Ja, da er jeg hjemme igjen og Juba er et minne blott. Jeg har ikke hatt så mye tid til å filosofere over oppholdet. Et av hovedinntrykkene jeg sitter igjen med er at man må ofre en del for å leve et liv som bistandsarbeider ute. Særlig når det gjelder familie og venner. Så all ære til dem som lever slike liv! Og personlig lærdom nummer en er at man ikke egentlig trenger så mye materielle ting for å klare seg. Selv om det er fint å ha ;) Jeg er superglad og veldig takknemlig for at jeg fikk sjansen til å dra til Juba og oppleve KN og sør-Sudan. Jeg har faktisk hatt det ganske så bra! Snart skal jeg legge ned denne bloggen, men først: avskjedsgaven min til Birgit, nemlig en gjendiktning av Knutsen og Ludvigsens Dum og deilig, Juba, Juba.
Juba, Juba
(Mel: Knutsen og Ludvigsen. Tekst: Camilla)
Kjenner at det er sånn kribleri som sprer seg i fra magen. Mmm.
Sku’ tro vi snart sku’ reise hjem.
Slutt på rundstykker og myggnetting og byggemenn i hagen. Mmm.
Skulle tatt et alvorsord med dem.
Snart står bilen klar og vi humper av gårde. Støvet stiger, solen står høyt.
En unge roper ’morning’, Juba, Juba.
Geitene de breker.
Triksing, årning, Juba, Juba.
Tunfiskrøra steker.
Få’kke kjøpt ting, Juba, Juba.
Men det går bra.
Birgit er en skikk’lig arbeidshest og Leif liker å prate. Mmm.
Margaret hun mener mangt.
Flora har sin egen tidsregning, men det har også Juba. Mmm.
Alle reiser inn og ut og langt.
Strømmen stopper opp og arkivet er borte. Internettet harker seg frem.
Og Gunnar blir stengt inne, Juba, Juba.
Kjører ned til Nilen.
Reiseminne, Juba, Juba.
Ser på krokodillen.
Full vaksine, Juba, Juba.
Det må man ha.
Hadde aldri trodd jeg skulle [ende her] og faktisk få det veldig bra.
Møtt så mange mennesker og hatt det gøy, og lært. Tenkt så heldig jeg har vært!
Det er min tur i dag til å reise av gårde. Jetlinkflyet lyser mot meg.
For nå er turen over, Juba, Juba.
Takk at jeg fikk komme!
Vakten sover, Juba, Juba.
Mangotrærne tomme.
Kjør landrover, Juba, Juba.
Nå skal jeg dra.
Friday, June 1, 2007
Friday, May 18, 2007
Dagen derpå
Siden jeg skriver i dag kan man avlede at jeg ikke har reist til Torit. Det er fordi jeg fikk servert noe som ikke var helt bra i går, og ikke tok sjansen på å reise på tur slik programmet og toalettfasilitetene på turen ville være. Så det blir alene-hjemme-helg på meg. Det var synd, men jeg får leve på den superbra 17. mai-feiringen jeg har hatt!
I går fra klokken tre til fem var det offisiell mottakelse i den norske generalkonsulens resident. Det som kunne krype og gå av nordmenn, samt heads of agencies (FN-folk stort sett) og diverse personasjer fra sør-sudanesiske myndigheter var invitert. Vi var kanskje seksti stykker eller noe sånt? Det flakset ihvertfall rundt kelnere med alkoholholdige drinker og kanapeer dandert med små norske flagg. Jeg øvde meg på mingling på høyt nivå, og hilste på en haug med folk jeg ikke vet hvem er. Generalkonsulen holdt en lang, men god tale. Han snakket blant annet om hvorfor vi feirer 17. mai, om fred (historietime for de uinnvidde), forsoning og demokrati (hint til Sudan) og at vi går i barnetog istedenfor å ha militærparader (som Kathy spådde, fordi det er et kjært poeng i alle norske 17. mai-taler). Så talte en mann fra de sudanesiske myndigheter (Dr. Biang eller noe slikt), og til slutt velsignet den katolske erkebiskopen huset (som er bygget av norske myndigheter på erkebiskopens eiendom). De nordmennene som ikke hadde husket å ta med seg sløyfe hadde vært på markedet og kjøpt strimler av tøy i rødt, hvitt og blått. Noe frynsete syntetisk stoff, festet med sikkerhetsnål. Sløyfer på Juba-nivå ;) Presis klokken 17 stengte baren, og plutselig hadde alle gått hjem.
Det vil si, hjem skulle vi ikke. Birgit og Thor-Arne satte nesen rett mot kontoret. Så jeg fikk en drøy time der til å lese Aftenposten på nett og se på bilder av barnetoget og de kongelige.
Nå har jeg forresten glemt å fortelle om været. Vi hadde tropisk regn. Mye av det.
Klokken syv var det duket for den mer uformelle festen for bare nordmenn. Vi var cirka 25 personer. Tre fra konsulatet, tre fra Kirkens Nødhjelp, en militærgjeng fra FN, diverse ledelse og mineryddere fra Norsk Folkehjelp, noen fra Flyktningehjelpen, en fra Røde Kors, en fra UD/flergiverfondet osv. Vi satt ved langbord på generalkonsulens overbygde terrasse. En gjeng godt voksne soldater som jobber i UNMIS i den strategiske gruppen for sikkerhet i sør-Sudan sto for kokkeleringen. De hadde brakt diverse ingredienser fra Norge og andre steder, som de visstnok hadde betalt for selv. Snille gutter! Til forrett var det røkt laks og ørret pent dandert rundt litt eggerøre, og med en stor båt avocado ved siden av. Til hovedrett var det barbecue; bakte poteter med hvitløkssmør, karbonader, kyllingbryst, oksekjøtt og geitelår, og - til alles store glede: grillpølser. Til dessert hørte vi rykter om kransekake. Det er dårlig med is her i Juba. Men surprise! Vi fikk italiensk is til kransekaken! Og jeg må si jeg aldri har smakt så god is! Det som gjorde den så utrolig god var den fysiske følelsen av å få noe frossent og kremete i munnen som smeltet. Så fjernt fra alle matopplevelser jeg har hatt her. Til slutt var det selvsagt kaffe avec.
