jobb. Mine første kilometre med gåing siden jeg kom hit. Du kan tro jeg er i superbra form. På kontoret fikk vi høre at FN hadde sendt ut sikkerhetsvarsel dagen før, fordi de som holder til i militærleiren ved siden av KNs kontor hadde bestemt seg for å storme hovedkvarteret til SPLA (de regjerende militærstyrkene her) for å frigjøre en av sine menn som hadde blitt arrestert av SPLA. I og med at SPLAs hovedkvarter er rett rundt svingen fra gjestehuset der vi bor forsto vi plutselig hvorfor det var så mange soldater der dagen før. Heldigvis hadde situasjonen roet seg uten sammenstøt. Hva vi spiste til middag kan jeg ikke huske. Kanskje det var på onsdag vi fant opp tunfisk med sitronpepper. I så fall har jeg glemt hva vi spiste på mandag. Jo, det var fast rett nummer tre: spaghetti med rød pesto.
På torsdag ble jeg sendt alene til et FN-møte for koordineringsgruppen for NFIs. NFI står for non-food item, og er nødhjelp som ikke er mat, som blir delt ut særlig til dem som vender tilbake til Sudan etter krigen og ikke har ting som redskaper, husholdningsartikler, tepper eller materialer til å bygge hytter av. Utstyrt med notater fra Pax, vår koordinator for resettlement and emergencies, snakket jeg for første gang på et FN-møte. Om kvelden dro vi på "the Village" og spiste Big One-aktig pizza for å feire at Birgit har fått ny jobb i sjømannskirken i New York.
I dag morges dro vi på jobb klokken åtte som vanlig. Intet spesielt at melde, bortsett fra at jeg tenkte jeg måtte fortelle om en vanlig leke barn her har: Et hjul eller tønnebånd som de ruller bortover veien med en pinne. Jeg har sett tegninger av europeiske barn som gjorde det samme i "gamle dager". (Hvilket tipser meg om min neste blogg: hvordan tidligere tider i norsk historie lever i beste velgående i dagens Juba.) Senere kom en av programkoordinatorne våre tilbake fra en tur til felten. Han hadde måttet snakke med guvernøren der for å få lov til å reise tilbake til Juba. Han hadde nemlig kommet i skade for å be en av de lokalt ansatte om å skifte skjorte fordi han hadde på en t-skjorte som reklamerte for SPLA (eller en annen militær gruppe, er ikke helt sikker), noe denne personen nektet og gjøre og senere anklaget koordinatoren for et eller annet som jeg ikke har fått med meg, noe som førte til at koordinatoren ble arrestert. Men nå er han tilbake og gemyttene har såvidt jeg forstår roet seg.
Birgit reiser til Khartoum i morgen, og resten av program staff reiser på søndag, inkludert Margaret. De skal bli borte i en ukes tid. Jeg har ikke visum som gjelder for hele Sudan, og må dessverre bli igjen i Juba. På den lyse siden får jeg huset for meg selv. Som virker helt ok akkurat nå, fordi de 15 byggemennene/demobiliserte soldatene som har bodd utenfor vinduet mitt ikke har vært der om natten de siste dagene. I helgen skal jeg begynne å skrive på tale til Tones bryllup, lese videre i min franske utgave av Madame Bovary og på søndag blir det sikkert en tur til Nilen for å spise lunsj. God helg!
På mandag var jeg med på et FN-møte på UN OCHA, for gruppen som koordinerer hjelp til mennesker som vender tilbake etter krigen. Til middag fant Margaret og jeg opp en ny smak på vår tradisjonelle potetmos og stekt løk blandet med tunfisk fra boks: sitronpepper. Resten av kvelden så vi på CNN og fulgte med på det som skjedde i Virginia.
På tirsdag kom Birgit tilbake fra påskeferie og hadde med seg spekepølse og Dagbladet. På vei hjem fra jobb så vi mange soldater langs veien. Til middag spiste vi fast rett nummer to, nemlig eggerøre med stekt løk til nybakte rundstykker.
På onsdag skulle vi kjøre til jobb, men et av dekkene på bilen var punktert. Derfor hadde mennene satt igjen en annen bil til oss. Den akselererte dessverre ikke, og etter å ha brukt fem minutter på å kjøre to hundre meter satte vi den fra oss og gikk til jobb. Mine første kilometre med gåing siden jeg kom hit. Du kan tro jeg er i superbra form. På kontoret fikk vi høre at FN hadde sendt ut sikkerhetsvarsel dagen før, fordi de som holder til i militærleiren ved siden av KNs kontor hadde bestemt seg for å storme hovedkvarteret til SPLA (de regjerende militærstyrkene her) for å frigjøre en av sine menn som hadde blitt arrestert av SPLA. I og med at SPLAs hovedkvarter er rett rundt svingen fra gjestehuset der vi bor forsto vi plutselig hvorfor det var så mange soldater der dagen før. Heldigvis hadde situasjonen roet seg uten sammenstøt. Hva vi spiste til middag kan jeg ikke huske. Kanskje det var på onsdag vi fant opp tunfisk med sitronpepper. I så fall har jeg glemt hva vi spiste på mandag. Jo, det var fast rett nummer tre: spaghetti med rød pesto.
