Tilbake til fortiden

La meg aller først begynne med en tidsalder der man kan kommunisere via e-post, selv om det tar lang tid, men ikke via telefon. Det betyr at Ting Tar Ekstra Tid, i et land der Ting Tar Tid i utgangspunktet kunne vært et slagord. Et eksempel: Min sjef Birgit sender meg en mail med URGENT! URGENT! som tittel. Det tar en og en halv time før denne mailen kommer til min innboks. Jeg sjekker en perm her, finner ikke det hun vil ha, og sender svar tilbake, som tar like lang tid. Osv. Til slutt har det tatt hele dagen å prøve å finne et dokument som til syvende og sist ingen vet hvor har blitt av.

(Til tross for ekstremt dårlig telefonforbindelse, har folk flest veldig kule mobiltelefoner. Jeg antar at nytteverdien og pynteverdien er en konstant sum, slik at hvis nytten er lav, blir det ihvertfall veid opp av statusen ved å ha en tøff telefon. Men det var en digresjon.)

Det jeg ville skrive om i dag, er hvordan "utvikling" har fått ny betydning for meg. Jeg vet at utvikling ikke er en lineær aktivitet som ender i vakumpakkede kyllingfileter fra Prior og medlemskap på Elixia, men selv med min begrensede historiekunnskap kan jeg se flere lag av utvikling leve side ved side her i Juba.

For eksempel er det mange som bor i jordhytter, lager mat over bål og må gå langt utenfor huset for å hente vann. Geiter og høns vandrer fritt rundt overalt. Om morgenen blir man vekket av hanen som galer i det solen står opp. Dette er gammel, gammel historie.
Kvinners manglende rett til å arv, motstand mot å sende jenter på skolen og vanen med å denge barna sine hvis de ikke oppfører seg er vanskeligere å datere, og er knapt eldgammel historie i Norge heller.

Sør-Sudan har ikke kommet så langt at de har et systematisk vaksinasjonsprogram for barn, men de har opprettet en tv-stasjon. Kvaliteten på programinnholdet ligger noen tiår bak Norge, med program på nivå med NRKs pausefisker.

Jeg har sett på gamle svart/hvitt-filmklipp at Oslo har hatt et renovasjonsvesen lenge, både for tømming av søppel og latriner. Her finnes det intet offentlig renovasjonsvesen. Så det kræsjer voldsomt med alle de ikke-nedbrytbare vannflaskene og plastposene som utviklingen har ført til.

De har ganske mange reklameskilt og banner langs veiene her. Ikke for tannkrem og undertøy, men med meldinger fra FN og diverse organisasjoner med "Let all girls go to school" og "Fight aids, wear a condom". Tror ikke det finnes noen lovgivning ennå for hvor det er lov å sette opp reklame. Ei heller lovgivning mot å ha passasjerer på lasteplanet av pick-up trucks og andre lastebiler. Og det er dårlig med handicap-parkeringsplasser. Oppmerkede parkeringsplasser generelt, egentlig. Jeg mistenker faktisk at det er umulig å få parkeringsbot i Juba. (eller bot for offentlig forsøpling, eller at politiet kommer for å si fra at de som spiller høy musikk utover hele nabolaget midt på natten må skru den ned)

Er vaskemidler som er spesielt skånsomme mot farget tøy et tegn på utvikling? Her vasker man ihvertfall fortsatt for hånd. Støvsugere har ingen hørt om, det er kost som gjelder. Og skulle jeg være så uheldig å bli utsatt for tyveri er det ingen hast med å sperre kredittkortet, for ingen har hørt om VISA heller.

Birgit og jeg har diskutert dette med menneskerettigheter. Det er menneskers rett til ulike ting som gjør at Kirkens Nødhjelp er her. Rett til vann og skolegang, for eksempel. Men hva er grunnleggende rettigheter? Åpenbart ikke VISA-kort eller vakumpakket kyllingfilet, men i et land som Sudan, hvor begynner man? Skal man konsentrere seg om "bunnen" først? Eller skal man parallelt jobbe på flere nivå? Hvordan prioriterer man når det er så uendelig mye å ta tak i, men begrensede menneskelige og materielle ressurser? Fred, veier, minerydding, telekommunikasjon, strøm, husvære, likestilling, sykdommer, kjønnslemlestelse, korrupsjon, vann, bolig til alle, demobilisering av soldater, barnemishandling, innsamling av våpen, våpenlovgivning, demokrati, rettssystem, massemedia, aviser, analfabetisme, kunnskap om hvordan man dyrker jorda, fritidstilbud til unge, cattle raiding, et økonomisk grunnlag for landet, behandling av psykiske lidelser og traumer, aksept av utviklingshemmede, tilbakeføring av flykninger, kjøring uten førerkort, hygiene, nok mat, trygg mat... Listen er uendelig.

Og til sist: Hvor utviklet er bra nok? Og hva mister man på veien?