Praten gikk lett under hele måltidet. Jeg kunne høre på den fornøyde summingen at folk storkoste seg. Det ble hold flere, men uformelle taler, og folk begynte å fortelle vitser om samer og sånt. Helt i begynnelsen var det forresten litt formelt. Da ble det nemlig lest høyt et telegram fra Kong Harald med hilsen på nasjonaldagen til de ansatte på konsulatet og til den øvrige norske kolonien i sør-Sudan. Konsul Hans Inge hadde kopiert opp sanger til alle, og innimellom ble det sunget Ja, vi elsker, Mellom bakkar og berg, og selvsagt Norge i rødt, hvitt og blått. Generalkonsul Jan holdt små skåler for det ene og det andre, blant annet til oss unge (vi var tre under 35) om at han hadde hørt så mye pent om oss. De gamle kranglet lenge etterpå om hvem av dem som var inkludert blant de unge.
For dem som har tenkt seg til Juba: generalkonsulen utstedte en stående invitasjon til alle nordmenn, svensker og danser som er her: Hver søndag klokken 14-18 er det nye svømmebassenget hans åpent for dem. Så snart de får tak i kjemikalier til å rense vannet med ;) Dessverre blir det etter min tid, men jeg tror det kommer til å bli et samlingspunkt for skandinavene.
Klokken elleve var hadde generalkonsulen allerede gått og lagt seg, og FNs portforbud nærmet seg, så selskapet var over. 17. mai i Juba kommer til å skille seg ut i hukommelsen blant alle deilige venne-17. mai'er jeg har hatt i Norge, og jeg kommer til å huske tilbake på opplevelsen med et smil. Hurra for det norske konsulatet!
I går fra klokken tre til fem var det offisiell mottakelse i den norske generalkonsulens resident. Det som kunne krype og gå av nordmenn, samt heads of agencies (FN-folk stort sett) og diverse personasjer fra sør-sudanesiske myndigheter var invitert. Vi var kanskje seksti stykker eller noe sånt? Det flakset ihvertfall rundt kelnere med alkoholholdige drinker og kanapeer dandert med små norske flagg. Jeg øvde meg på mingling på høyt nivå, og hilste på en haug med folk jeg ikke vet hvem er. Generalkonsulen holdt en lang, men god tale. Han snakket blant annet om hvorfor vi feirer 17. mai, om fred (historietime for de uinnvidde), forsoning og demokrati (hint til Sudan) og at vi går i barnetog istedenfor å ha militærparader (som Kathy spådde, fordi det er et kjært poeng i alle norske 17. mai-taler). Så talte en mann fra de sudanesiske myndigheter (Dr. Biang eller noe slikt), og til slutt velsignet den katolske erkebiskopen huset (som er bygget av norske myndigheter på erkebiskopens eiendom). De nordmennene som ikke hadde husket å ta med seg sløyfe hadde vært på markedet og kjøpt strimler av tøy i rødt, hvitt og blått. Noe frynsete syntetisk stoff, festet med sikkerhetsnål. Sløyfer på Juba-nivå ;) Presis klokken 17 stengte baren, og plutselig hadde alle gått hjem.
Det vil si, hjem skulle vi ikke. Birgit og Thor-Arne satte nesen rett mot kontoret. Så jeg fikk en drøy time der til å lese Aftenposten på nett og se på bilder av barnetoget og de kongelige.
Nå har jeg forresten glemt å fortelle om været. Vi hadde tropisk regn. Mye av det.
Klokken syv var det duket for den mer uformelle festen for bare nordmenn. Vi var cirka 25 personer. Tre fra konsulatet, tre fra Kirkens Nødhjelp, en militærgjeng fra FN, diverse ledelse og mineryddere fra Norsk Folkehjelp, noen fra Flyktningehjelpen, en fra Røde Kors, en fra UD/flergiverfondet osv. Vi satt ved langbord på generalkonsulens overbygde terrasse. En gjeng godt voksne soldater som jobber i UNMIS i den strategiske gruppen for sikkerhet i sør-Sudan sto for kokkeleringen. De hadde brakt diverse ingredienser fra Norge og andre steder, som de visstnok hadde betalt for selv. Snille gutter! Til forrett var det røkt laks og ørret pent dandert rundt litt eggerøre, og med en stor båt avocado ved siden av. Til hovedrett var det barbecue; bakte poteter med hvitløkssmør, karbonader, kyllingbryst, oksekjøtt og geitelår, og - til alles store glede: grillpølser. Til dessert hørte vi rykter om kransekake. Det er dårlig med is her i Juba. Men surprise! Vi fikk italiensk is til kransekaken! Og jeg må si jeg aldri har smakt så god is! Det som gjorde den så utrolig god var den fysiske følelsen av å få noe frossent og kremete i munnen som smeltet. Så fjernt fra alle matopplevelser jeg har hatt her. Til slutt var det selvsagt kaffe avec.
Praten gikk lett under hele måltidet. Jeg kunne høre på den fornøyde summingen at folk storkoste seg. Det ble hold flere, men uformelle taler, og folk begynte å fortelle vitser om samer og sånt. Helt i begynnelsen var det forresten litt formelt. Da ble det nemlig lest høyt et telegram fra Kong Harald med hilsen på nasjonaldagen til de ansatte på konsulatet og til den øvrige norske kolonien i sør-Sudan. Konsul Hans Inge hadde kopiert opp sanger til alle, og innimellom ble det sunget Ja, vi elsker, Mellom bakkar og berg, og selvsagt Norge i rødt, hvitt og blått. Generalkonsul Jan holdt små skåler for det ene og det andre, blant annet til oss unge (vi var tre under 35) om at han hadde hørt så mye pent om oss. De gamle kranglet lenge etterpå om hvem av dem som var inkludert blant de unge.
For dem som har tenkt seg til Juba: generalkonsulen utstedte en stående invitasjon til alle nordmenn, svensker og danser som er her: Hver søndag klokken 14-18 er det nye svømmebassenget hans åpent for dem. Så snart de får tak i kjemikalier til å rense vannet med ;) Dessverre blir det etter min tid, men jeg tror det kommer til å bli et samlingspunkt for skandinavene.
Klokken elleve var hadde generalkonsulen allerede gått og lagt seg, og FNs portforbud nærmet seg, så selskapet var over. 17. mai i Juba kommer til å skille seg ut i hukommelsen blant alle deilige venne-17. mai'er jeg har hatt i Norge, og jeg kommer til å huske tilbake på opplevelsen med et smil. Hurra for det norske konsulatet!
Thursday, May 17, 2007
17. mai er vi så glad i
Min andre 17. mai utenfor Norges grenser, og så langt har det ikke vært noen feiring utover at vi norske på kontoret har iført oss sløyfer i rødt, hvitt og blått og gratulert hverandre med dagen. Det er nydelig sol og ikke alt for varmt. Jeg hadde planlagt å skrive en epistel i morgen om hvordan feiringen på det norske konsulatet i Juba var, men det får vente til en senere anledning.