På torsdag ble jeg sendt alene til et FN-møte for koordineringsgruppen for NFIs. NFI står for non-food item, og er nødhjelp som ikke er mat, som blir delt ut særlig til dem som vender tilbake til Sudan etter krigen og ikke har ting som redskaper, husholdningsartikler, tepper eller materialer til å bygge hytter av. Utstyrt med notater fra Pax, vår koordinator for resettlement and emergencies, snakket jeg for første gang på et FN-møte. Om kvelden dro vi på "the Village" og spiste Big One-aktig pizza for å feire at Birgit har fått ny jobb i sjømannskirken i New York.
I dag morges dro vi på jobb klokken åtte som vanlig. Intet spesielt at melde, bortsett fra at jeg tenkte jeg måtte fortelle om en vanlig leke barn her har: Et hjul eller tønnebånd som de ruller bortover veien med en pinne. Jeg har sett tegninger av europeiske barn som gjorde det samme i "gamle dager". (Hvilket tipser meg om min neste blogg: hvordan tidligere tider i norsk historie lever i beste velgående i dagens Juba.) Senere kom en av programkoordinatorne våre tilbake fra en tur til felten. Han hadde måttet snakke med guvernøren der for å få lov til å reise tilbake til Juba. Han hadde nemlig kommet i skade for å be en av de lokalt ansatte om å skifte skjorte fordi han hadde på en t-skjorte som reklamerte for SPLA (eller en annen militær gruppe, er ikke helt sikker), noe denne personen nektet og gjøre og senere anklaget koordinatoren for et eller annet som jeg ikke har fått med meg, noe som førte til at koordinatoren ble arrestert. Men nå er han tilbake og gemyttene har såvidt jeg forstår roet seg.
Birgit reiser til Khartoum i morgen, og resten av program staff reiser på søndag, inkludert Margaret. De skal bli borte i en ukes tid. Jeg har ikke visum som gjelder for hele Sudan, og må dessverre bli igjen i Juba. På den lyse siden får jeg huset for meg selv. Som virker helt ok akkurat nå, fordi de 15 byggemennene/demobiliserte soldatene som har bodd utenfor vinduet mitt ikke har vært der om natten de siste dagene. I helgen skal jeg begynne å skrive på tale til Tones bryllup, lese videre i min franske utgave av Madame Bovary og på søndag blir det sikkert en tur til Nilen for å spise lunsj. God helg!
Tuesday, April 17, 2007
To små fortellinger
Hei, hei, alle barn. I dag vil tante Camilla fortelle to historier.
Den ene er om en prest som jobber for en av de lokale partnerorganisasjonen til Kirkens Nødhjelp her i Sudan. Jeg har hørt historien to ganger, og er ikke helt sikker på om det er en anekdote eller om det er en historie fra virkeligheten, men det betyr egentlig ikke så mye. Ihvertfall var det en mann som gikk på presteskolen. Og for å få vitnemålet sitt måtte han vite når han var født. Så han gikk til moren for å høre om hun visste det. Moren begynte å le og sa "Det er lett! Du ble født da høvdingen giftet seg med sin tredje kone."
For Margaret er dette en morsom historie fordi det var så selvfølgelig for moren å regne tid på denne måten. For meg klinger historien litt annerledes, fordi jeg hører "høvding", "tredje kone" og at det ikke akkurat finnes et system for fødselsattester.
Den andre historien er egentlig mest til mine foreldre. Da de kom på besøk hadde de nemlig printet ut flytidene til og fra Juba. Jeg klarte ikke å få tidene til å stemme, fordi det sto at flyturen tok en time lenger enn den faktisk gjorde. Jeg antok at det skyldtes tidsforskjell. Enten var det slik at jeg hadde glemt å stille klokken, eller så hadde jeg glemt at jeg faktisk hadde stilt klokken, eller så var det noe sommertid/vintertid på gang. Nå har jeg funnet ut at Sudan tidligere var i en annen tidssone en Kenya. Regjeringen i Khartoum er fortsatt i en annen tidssone. Men regjeringen i sør bestemte etter fredsavtalen at de ville være i samme tidssone som Kenya for å markere avstand til Khartoum. Så nå er de det, og jeg er lettet over at jeg ikke er gal/har alzheimers.
Den ene er om en prest som jobber for en av de lokale partnerorganisasjonen til Kirkens Nødhjelp her i Sudan. Jeg har hørt historien to ganger, og er ikke helt sikker på om det er en anekdote eller om det er en historie fra virkeligheten, men det betyr egentlig ikke så mye. Ihvertfall var det en mann som gikk på presteskolen. Og for å få vitnemålet sitt måtte han vite når han var født. Så han gikk til moren for å høre om hun visste det. Moren begynte å le og sa "Det er lett! Du ble født da høvdingen giftet seg med sin tredje kone."
For Margaret er dette en morsom historie fordi det var så selvfølgelig for moren å regne tid på denne måten. For meg klinger historien litt annerledes, fordi jeg hører "høvding", "tredje kone" og at det ikke akkurat finnes et system for fødselsattester.
Den andre historien er egentlig mest til mine foreldre. Da de kom på besøk hadde de nemlig printet ut flytidene til og fra Juba. Jeg klarte ikke å få tidene til å stemme, fordi det sto at flyturen tok en time lenger enn den faktisk gjorde. Jeg antok at det skyldtes tidsforskjell. Enten var det slik at jeg hadde glemt å stille klokken, eller så hadde jeg glemt at jeg faktisk hadde stilt klokken, eller så var det noe sommertid/vintertid på gang. Nå har jeg funnet ut at Sudan tidligere var i en annen tidssone en Kenya. Regjeringen i Khartoum er fortsatt i en annen tidssone. Men regjeringen i sør bestemte etter fredsavtalen at de ville være i samme tidssone som Kenya for å markere avstand til Khartoum. Så nå er de det, og jeg er lettet over at jeg ikke er gal/har alzheimers.
Monday, April 16, 2007
Almost half way
On Saturday it happened, for the first time since I've been here: I was bored. I had finished Karen Blixen's "Out of Africa". I had read the last copy of "The Economist" that my parents brought me. I had written several pages in my journal and listened to some podcasts from Norwegian radio. I was sitting on the terrace, the temperature was pleasantly cool, and I was bored.
This was probably a good thing. It spurred me on to making plans for the immediate and not so immediate future. For instance, I decided I want to learn how to sail a sailboat, and maybe sail a regatta with some of my girlfriends. The offer from the Swede Leif to go to Yei with some friends of his newt weekend or the one after looked more interesting all of a sudden. I decided to call a meeting with the youth from the SSYPA network. And I offered Jeroge in accounts my assistance if needed. Etc. And by Sunday evening I had heard enough about other people's lives enough to decide that considering the kind of excitement most likely to occur here in Juba, a dull existence, as uneventful as possible, is quite a treasure.
Our house has not been cleaned since Tuesday last week. Dirty dishes, dusty floors and the lack of toilet paper are all evidence of this. My roommate was musing over the possible reasons for the absence of our housekeeper Angela, and decided she must be offended for some reason. "Angela gets easily offended", she stated. Implying: "The Sudanese have no work ethic." My roommate has discovered, after my reading aloud from my "Healthy Travel Africa" Lonely Planet Guide, that she is suffering from culture shock (being a Kenyan in Sudan). Let me quote phase two of culture shock (p. 232 in the 2000 edition): "Hostility as the novelty wears off and the differences start to irritate - you may feel critical of you host country, stereotyping local people; you may feel weepy, irritable, defensive, homesick, lonely and isolated, perhaps worried about you physical health". Going to "the river" (that is how we refer to the Nile) for lunch on Sunday with my collegues Leif, Mina and Jeroge, I asked them whether Angela had cleaned the men's guesthouse last week. She had not. Turns out her house burned down on Easter Sunday...
The other ladies in my guesthouse, Margaret and Flora, often refer to people as "this girl" or "this man". For instance, "this boy is no good at his job" or "this man is very sick. I will take him to the hospital", leaving you to guess at who "this" person is, as he is clearly not "here", but somewhere else. Apparently "this man" is one who works in accounts at the office. He has been off from work for the last week. He has a liver problem. A shrunken liver. Which leaves me of course worried about him, but also slightly worried of the employment policy here. At least if what I hear about the causes of shrunken livers are true. The second of three men in accounts has also been away from work for a week. He went home one day last week because he didn't feel too good. On his way home he had an accident on his motorcycle. He is said to be recovering, after spending one night in the hospital.
Which reminds me of a story much talked about this weekend: the vetrinarian in Taiwan or was it Thailand that had his arm chewed off by a crocodile, but had it sewn back on again. I doubt the doctors here would even have considered such a surgery. They cannot even cure those who come into the hospital infected with cholera.
Flora went back to Khartoum this weekend. Back to her house and her regular position at the NCA office there. She took her daughter and her outgoing but loud personality with her and kindly left me some local cough medicine that I've been refusing to take. Right now, I consider my choices to be a little sick but coping or very sick on a medical evacuation flight out of here. I might have a slight culture shock myself, as I am feeling critical of my host country's medical facilities. Or it could be just plain good sense.