I helgen skal jeg nemlig til Torit, en tre timers kjøretur fra Juba, sammen med Birgit, KNs Juba-sjef Jerome og KNs Sudan-sjef Thor-Arne. Ble invitert i dag morges, med avgang i morgen tidlig klokken ni. Støv, varme, humpete veier og tvilsomme bo- og spiseforhold ligger foran meg, men jeg kan jo ikke takke nei til å få noen spennende bonusopplevelser sånn på tampen!
Jeg har tidligere klaget på at regntiden her i Juba ikke har så mye regn å skryte av. I det siste har det regnet mer. Og dermed har myggbestanden eksplodert. Myggspray er en nødvendighet som jeg heldigvis har nok av, men jeg har likevel en god del røde, kløende prikker rundt på ankler, legger og armer (nei, det er ikke røde hunder). Så jeg setter min lit til at malariatablettene tar knekken på de parasittene myggen eventuelt sprøyter inn i kroppen min. Uansett gjør regnet at det blir kjærkomment kjøligere om natten. Og jeg er meget fornøyd med de åtte ukene jeg fikk uten et eneste myggstikk.
Det var noen som kommenterte, etter å ha lest bloggen min, at det ikke høres ut som jeg har the time of my life her, akkurat. Så jeg har gått tilbake og lest noen av innleggene mine fra en nordmann i Norges perspektiv, og skjønner at en del kan se ut som klaging på tilværelsen. Men saken er at jeg ikke hatt det spesielt fælt til tross for at det meste er annerledes og på mange måter verre enn i Norge. Det er litt vanskelig å forklare, men i bloggen har jeg vel villet fremheve det som er annerledes. Så la meg forsikre dere om at jeg har hatt et veldig interessant opphold! Gledene i hverdagen har vært nye opplevelser, hyggelige bekjentskap, og ting som nybakte rundstykker og alle ettermiddagene ved Nilen. Og mye av det vi klager over ler vi også av. Altså, man kan enten få høyt blodtrykk eller klage litt og så le av det. ;-)
Da gjenstår det i dagens innlegg bare å krysse fingrene for at regnet ikke gjør veiene så gjørmete at vi strander i Torit, og å gratulere alle nordmenn verden over med nasjonaldagen. Hipp, hipp hurra!
I helgen skal jeg nemlig til Torit, en tre timers kjøretur fra Juba, sammen med Birgit, KNs Juba-sjef Jerome og KNs Sudan-sjef Thor-Arne. Ble invitert i dag morges, med avgang i morgen tidlig klokken ni. Støv, varme, humpete veier og tvilsomme bo- og spiseforhold ligger foran meg, men jeg kan jo ikke takke nei til å få noen spennende bonusopplevelser sånn på tampen!
Jeg har tidligere klaget på at regntiden her i Juba ikke har så mye regn å skryte av. I det siste har det regnet mer. Og dermed har myggbestanden eksplodert. Myggspray er en nødvendighet som jeg heldigvis har nok av, men jeg har likevel en god del røde, kløende prikker rundt på ankler, legger og armer (nei, det er ikke røde hunder). Så jeg setter min lit til at malariatablettene tar knekken på de parasittene myggen eventuelt sprøyter inn i kroppen min. Uansett gjør regnet at det blir kjærkomment kjøligere om natten. Og jeg er meget fornøyd med de åtte ukene jeg fikk uten et eneste myggstikk.
Det var noen som kommenterte, etter å ha lest bloggen min, at det ikke høres ut som jeg har the time of my life her, akkurat. Så jeg har gått tilbake og lest noen av innleggene mine fra en nordmann i Norges perspektiv, og skjønner at en del kan se ut som klaging på tilværelsen. Men saken er at jeg ikke hatt det spesielt fælt til tross for at det meste er annerledes og på mange måter verre enn i Norge. Det er litt vanskelig å forklare, men i bloggen har jeg vel villet fremheve det som er annerledes. Så la meg forsikre dere om at jeg har hatt et veldig interessant opphold! Gledene i hverdagen har vært nye opplevelser, hyggelige bekjentskap, og ting som nybakte rundstykker og alle ettermiddagene ved Nilen. Og mye av det vi klager over ler vi også av. Altså, man kan enten få høyt blodtrykk eller klage litt og så le av det. ;-)
Da gjenstår det i dagens innlegg bare å krysse fingrene for at regnet ikke gjør veiene så gjørmete at vi strander i Torit, og å gratulere alle nordmenn verden over med nasjonaldagen. Hipp, hipp hurra!
Tuesday, May 15, 2007
Om en uke og en time sitter jeg på flyet. Insh'ala
Vi har hatt besøk av Stein, Birgits mann, som har lang fartstid i KN. Han kom med ukens visdomsord:
"Man hører ofte at kulturen i et land er det største hinderet for utvikling. Det er feil. Kulturen i et land er utgangspunktet for all utvikling."
Jeg skal innrømme at jeg har begynt å klage over enkelte ting ved kulturen her i det siste, og jeg har inntrykk av at mange utlendinger som jobber her føler de kjemper mot kulturen på daglig basis. Det krever nok mye å være så zen i praksis som Stein legger opp til.
Stein reiser forøvrig verden rundt og snakker med religiøse ledere for å få dem til å jobbe for fred i sine samfunn. Han droppet for eksempel et møte med president Museveni av Uganda for å kunne være en dag ekstra med sin kone her i Juba.
I dag har jeg vært på det som sannsynligvis er mitt siste FN-møte i Juba for denne gang. Jeg forsto langt mer av samtalen i dag enn første gang jeg var på et slikt møte. Jeg har gradvis begynt å leve meg inn i Changemakerverdenen igjen. Det ligger mye og venter på meg når jeg kommer hjem, så det er like greit å "hit the ground running". Sissel kom akkurat inn på kontoret mitt og inviterte på middag i kveld. Hun reiser tilbake til Khartoum i morgen, og er snart ferdig med sitt oppdrag i Sudan. Det er nok bra for blodtrykket hennes at hun skal reise herfra. Vår kjære administrasjonssjef her nede har for eksempel bestemt at overnattingsgjester i det nye gjestehuset kan bruke vårt gjestehus som oppholds- og spiserom, med konsekvenser som at de spiser vår private mat, sitter og lytter til samtalene våre og bruker fellesarealene til forretningsmøter. Riktig så trivelig, er det.