For a couple of nights, then, Margaret and I are the only two left at the ladies' guesthouse. Birgit is returning from her three-week leave tomorrow. On Thursday, I believe, they will both go to Khartoum for some days. I have to stay in Juba, as my visa is only valid for South Sudan. I've been a little worried at the though of staying alone in the house. This stems from the rumor that some of the builder currently living in our garden are former LRA soldiers. Disgruntled LRA soldier, as they have not been paid for three months. But maybe one of the men will sleep in Flora's old room while the others are gone. And last night, the builders were actually trying to protect us when Margaret spotted a snake by the back stairs. They came with long sticks and prodded the snake, which turned out to be a leaf. I should say, though, that it resembled a snake to me too, and Margaret's mind was probably already tuned into snakes, as I had seen one by the river earlier in the day. I had been hoping for some time to see a crocodile, which would be a fun animal spotting during my stay here. A proper Nile crocodile. Great was therefore my joy when I finally saw one yesterday! It was only fifteen centimeters/six inches long, but it was a crocodile! ("Throw them to the crocodiles!"/Cleopatra).
Today I faced one of my big fears here: driving. Margaret forced me to drive to work. In a very low car, not extremely suitable for the road conditions here, and with the steering wheel and the stick shift on the wrong side. Kenyan car, where they drive on the wrong side of the road, just like in Britain. Sudanese roads, where they drive on the right side of the road, but where everything else you've learnt about driving can be tossed out the window. Easy does it. And dull it is not.
This was probably a good thing. It spurred me on to making plans for the immediate and not so immediate future. For instance, I decided I want to learn how to sail a sailboat, and maybe sail a regatta with some of my girlfriends. The offer from the Swede Leif to go to Yei with some friends of his newt weekend or the one after looked more interesting all of a sudden. I decided to call a meeting with the youth from the SSYPA network. And I offered Jeroge in accounts my assistance if needed. Etc. And by Sunday evening I had heard enough about other people's lives enough to decide that considering the kind of excitement most likely to occur here in Juba, a dull existence, as uneventful as possible, is quite a treasure.
Our house has not been cleaned since Tuesday last week. Dirty dishes, dusty floors and the lack of toilet paper are all evidence of this. My roommate was musing over the possible reasons for the absence of our housekeeper Angela, and decided she must be offended for some reason. "Angela gets easily offended", she stated. Implying: "The Sudanese have no work ethic." My roommate has discovered, after my reading aloud from my "Healthy Travel Africa" Lonely Planet Guide, that she is suffering from culture shock (being a Kenyan in Sudan). Let me quote phase two of culture shock (p. 232 in the 2000 edition): "Hostility as the novelty wears off and the differences start to irritate - you may feel critical of you host country, stereotyping local people; you may feel weepy, irritable, defensive, homesick, lonely and isolated, perhaps worried about you physical health". Going to "the river" (that is how we refer to the Nile) for lunch on Sunday with my collegues Leif, Mina and Jeroge, I asked them whether Angela had cleaned the men's guesthouse last week. She had not. Turns out her house burned down on Easter Sunday...
The other ladies in my guesthouse, Margaret and Flora, often refer to people as "this girl" or "this man". For instance, "this boy is no good at his job" or "this man is very sick. I will take him to the hospital", leaving you to guess at who "this" person is, as he is clearly not "here", but somewhere else. Apparently "this man" is one who works in accounts at the office. He has been off from work for the last week. He has a liver problem. A shrunken liver. Which leaves me of course worried about him, but also slightly worried of the employment policy here. At least if what I hear about the causes of shrunken livers are true. The second of three men in accounts has also been away from work for a week. He went home one day last week because he didn't feel too good. On his way home he had an accident on his motorcycle. He is said to be recovering, after spending one night in the hospital.
Which reminds me of a story much talked about this weekend: the vetrinarian in Taiwan or was it Thailand that had his arm chewed off by a crocodile, but had it sewn back on again. I doubt the doctors here would even have considered such a surgery. They cannot even cure those who come into the hospital infected with cholera.
Flora went back to Khartoum this weekend. Back to her house and her regular position at the NCA office there. She took her daughter and her outgoing but loud personality with her and kindly left me some local cough medicine that I've been refusing to take. Right now, I consider my choices to be a little sick but coping or very sick on a medical evacuation flight out of here. I might have a slight culture shock myself, as I am feeling critical of my host country's medical facilities. Or it could be just plain good sense.