I morgen er det visstnok en public holiday her nede. En eller annen form for nasjonaldag, kan det være datoen for signeringen av fredsavtalen som feires? Jeg tror uansett vi skal jobbe, i og med at vi har vår egen nasjonaldag på torsdag. Konsulatet har invitert til to selskap i løpet av dagen. Og så er det bare en dag, og så er det helg og jeg kan begynne å pakke ned, for så er det bare en dag til og så drar jeg.
"Man hører ofte at kulturen i et land er det største hinderet for utvikling. Det er feil. Kulturen i et land er utgangspunktet for all utvikling."
Jeg skal innrømme at jeg har begynt å klage over enkelte ting ved kulturen her i det siste, og jeg har inntrykk av at mange utlendinger som jobber her føler de kjemper mot kulturen på daglig basis. Det krever nok mye å være så zen i praksis som Stein legger opp til.
Stein reiser forøvrig verden rundt og snakker med religiøse ledere for å få dem til å jobbe for fred i sine samfunn. Han droppet for eksempel et møte med president Museveni av Uganda for å kunne være en dag ekstra med sin kone her i Juba.
I dag har jeg vært på det som sannsynligvis er mitt siste FN-møte i Juba for denne gang. Jeg forsto langt mer av samtalen i dag enn første gang jeg var på et slikt møte. Jeg har gradvis begynt å leve meg inn i Changemakerverdenen igjen. Det ligger mye og venter på meg når jeg kommer hjem, så det er like greit å "hit the ground running". Sissel kom akkurat inn på kontoret mitt og inviterte på middag i kveld. Hun reiser tilbake til Khartoum i morgen, og er snart ferdig med sitt oppdrag i Sudan. Det er nok bra for blodtrykket hennes at hun skal reise herfra. Vår kjære administrasjonssjef her nede har for eksempel bestemt at overnattingsgjester i det nye gjestehuset kan bruke vårt gjestehus som oppholds- og spiserom, med konsekvenser som at de spiser vår private mat, sitter og lytter til samtalene våre og bruker fellesarealene til forretningsmøter. Riktig så trivelig, er det.
I morgen er det visstnok en public holiday her nede. En eller annen form for nasjonaldag, kan det være datoen for signeringen av fredsavtalen som feires? Jeg tror uansett vi skal jobbe, i og med at vi har vår egen nasjonaldag på torsdag. Konsulatet har invitert til to selskap i løpet av dagen. Og så er det bare en dag, og så er det helg og jeg kan begynne å pakke ned, for så er det bare en dag til og så drar jeg.
Wednesday, May 9, 2007
The goat is dead
Sometimes you hear stories that seem suspiciously like urban myths (ok, perhaps not “urban”, but you get the point).
One story I was told a few days after I got here, was the one about the general who was swimming in the Nile and was eaten by a crocodile. Apparently he had a guard with him who was sitting on the river bank with a gun, but who did not dare fire at the croc in case he’d shoot the general instead. So the general died. I later heard the same story from different people. But reliable sources tell me that this is in fact a true story.
Another story is the one about the guard at a UN compound here who was swallowed whole by a python. (The ever-watchful local guards tend to “nap” at night.) But the python had not taken into account its fat belly, and was electrocuted during its escape through the electric fence. It was Flora who told me this story, and I took it with a pinch of salt, as we say. But my Norwegian colleagues in Khartoum had seen pictures of the dead snake in the paper. We do however agree it is more likely the python had a goat and not a man for its midnight snack.
Now, to my third Jubanese whadda ya know! animal story. This you might have read somewhere else, but I heard it from my roommate Margaret. It is the story of a man who was caught having …relations… with a goat. The elders judged that he must marry this goat. (The custom here is that if a couple is caught during pre-marital activities, the man must marry the girl to save her and her family’s honour.) So the man married the goat. Now, this story is also true, and confirmed by Birgit, who tells me that the story about the marriage was published with the man’s full name in the local newspaper – hopefully an effective deterrent for future goat lovers. The British reporter who first broke the story was in my office just two hours ago. Anyhow, the man and the goat lived, let us not say happily, and let us not say ever after either, for now I read on the BBC website that the goat has died. “She is believed to have died after choking on a plastic bag she swallowed as she was eating scraps on the streets of Juba.” Very sad, but perhaps she is better off in goat heaven where there are no Sudanese men and the goats can eat grass instead of garbage.
---
(I'm now just two weeks away from my ticket out of here. Just a few more days before I start with the "this is how it's been and this it what I've learned. I've discovered I don't have to feel bad about keeping very close track of how many days I have left, because my more experienced expat colleagues do the same. Leif now has only "one week and two days" before he goes on leave, and Birgit told me a couple of days ago that she had exactly 50 days left of her contract. Sissel is more relaxed about it, she only counts how many weeks she has left (eight).)
One story I was told a few days after I got here, was the one about the general who was swimming in the Nile and was eaten by a crocodile. Apparently he had a guard with him who was sitting on the river bank with a gun, but who did not dare fire at the croc in case he’d shoot the general instead. So the general died. I later heard the same story from different people. But reliable sources tell me that this is in fact a true story.
Another story is the one about the guard at a UN compound here who was swallowed whole by a python. (The ever-watchful local guards tend to “nap” at night.) But the python had not taken into account its fat belly, and was electrocuted during its escape through the electric fence. It was Flora who told me this story, and I took it with a pinch of salt, as we say. But my Norwegian colleagues in Khartoum had seen pictures of the dead snake in the paper. We do however agree it is more likely the python had a goat and not a man for its midnight snack.
Now, to my third Jubanese whadda ya know! animal story. This you might have read somewhere else, but I heard it from my roommate Margaret. It is the story of a man who was caught having …relations… with a goat. The elders judged that he must marry this goat. (The custom here is that if a couple is caught during pre-marital activities, the man must marry the girl to save her and her family’s honour.) So the man married the goat. Now, this story is also true, and confirmed by Birgit, who tells me that the story about the marriage was published with the man’s full name in the local newspaper – hopefully an effective deterrent for future goat lovers. The British reporter who first broke the story was in my office just two hours ago. Anyhow, the man and the goat lived, let us not say happily, and let us not say ever after either, for now I read on the BBC website that the goat has died. “She is believed to have died after choking on a plastic bag she swallowed as she was eating scraps on the streets of Juba.” Very sad, but perhaps she is better off in goat heaven where there are no Sudanese men and the goats can eat grass instead of garbage.
---
(I'm now just two weeks away from my ticket out of here. Just a few more days before I start with the "this is how it's been and this it what I've learned. I've discovered I don't have to feel bad about keeping very close track of how many days I have left, because my more experienced expat colleagues do the same. Leif now has only "one week and two days" before he goes on leave, and Birgit told me a couple of days ago that she had exactly 50 days left of her contract. Sissel is more relaxed about it, she only counts how many weeks she has left (eight).)
Monday, May 7, 2007
Lokalkjent i Juba
I helgen var det altså to nordmenn på besøk her - Lise og Liv Karin fra Dønski videregående skole. Skolen samler inn penger til et Kirkens Nødhjelp-prosjekt i Alek, og de hadde stopover her på veien dit. Det morsomme er jo at jeg etter to måneder her plutselig ble kjentmann i forhold til dem.
Leif og jeg dro til flyplassen for å hente dem lørdag formiddag. Det var ikke vanskelig å se dem i mengden. To bleke nordmenn som så passe forvirret ut og var de treigeste til å komme seg igjennom passkontrollen. Omtrent som meg da jeg kom hit.
Vi hadde litt strev med å få tak i sjåfør. Mange bortforklaringshistorier, men jeg tror logistikk-Julius rett og slett hadde glemt hva vi hadde avtalt to dager før. Til slutt ble det en middels fornøyd Julius som kjørte oss rundt, men humøret hans bedret seg heldigvis utover turen. Vi tok en full sightseeing av Juba, med alt fra damene som selger sten langs veien til den sammenraste broen. Ved broen hørte Julius med vaktene om vi fikk lov til å gå ut av bilen, og det var greit så lenge vi ikke to bilder. Akkurat da vi skulle sette oss inn i bilen igjen kom en ung politimann på motorsykkel og så sitt snitt til å misbruke makten sin litt. Vi fikk kjeft fordi man liksom må ha tillatelse for å se på broen. Det er jo bullshit, for den broen går og kjører folk over kontinuerlig uten tillatelse. Vi ba pent om unnskyldning og dro til markedet. Der fikk gjestene sett hvordan man shopper løk og poteter, og det var fint å ha med Julius som arabisktalende bodyguard. Han fikk vekk en full mann som fulgte etter oss og skulle ta på oss og diskutere med oss, og det var også betryggende å ha en mann med oss da vi plutselig sto midt oppi en slosskamp. Jentene fra Dønski ville gjerne ta bilder av markedet, så vi prøvde oss på en drive-by fotoshoot i humper og regnvær, men til tross for dette måtte vi snart komme oss unna pga sinte menn som begynte å peke og rope til oss. Jeg liker ikke å komme opp i slike situasjoner, så det blir litt begrenset hvor mange bilder jeg får med meg hjem. Men jeg skal kopiere andres, da. Jeg også lidd for de bildene, for å si det sånn, med høy puls og en porsjon angst.
På lørdag kveld gikk vi på UN OCHA sin kantine tre hus bortenfor der jeg bor og spiste barbecue og buffet. Vi så på solnedgangen, drakk Tusker pils, spiste pølser og kom over en Arild, nordmann som egentlig jobber for KN, men er sekondert til UNICEF. Han har jobbet i Norge 3 av de siste 26 årene. En ekte beredskapsmann, som vi kaller det, som har jobbet på kontrakt i et utall land for alle de store norske bistandsorganisasjonene.
På søndag var Leif snill og stilte seg og sine bilkjøringsevner til disposisjon. Først laget jeg fast rett middagsrettnummer en til frokost - eggerøre med løk, og så gikk vi i kirken. De stakkars norske jentene holdt på å krepere av varme. Litt som meg de første ukene jeg var her. Gudstjenesten varte i to timer (legg på en femtiørings-prinsippet gjør at alle taler, bønner, sanger og kunngjøringer tar sin tid), men de fikk ihvertfall menget seg med lokalbefolkningen. Så dro vi til Nilen og viste dem Det Gode Liv i Juba. Der satt vi i tre timer til det begynte å regne. Jeg disket opp med Pasta a la Juba til middag, og så ble de to sittende og spille kort mens jeg så på CNN for å få med meg valgresultatet i Frankrike.
I morges dro jentene videre til Alek med et FN-fly. De kommer innom Juba igjen fra fredag til lørdag, på vei til Nairobi og så tilbake til Norge. Det var veldig hyggelig med besøk, og jeg følte at jeg var litt til nytte for KN her nede. Så det var fint.
I dag har Birgit og Peter kommet tilbake til Juba. Kenyi dro til Rumbek og i morgen drar Jerome til Nairobi. Jeg har fått mail om at min kollega Silje fra Changemaker dessverre ikke kommer til Juba likevel. Men Thor-Arne tar en tur fra Khartoum rundt 13. mai, Sissel drar tilbake til Khartoum til helgen, Birgits mann kommer hit 11.-18. mai, og den nye norske revisoren kommer hit 21. mai. Min avreise om to uker og en dag blir en i rekken av reisende. To uker. Nice.
Leif og jeg dro til flyplassen for å hente dem lørdag formiddag. Det var ikke vanskelig å se dem i mengden. To bleke nordmenn som så passe forvirret ut og var de treigeste til å komme seg igjennom passkontrollen. Omtrent som meg da jeg kom hit.
Vi hadde litt strev med å få tak i sjåfør. Mange bortforklaringshistorier, men jeg tror logistikk-Julius rett og slett hadde glemt hva vi hadde avtalt to dager før. Til slutt ble det en middels fornøyd Julius som kjørte oss rundt, men humøret hans bedret seg heldigvis utover turen. Vi tok en full sightseeing av Juba, med alt fra damene som selger sten langs veien til den sammenraste broen. Ved broen hørte Julius med vaktene om vi fikk lov til å gå ut av bilen, og det var greit så lenge vi ikke to bilder. Akkurat da vi skulle sette oss inn i bilen igjen kom en ung politimann på motorsykkel og så sitt snitt til å misbruke makten sin litt. Vi fikk kjeft fordi man liksom må ha tillatelse for å se på broen. Det er jo bullshit, for den broen går og kjører folk over kontinuerlig uten tillatelse. Vi ba pent om unnskyldning og dro til markedet. Der fikk gjestene sett hvordan man shopper løk og poteter, og det var fint å ha med Julius som arabisktalende bodyguard. Han fikk vekk en full mann som fulgte etter oss og skulle ta på oss og diskutere med oss, og det var også betryggende å ha en mann med oss da vi plutselig sto midt oppi en slosskamp. Jentene fra Dønski ville gjerne ta bilder av markedet, så vi prøvde oss på en drive-by fotoshoot i humper og regnvær, men til tross for dette måtte vi snart komme oss unna pga sinte menn som begynte å peke og rope til oss. Jeg liker ikke å komme opp i slike situasjoner, så det blir litt begrenset hvor mange bilder jeg får med meg hjem. Men jeg skal kopiere andres, da. Jeg også lidd for de bildene, for å si det sånn, med høy puls og en porsjon angst.