For a couple of nights, then, Margaret and I are the only two left at the ladies' guesthouse. Birgit is returning from her three-week leave tomorrow. On Thursday, I believe, they will both go to Khartoum for some days. I have to stay in Juba, as my visa is only valid for South Sudan. I've been a little worried at the though of staying alone in the house. This stems from the rumor that some of the builder currently living in our garden are former LRA soldiers. Disgruntled LRA soldier, as they have not been paid for three months. But maybe one of the men will sleep in Flora's old room while the others are gone. And last night, the builders were actually trying to protect us when Margaret spotted a snake by the back stairs. They came with long sticks and prodded the snake, which turned out to be a leaf. I should say, though, that it resembled a snake to me too, and Margaret's mind was probably already tuned into snakes, as I had seen one by the river earlier in the day. I had been hoping for some time to see a crocodile, which would be a fun animal spotting during my stay here. A proper Nile crocodile. Great was therefore my joy when I finally saw one yesterday! It was only fifteen centimeters/six inches long, but it was a crocodile! ("Throw them to the crocodiles!"/Cleopatra).
Today I faced one of my big fears here: driving. Margaret forced me to drive to work. In a very low car, not extremely suitable for the road conditions here, and with the steering wheel and the stick shift on the wrong side. Kenyan car, where they drive on the wrong side of the road, just like in Britain. Sudanese roads, where they drive on the right side of the road, but where everything else you've learnt about driving can be tossed out the window. Easy does it. And dull it is not.
Thursday, April 12, 2007
Kjærlighet, sex og ekteskap
Kjærlighet, sex og ekteskap er ikke det samme i Norge som i Juba. (Forbered deg på en del generaliserende bemerkninger nedover.)
Jeg har med meg alle episodene av Sex og singelliv ned hit, fordi jeg trenger underholdning og det var de dvd'ene jeg hadde i hylla hjemme. Margaret har begynt å se på dem sammen med meg. Hun er ganske fascinert. Inntil nylig var hun hellig overbevist om at menneskene på skjermen har sex på ordentlig.
En annen myte jeg har forsøkt å avkrefte overfor Margaret og Flora, er at alle hvite kvinner er interessert i svarte menn fordi de er velutstyrte (og at veldig mange nordmenn har rødt hår). Margaret og Flora har på sin side informert meg om at ikke alle svarte menn er like velutrustede. Det kommer visstnok an på stammen. Margaret har dessuten lyst til å ta meg med til en landsby som heter Alek, der mennene i den lokale stammen pleier å gå nakne ved elven. (Damene går bare halvnakne.) Og hvis en mann skulle bli opphisset der ved elven, får han juling av de andre. Så de har sine systemer for hvor mye nakenhet som er for mye nakenhet.
Systemet for hvor mye nakenhet som er for mye er langt strengere her i Juba. Bare skuldre og/eller knær er for nakent. Selv inni ditt eget hus, har jeg unntrykk av. Ihvertfall etter Floras standard. Jeg overhørte en kommentar til Margaret som jeg mistenker var om meg, fordi jeg tillater meg å ikke ha på meg mer enn et oversize badehåndkle når jeg krysser gangen fra rommet mitt til dusjen. Men det er likevel liberalt her i sør-Sudan sammenliknet med muslimske Khartoum i nord.
Utroskap er mer regelen enn unntaket, har jeg inntrykk av. Ihvertfall for menn. Kvinner blir kastet ut hjemmefra hvis det blir oppdaget at de har vært utro mot sin mann. Menn har også rett til å ha flere koner. Skilsmisse er utelukket. De er da katolikker.
Det vestlige begrepet om romantisk kjærlighet har ikke helt samme status her som hjemme. Begjær og praktiske årsaker synes å styre oppførsel rundt sex og ekteskap. En ting som riktignok er likt som i Norge, er menns ønske om å erobre kvinner som er vanskelige å få. I Norge gjelder det kvinner som er usedvanlig vakre. Det gjør det sikkert her og, men hvite kvinner er en annen måte å få status på. Som jeg har fått merke.
Det skorter altså ikke på tilbud. Alt fra litt sky "you have the face of an angel", mumlet mens han trodde ingen hørte det, til mer direkte "i want to be your boyfriend". Invitasjon til bryllup, forespørsel om jeg kan lære ham å svømme, tilbud om den første mangoen som faller og "hello, how are you today"-e-post fra naborommet er også på repertoaret. Det har ingenting å si om vi har kjent hverandre i tre uker eller tre sekunder. Ei heller om han er gift med fem barn og vi akkurat har snakket om familien hans. I teorien er det hyggelig med oppmerksomhet. I praksis blir identiteten min visket ut. Hvem jeg er som person har ingen ting å si. Det er hudfargen som teller.
Disse opplevelsene bringer tilbake minner fra studietiden i Warwick. Der var det en del afrikanske studenter. Særlig var det en nigerianer som prøvde seg uten stopp på alle jentene i klassen. Til slutt snakket jeg med en klassevenninne som kjente ham fra Nigeria. Hun sa "In my country, when a guy comes up to you and tries to hit on you, you just say føkk off. And then afterwards you are best friends." Så jeg vet jo egentlig at man bare må si "ha deg vekk" med en gang noen prøver seg. Men for en høflig nordboer er dette uvant. "In my culture", prøvde jeg å forklare Margaret her, "when you don't ask questions back and only answer in one syllable words, people get that you don't want to talk to them". Når noen spør deg om dere skal møtes igjen og jeg svarer "Oh.. Maybe we'll bump into each other some day", er det visstnok klar tale for "JA, jeg har KJEMPElyst til å møte deg igjen, mest mulig og snarest mulig. Vil du sette deg ned og kjøpe en øl til meg så vi kan hooke opp?". Margaret ler seg ihjel når disse tingene skjer. Og jeg tipper at jeg kommer til å bli ganske god mens jeg er her til å be lokale mannfolk dra dit peppern gror.
Jeg har med meg alle episodene av Sex og singelliv ned hit, fordi jeg trenger underholdning og det var de dvd'ene jeg hadde i hylla hjemme. Margaret har begynt å se på dem sammen med meg. Hun er ganske fascinert. Inntil nylig var hun hellig overbevist om at menneskene på skjermen har sex på ordentlig.
En annen myte jeg har forsøkt å avkrefte overfor Margaret og Flora, er at alle hvite kvinner er interessert i svarte menn fordi de er velutstyrte (og at veldig mange nordmenn har rødt hår). Margaret og Flora har på sin side informert meg om at ikke alle svarte menn er like velutrustede. Det kommer visstnok an på stammen. Margaret har dessuten lyst til å ta meg med til en landsby som heter Alek, der mennene i den lokale stammen pleier å gå nakne ved elven. (Damene går bare halvnakne.) Og hvis en mann skulle bli opphisset der ved elven, får han juling av de andre. Så de har sine systemer for hvor mye nakenhet som er for mye nakenhet.
Systemet for hvor mye nakenhet som er for mye er langt strengere her i Juba. Bare skuldre og/eller knær er for nakent. Selv inni ditt eget hus, har jeg unntrykk av. Ihvertfall etter Floras standard. Jeg overhørte en kommentar til Margaret som jeg mistenker var om meg, fordi jeg tillater meg å ikke ha på meg mer enn et oversize badehåndkle når jeg krysser gangen fra rommet mitt til dusjen. Men det er likevel liberalt her i sør-Sudan sammenliknet med muslimske Khartoum i nord.
Utroskap er mer regelen enn unntaket, har jeg inntrykk av. Ihvertfall for menn. Kvinner blir kastet ut hjemmefra hvis det blir oppdaget at de har vært utro mot sin mann. Menn har også rett til å ha flere koner. Skilsmisse er utelukket. De er da katolikker.
Det vestlige begrepet om romantisk kjærlighet har ikke helt samme status her som hjemme. Begjær og praktiske årsaker synes å styre oppførsel rundt sex og ekteskap. En ting som riktignok er likt som i Norge, er menns ønske om å erobre kvinner som er vanskelige å få. I Norge gjelder det kvinner som er usedvanlig vakre. Det gjør det sikkert her og, men hvite kvinner er en annen måte å få status på. Som jeg har fått merke.
Det skorter altså ikke på tilbud. Alt fra litt sky "you have the face of an angel", mumlet mens han trodde ingen hørte det, til mer direkte "i want to be your boyfriend". Invitasjon til bryllup, forespørsel om jeg kan lære ham å svømme, tilbud om den første mangoen som faller og "hello, how are you today"-e-post fra naborommet er også på repertoaret. Det har ingenting å si om vi har kjent hverandre i tre uker eller tre sekunder. Ei heller om han er gift med fem barn og vi akkurat har snakket om familien hans. I teorien er det hyggelig med oppmerksomhet. I praksis blir identiteten min visket ut. Hvem jeg er som person har ingen ting å si. Det er hudfargen som teller.
Disse opplevelsene bringer tilbake minner fra studietiden i Warwick. Der var det en del afrikanske studenter. Særlig var det en nigerianer som prøvde seg uten stopp på alle jentene i klassen. Til slutt snakket jeg med en klassevenninne som kjente ham fra Nigeria. Hun sa "In my country, when a guy comes up to you and tries to hit on you, you just say føkk off. And then afterwards you are best friends." Så jeg vet jo egentlig at man bare må si "ha deg vekk" med en gang noen prøver seg. Men for en høflig nordboer er dette uvant. "In my culture", prøvde jeg å forklare Margaret her, "when you don't ask questions back and only answer in one syllable words, people get that you don't want to talk to them". Når noen spør deg om dere skal møtes igjen og jeg svarer "Oh.. Maybe we'll bump into each other some day", er det visstnok klar tale for "JA, jeg har KJEMPElyst til å møte deg igjen, mest mulig og snarest mulig. Vil du sette deg ned og kjøpe en øl til meg så vi kan hooke opp?". Margaret ler seg ihjel når disse tingene skjer. Og jeg tipper at jeg kommer til å bli ganske god mens jeg er her til å be lokale mannfolk dra dit peppern gror.