På lørdag kveld gikk vi på UN OCHA sin kantine tre hus bortenfor der jeg bor og spiste barbecue og buffet. Vi så på solnedgangen, drakk Tusker pils, spiste pølser og kom over en Arild, nordmann som egentlig jobber for KN, men er sekondert til UNICEF. Han har jobbet i Norge 3 av de siste 26 årene. En ekte beredskapsmann, som vi kaller det, som har jobbet på kontrakt i et utall land for alle de store norske bistandsorganisasjonene.
På søndag var Leif snill og stilte seg og sine bilkjøringsevner til disposisjon. Først laget jeg fast rett middagsrettnummer en til frokost - eggerøre med løk, og så gikk vi i kirken. De stakkars norske jentene holdt på å krepere av varme. Litt som meg de første ukene jeg var her. Gudstjenesten varte i to timer (legg på en femtiørings-prinsippet gjør at alle taler, bønner, sanger og kunngjøringer tar sin tid), men de fikk ihvertfall menget seg med lokalbefolkningen. Så dro vi til Nilen og viste dem Det Gode Liv i Juba. Der satt vi i tre timer til det begynte å regne. Jeg disket opp med Pasta a la Juba til middag, og så ble de to sittende og spille kort mens jeg så på CNN for å få med meg valgresultatet i Frankrike.
I morges dro jentene videre til Alek med et FN-fly. De kommer innom Juba igjen fra fredag til lørdag, på vei til Nairobi og så tilbake til Norge. Det var veldig hyggelig med besøk, og jeg følte at jeg var litt til nytte for KN her nede. Så det var fint.
I dag har Birgit og Peter kommet tilbake til Juba. Kenyi dro til Rumbek og i morgen drar Jerome til Nairobi. Jeg har fått mail om at min kollega Silje fra Changemaker dessverre ikke kommer til Juba likevel. Men Thor-Arne tar en tur fra Khartoum rundt 13. mai, Sissel drar tilbake til Khartoum til helgen, Birgits mann kommer hit 11.-18. mai, og den nye norske revisoren kommer hit 21. mai. Min avreise om to uker og en dag blir en i rekken av reisende. To uker. Nice.
Thursday, May 3, 2007
Alle er på reisefot
En av de tingene som overrasket meg da jeg kom hit, er at alle reiser masse hele tiden. Både KN-ansatte, andre "expats" og de lokale. Uteansatte er her to-tre måneder i slengen før de reiser på ferie. Folk tar seg en tur til Khartoum, Nairobi eller Kampala rett som det er. Program staff drar ut i felt for å se på prosjekter. Ansatte fra Khartoum-kontoret kommer til Juba noen uker av gangen. Det er også stor utskiftning av ansatte. Det er en stor fordel ved dette, nemlig at man slipper å bli lei av hverandres tryner. Vi bor og jobber sammen, og for dem som er her over lengre tid kan det bli i tetteste laget. For meg er det fint, for da skjer det liksom noe, og jeg møter ulike mennesker selv om jeg ikke er her så lenge, og jeg blir "tvunget" til å bli kjent med nye når de jeg kjenner best reiser sin vei.
I gjestehuset der jeg bor er det også mye frem og tilbake. Birgit dro tre uker etter at jeg kom, på en tre ukers påskeferie i Norge. Så kom hun tilbake til Juba i to netter, og dro til Khartoum. Hun skal visstnok komme tilbake på mandag. Da er det to uker til jeg reiser min vei. Margaret har også vært i Khartoum halvannen uke. På lørdag reiser hun på to ukers ferie. Flora har jo dratt tilbake til Khartoum for godt. Og i forigårs dukket Sissel opp, hun er revisor og jobber til vanlig i Khartoum. Hun skal bo på Floras gamle rom i to uker.
Til helgen får jeg besøk. Eller, "jeg" får ikke besøk, men det kommer en lærer og en elev fra Dønski videregående skole. Dønski støtter et KN-prosjekt i Wau, og de skal reise dit på mandag. Fra lørdag til mandag har jeg fått i oppdrag å underholde dem. Det skal bli hyggelig!
I morgen eller til uken skal jeg møte noen lokale ungdomsorganisasjoner. Det er SSYPA som tar meg med. Det blir også gøy.
Den 15. mai kommer Mina tilbake fra ferie, og den 18. mai reiser Leif til Sverige.
17. mai skal feires på det norske konsulatet. På formiddagen blir det offisiell mottakelse med myndighetspersoner og andre fasjonable gjester. Det er ikke helt klart for meg om jeg er invitert til mottakelsen, men det hadde vært stas. Uansett blir det fest for de norske om kvelden. Det er visstnok nesten 20 nordmenn som holder til i Juba og omegn. Jeg har 17.mai-sløyfe i kofferten og er klar for en unik feiring.
Rett før jeg drar kommer kanskje Silje, som jeg jobber sammen med i Changemaker, hit på oppdrag for fasteaksjonen. Jeg krysser fingrene for det!
Den 22. mai er det jeg selv som tar kofferten under armen og drar avgårde til flyplassen. Forhåpentligvis går alt som det skal med flyavganger - men man kan jo aldri vite her i Ting Tar Tid-land.
Sånn ser ihvertfall resten av Juba-fremtiden min ut. Jeg gleder meg!
I gjestehuset der jeg bor er det også mye frem og tilbake. Birgit dro tre uker etter at jeg kom, på en tre ukers påskeferie i Norge. Så kom hun tilbake til Juba i to netter, og dro til Khartoum. Hun skal visstnok komme tilbake på mandag. Da er det to uker til jeg reiser min vei. Margaret har også vært i Khartoum halvannen uke. På lørdag reiser hun på to ukers ferie. Flora har jo dratt tilbake til Khartoum for godt. Og i forigårs dukket Sissel opp, hun er revisor og jobber til vanlig i Khartoum. Hun skal bo på Floras gamle rom i to uker.