Tuesday, April 10, 2007
Påskemorgen slukker sorgen
Påsken er over, og jeg er tilbake på kontoret og på internetten. Hadde ikke forventet å ha ferie her nede, langt mindre en så bra uke som jeg fikk!
Nairobi var himmelsk. Da jeg var innom Nairobi på vei fra Oslo til Juba var jeg ikke så fortjust. Men når man kommer den andre veien blir det straks annerledes. Behagelig klima, man kan spise stort sett alt man ønsker (snakker utvalg, ikke mengde), serviceinnstilte folk, varm dusj, til og med badekar, mulighet for å se ut som en sivilisert person, folk som skjønner hva du mener når du stiller dem et spørsmål. Og foreldrene. Mine kjære foreldre som kom helt fra Ameriken for å besøke meg.
Forutenom deilige Hotel Norfolk fikk vi sett foreldreløse elefantunger bli matet med gigantiske tåteflasker, matet selv gigantiske giraffer med små pellets fra en veranda i giraffhodehøyde (Kathy fikk til og med et tungekyss av en bestemorgiraff), besøkte Karen Blixen-museet og dro på safari i Nairobi nasjonalpark. Visum til sør-Sudan gikk i boks etter at vi hadde sittet i to timer inne på kontoret til en SPLA-kommandant i Nairobi uten å vite om eller når noen ting kom til å skje. Jeg tror han syntes min far var en grepa kar med et solid håndtrykk.
På fredag morgen satte vi kursen mot Juba, varmen og støvet. Margaret hadde ordnet med en sjåfør for oss. I løpet av en halv dag hadde vi sett det som var å se. Gjesthuset, kontoret, Eden, markedet, til og med den nye generalkonsulresidensen, der vi klarte å forstyrre midt i middagen. Resten av ettermiddagen og kvelden og neste morgen satt vi ved elven og slappet av. Far og Kathy overlevde sine 24 timer, men jeg mistenker de var glade for at de slapp å være her lenger. Uansett var det strålende å ha dem på besøk! Amatørvideograf Dag Aadne dokumenterte Juba som best han kunne, så bestemor og andre også kan se hvordan det er her. Jeg sitter igjen med mange gode minner fra uken, noen nye t-skjorter, masse bøker, myggspray og freeze dried turmatgryteretter fra USA, samt kjeks og krydder fra Nairobi.
Resten av påskedagene ble brukt til å sove, lese krim og henge ved Nilen med kenyanske, svenske og sudanesiske kollegaer. På søndag ble endelig avskjedsgavepåskemarsipanen fortært. Så påskeferie ble det, selv i Juba!
Nairobi var himmelsk. Da jeg var innom Nairobi på vei fra Oslo til Juba var jeg ikke så fortjust. Men når man kommer den andre veien blir det straks annerledes. Behagelig klima, man kan spise stort sett alt man ønsker (snakker utvalg, ikke mengde), serviceinnstilte folk, varm dusj, til og med badekar, mulighet for å se ut som en sivilisert person, folk som skjønner hva du mener når du stiller dem et spørsmål. Og foreldrene. Mine kjære foreldre som kom helt fra Ameriken for å besøke meg.
Forutenom deilige Hotel Norfolk fikk vi sett foreldreløse elefantunger bli matet med gigantiske tåteflasker, matet selv gigantiske giraffer med små pellets fra en veranda i giraffhodehøyde (Kathy fikk til og med et tungekyss av en bestemorgiraff), besøkte Karen Blixen-museet og dro på safari i Nairobi nasjonalpark. Visum til sør-Sudan gikk i boks etter at vi hadde sittet i to timer inne på kontoret til en SPLA-kommandant i Nairobi uten å vite om eller når noen ting kom til å skje. Jeg tror han syntes min far var en grepa kar med et solid håndtrykk.
På fredag morgen satte vi kursen mot Juba, varmen og støvet. Margaret hadde ordnet med en sjåfør for oss. I løpet av en halv dag hadde vi sett det som var å se. Gjesthuset, kontoret, Eden, markedet, til og med den nye generalkonsulresidensen, der vi klarte å forstyrre midt i middagen. Resten av ettermiddagen og kvelden og neste morgen satt vi ved elven og slappet av. Far og Kathy overlevde sine 24 timer, men jeg mistenker de var glade for at de slapp å være her lenger. Uansett var det strålende å ha dem på besøk! Amatørvideograf Dag Aadne dokumenterte Juba som best han kunne, så bestemor og andre også kan se hvordan det er her. Jeg sitter igjen med mange gode minner fra uken, noen nye t-skjorter, masse bøker, myggspray og freeze dried turmatgryteretter fra USA, samt kjeks og krydder fra Nairobi.
Resten av påskedagene ble brukt til å sove, lese krim og henge ved Nilen med kenyanske, svenske og sudanesiske kollegaer. På søndag ble endelig avskjedsgavepåskemarsipanen fortært. Så påskeferie ble det, selv i Juba!