Til helgen får jeg besøk. Eller, "jeg" får ikke besøk, men det kommer en lærer og en elev fra Dønski videregående skole. Dønski støtter et KN-prosjekt i Wau, og de skal reise dit på mandag. Fra lørdag til mandag har jeg fått i oppdrag å underholde dem. Det skal bli hyggelig!
I morgen eller til uken skal jeg møte noen lokale ungdomsorganisasjoner. Det er SSYPA som tar meg med. Det blir også gøy.
Den 15. mai kommer Mina tilbake fra ferie, og den 18. mai reiser Leif til Sverige.
17. mai skal feires på det norske konsulatet. På formiddagen blir det offisiell mottakelse med myndighetspersoner og andre fasjonable gjester. Det er ikke helt klart for meg om jeg er invitert til mottakelsen, men det hadde vært stas. Uansett blir det fest for de norske om kvelden. Det er visstnok nesten 20 nordmenn som holder til i Juba og omegn. Jeg har 17.mai-sløyfe i kofferten og er klar for en unik feiring.
Rett før jeg drar kommer kanskje Silje, som jeg jobber sammen med i Changemaker, hit på oppdrag for fasteaksjonen. Jeg krysser fingrene for det!
Den 22. mai er det jeg selv som tar kofferten under armen og drar avgårde til flyplassen. Forhåpentligvis går alt som det skal med flyavganger - men man kan jo aldri vite her i Ting Tar Tid-land.
Sånn ser ihvertfall resten av Juba-fremtiden min ut. Jeg gleder meg!
Wednesday, May 2, 2007
Dette skjedde meg på vei til Yei
I helgen var jeg i Yei, en "by" 15 mil/4 timers kjøring sør for Juba, ikke så langt fra grensen til DR Kongo og Uganda, sammen med tre svensker: Leif, Anders og Gitte. Vi kjørte avgårde i svimlende fart, syntes jeg, helt til jeg kikket på speedometeret: 50 km/t. I Juba by kjører vi sjelden fortere enn 20 km/t pga veistandarden. I løpet av helgen var vi oppe i en toppfart på 70 km/t. Sensasjonelt!
Langs veien så vi følgende: Støv. Trær. Blomster (første blomster jeg har sett utenom blomster på trær). Marabou-storker som spiste av søppelhauger. Barn som ropte "khawaja" til oss. Overfylte lastebiler. Veisperringer. Advarselsskilt med "stay on the road. landmines". Mineryddingsteam fra Norsk Folkehjelp. Utbrente, rustne tanks. Utbrente, rustne lastebiler. Mangotrær. Landsbyer. SPLA-landsbyer med mange menn i uniformer og kanoner og tanks gjemt mellom de runde leirhyttene. Tomme patronhylser på bakken. Et land hvor det for ikke så veldig lenge siden var krig.
Vi stoppet langs veien både for å ta bilder og for å ta kaffepauser. Et sted gikk Leif og Anders ut av bilen for å ta bilde av noe som så ut som en kirke i en åsside. Plutselig var vi omringet av sinte menn som ropte til oss, noen i sivil, noen i militærklær. Leif og Anders kastet seg inn i bilen og skrudde på motoren for å kjøre videre. Gitte og jeg satt i baksetet. Jeg husker ikke nøyaktig hva mennene sa, men det var ulike varianter av "WHO AUTHORIZED YOU TO TAKE PICTURES? STOP THE CAR! TURN OFF THE ENGINE! WHAT WERE YOU TAKING PICTURES OF? GIVE ME THE KEYS! GIVE ME THE CAMERA! GET OUT OF THE CAR!", ropende i munnen på hverandre, Gitte og Anders høylydt protesterende, hender som forsøkte å rive kamera og bilnøkler ut av hendene våre, Anders som frenetisk kommenterte på svensk innimellom kranglingen med soldatene "Gömma kameran og veskarna, Gitte. Stoppa dom under sätet." Selv satt jeg musestille med adrenalin og puls til tusen. Anders hadde fototillatelse og viste frem den. Jeg vet ikke om soldatene kunne lese. Ihvertfall måtte Anders slå av motoren og ble beordret inn på den lokale kommandantens "kontor". Etter litt kom han tilbake for å hente kameraet. "Det går jo att resonnera med killen där inna" - en oppløftende kommentar. Fem minutter senere kom han ut igjen for å hente Leif og begges oppholdstillatelse. Nå var tonen en litt annen: "Dom är jo helt tokiga." Gitte hisset seg veldig opp og da en kar kom for å skrive ned navnene våre, nektet hun å gi dem. "Why do you need my name?! What is YOUR name? I don't want to give you my name", og Anders tredve meter unna, på vei tilbake til kommandanten, i ferd med å spille "la oss spille med så vi kommer oss vekk herfra"-spillet, ropte: "Vär odmjuk, Gitte!". Samtidig samlet det seg noen barn rundt bilen, som det alltid gjør, som smilte og vinket og ville hilse. Stor kontrast til hissige menn. En 14-15 åring kom og hilste på. Han lurte på hva jeg het, hvor jeg kom fra, og hvor gammel jeg var. Tjueseks, svarte jeg. "Too old", var hans kommentar. Jeg kunne ikke la være å smile for meg selv. Too old for hvem? Deg, lille venn? Så synd. Etter en halvtimes tid fikk vi lov til å kjøre videre. Anders hadde diskutert med kommandanten og skjønt at ja, det var ulovlig å ta bilde av militære installasjoner (tydeligvis det vi hadde tatt bilde av - det var jo åpenbart for alle, eller?), men siden Anders hadde bra papirer med reisetillatelse for hele sør-Sudan og fototillatelse i tillegg ordnet det seg. Kommandanten sendte med en soldat i bilen vår helt til Yei. For å sjekke at vi ikke tok bilder. For å sjekke hvor vi skulle bo. For å vise makt. Ikke vet jeg. Vi ignorerte ihvertfall soldaten totalt, men det la definitivt en demper på stemningen.
Alt annet ved turen var derimot kjempebra! Anders og Gitte, som jeg aldri hadde møtt før, var kjempehyggelige, Yei var grønt og fint, jeg fikk tatt en del bilder (inkludert ett av "militærinstallasjonen"), og jeg fikk ikke minst sett noe annet enn Juba! Så takk til svenskene som tok meg med.