Wednesday, April 4, 2007
Hulter til bulter: bilder på bloggen
Ok, jeg må innrømme at dette ikke er helt topp layout på bilder, og noen er til og med på skeiva, men med en halvtimes internettilkobling i Nairobi er dette "as good as it gets"! Beklager kvaliteten.Bildene er fra kontoret, av de jeg jobber med, og fra gjestehuset der jeg bor. Ved alle permene er Riang, som har en måneds vikariat for å arkivere dokumenter i disse permene. I blått er Margaret, som jeg bor sammen med. Damen i lilla er Flora, som jeg også bor sammen med. Flora står sammen med Pax, en annen på kontoret.
Gårdsplassbildene er fra kontoret. Myggnettingsengen og terrassen er fra gjestehuset,
og på de to stedene tilbringer jeg 90% av hjemmetiden min.
Gårdsplassbildene er fra kontoret. Myggnettingsengen og terrassen er fra gjestehuset,
og på de to stedene tilbringer jeg 90% av hjemmetiden min.
Monday, April 2, 2007
Ting jeg ikke forstår meg på
Det er et og annet jeg ikke forstår meg helt på her nede. For eksempel
- hvorfor alle klærne mine blir falmet etter kun en vask
- hvorfor flaskevann blir varmere enn luften når det står på skrivebordet mitt
- hvordan folk klarer å jobbe i ni, ti, elleve, tolv timer uten å spise noe
- hvordan ungdommer som må bo hos familien og leve på dem fordi de tjener så lite har råd til å kjøpe seg i-pod
- at enkelte mener de ikke kan gjøre noe hyggelig i påskeuken fordi dette var uken da Jesus ble korsfestet
- hvordan det kan bo mennesker på et så varmt sted som dette
- at man kan opprettholde tradisjonen om å arve kona dersom broren din dør
- hvorfor folk bader i Nilen når det både er krokodiller og parasitter der
- at kirkegården ser ut som en søppelhaug
- hvorfor noen synes det er bedre å opprettholde konflikt enn å skape fred. Ok, jeg skjønner hvilke hensikter noen kan ha, men til syvende og sist er det fortsatt uforståelig.
Så er det ting jeg forstår, men som likevel forundrer meg fordi de er så annerledes enn min norske hverdag:
- at alt på et hus bygges for hånd. Inkludert å fjerne kampesteiner med en hakke.
- at man beholder korken på pilsen etter at den er jekket av. For å sikre at kolerasmittebærende fluer ikke tråkker i pilsen din.
- at det blir sendt radiobeskjeder om at SPLM-soldater må huske å legge igjen våpnene sine hjemme når de skal på markedet eller andre steder.
- at man må sjekke innsiden av rundstykket før man spiser det i tilfelle det er papir eller andre uønskede objekter i deigen.
- at man må gå med klær som dekker både knær og skuldre. Det er jo varmt!!
- at folk spiser geiter som er oppfostret på søppel. De har ikke noe annet valg.
- hvorfor alle klærne mine blir falmet etter kun en vask
- hvorfor flaskevann blir varmere enn luften når det står på skrivebordet mitt
- hvordan folk klarer å jobbe i ni, ti, elleve, tolv timer uten å spise noe
- hvordan ungdommer som må bo hos familien og leve på dem fordi de tjener så lite har råd til å kjøpe seg i-pod
- at enkelte mener de ikke kan gjøre noe hyggelig i påskeuken fordi dette var uken da Jesus ble korsfestet
- hvordan det kan bo mennesker på et så varmt sted som dette
- at man kan opprettholde tradisjonen om å arve kona dersom broren din dør
- hvorfor folk bader i Nilen når det både er krokodiller og parasitter der
- at kirkegården ser ut som en søppelhaug
- hvorfor noen synes det er bedre å opprettholde konflikt enn å skape fred. Ok, jeg skjønner hvilke hensikter noen kan ha, men til syvende og sist er det fortsatt uforståelig.
Så er det ting jeg forstår, men som likevel forundrer meg fordi de er så annerledes enn min norske hverdag:
- at alt på et hus bygges for hånd. Inkludert å fjerne kampesteiner med en hakke.
- at man beholder korken på pilsen etter at den er jekket av. For å sikre at kolerasmittebærende fluer ikke tråkker i pilsen din.
- at det blir sendt radiobeskjeder om at SPLM-soldater må huske å legge igjen våpnene sine hjemme når de skal på markedet eller andre steder.
- at man må sjekke innsiden av rundstykket før man spiser det i tilfelle det er papir eller andre uønskede objekter i deigen.
- at man må gå med klær som dekker både knær og skuldre. Det er jo varmt!!
- at folk spiser geiter som er oppfostret på søppel. De har ikke noe annet valg.
Subscribe to:
Posts (Atom)