Langs veien så vi følgende: Støv. Trær. Blomster (første blomster jeg har sett utenom blomster på trær). Marabou-storker som spiste av søppelhauger. Barn som ropte "khawaja" til oss. Overfylte lastebiler. Veisperringer. Advarselsskilt med "stay on the road. landmines". Mineryddingsteam fra Norsk Folkehjelp. Utbrente, rustne tanks. Utbrente, rustne lastebiler. Mangotrær. Landsbyer. SPLA-landsbyer med mange menn i uniformer og kanoner og tanks gjemt mellom de runde leirhyttene. Tomme patronhylser på bakken. Et land hvor det for ikke så veldig lenge siden var krig.
Vi stoppet langs veien både for å ta bilder og for å ta kaffepauser. Et sted gikk Leif og Anders ut av bilen for å ta bilde av noe som så ut som en kirke i en åsside. Plutselig var vi omringet av sinte menn som ropte til oss, noen i sivil, noen i militærklær. Leif og Anders kastet seg inn i bilen og skrudde på motoren for å kjøre videre. Gitte og jeg satt i baksetet. Jeg husker ikke nøyaktig hva mennene sa, men det var ulike varianter av "WHO AUTHORIZED YOU TO TAKE PICTURES? STOP THE CAR! TURN OFF THE ENGINE! WHAT WERE YOU TAKING PICTURES OF? GIVE ME THE KEYS! GIVE ME THE CAMERA! GET OUT OF THE CAR!", ropende i munnen på hverandre, Gitte og Anders høylydt protesterende, hender som forsøkte å rive kamera og bilnøkler ut av hendene våre, Anders som frenetisk kommenterte på svensk innimellom kranglingen med soldatene "Gömma kameran og veskarna, Gitte. Stoppa dom under sätet." Selv satt jeg musestille med adrenalin og puls til tusen. Anders hadde fototillatelse og viste frem den. Jeg vet ikke om soldatene kunne lese. Ihvertfall måtte Anders slå av motoren og ble beordret inn på den lokale kommandantens "kontor". Etter litt kom han tilbake for å hente kameraet. "Det går jo att resonnera med killen där inna" - en oppløftende kommentar. Fem minutter senere kom han ut igjen for å hente Leif og begges oppholdstillatelse. Nå var tonen en litt annen: "Dom är jo helt tokiga." Gitte hisset seg veldig opp og da en kar kom for å skrive ned navnene våre, nektet hun å gi dem. "Why do you need my name?! What is YOUR name? I don't want to give you my name", og Anders tredve meter unna, på vei tilbake til kommandanten, i ferd med å spille "la oss spille med så vi kommer oss vekk herfra"-spillet, ropte: "Vär odmjuk, Gitte!". Samtidig samlet det seg noen barn rundt bilen, som det alltid gjør, som smilte og vinket og ville hilse. Stor kontrast til hissige menn. En 14-15 åring kom og hilste på. Han lurte på hva jeg het, hvor jeg kom fra, og hvor gammel jeg var. Tjueseks, svarte jeg. "Too old", var hans kommentar. Jeg kunne ikke la være å smile for meg selv. Too old for hvem? Deg, lille venn? Så synd. Etter en halvtimes tid fikk vi lov til å kjøre videre. Anders hadde diskutert med kommandanten og skjønt at ja, det var ulovlig å ta bilde av militære installasjoner (tydeligvis det vi hadde tatt bilde av - det var jo åpenbart for alle, eller?), men siden Anders hadde bra papirer med reisetillatelse for hele sør-Sudan og fototillatelse i tillegg ordnet det seg. Kommandanten sendte med en soldat i bilen vår helt til Yei. For å sjekke at vi ikke tok bilder. For å sjekke hvor vi skulle bo. For å vise makt. Ikke vet jeg. Vi ignorerte ihvertfall soldaten totalt, men det la definitivt en demper på stemningen.
Alt annet ved turen var derimot kjempebra! Anders og Gitte, som jeg aldri hadde møtt før, var kjempehyggelige, Yei var grønt og fint, jeg fikk tatt en del bilder (inkludert ett av "militærinstallasjonen"), og jeg fikk ikke minst sett noe annet enn Juba! Så takk til svenskene som tok meg med.
Friday, April 27, 2007
Perspektiv
Her om dagen satt jeg på verandaen og kikket ut på omgivelsene. Jeg tenkte på det Birgit alltid sier, nemlig: "Hvordan kan man klare å beskrive hvordan det er i Juba?" Og jeg tenkte på det Harald fra Khartoum-kontoret, som var innom i et døgn, sa: "Hvordan endte du her da? [...] Du klarte jo å finne det verste stedet å dra til." Og på den norske journalisten som var med en norsk, kvinnelig bistandsarbeider rundt på sykehuset i Juba, der folk lå tett i tett og led. Journalisten ville se det verste Juba hadde å by på. De gikk forbi sengene, og ved en av dem stoppet hun. Der lå en mor og barnet hennes. Hun plukket opp barnet, holdt det og klappet det, og ga det tilbake til moren. På vei tilbake fra rundturen stoppet de på nytt ved denne sengen og tok opp barnet. Journalisten hadde i mellomtiden blitt mer og mer irritert og utbrøt: "Er dette det verste du har å vise meg? Dette er jo ingenting!" (underforstått: dette selger ikke i norske aviser). Bistandsarbeideren så på ham og sa: "Dette barnet døde akkurat i armene mine."
Jeg har ikke sett "det verste" mens jeg har vært her. Jeg vet det er død, sykdom, vold og lidelse overalt rundt meg, men jeg selv lever et skånet liv i boblen mellom kontoret og gjestehuset og drinkene ved Nilen, med flaskevann så jeg ikke får orm i magen sånn som arkivgutten vår, med tak over hodet, mat og lønn i motsetning til byggemennene i hagen, med vaktmann og lås på døren så jeg ikke blir voldtatt som kvinnene på markedet om natten. Og jeg tenkte at når jeg er her og ikke klarer å ta alt inn over meg, hvordan kan det være mulig å ta det inn over seg i vår hverdag hjemme? I går kom jeg over et dikt på internett som Frikk og Pål i Changemaker Stryn har skrevet. De sier det mye bedre enn meg:
På relativt trygg avstand
På fjernsynet ser vi filmstubbar,
Dei er ofte korte som vedkubbar.
Og på denne korte tida,
Skal vi få eit inntrykk av korleis det er på den andre sida.
Vi ser born som svelt
Og har det felt.
Ja, berre høyr;
Millionar døyr.
Men klarer fjernsynet å formidle røynda,
Eller oppfattar vi det som berre løynda?
Vi får oppleve livet i andre land,
Men på relativt trygg avstand.
Takk til Frikk og Pål for at jeg fikk låne diktet deres.
Jeg har ikke sett "det verste" mens jeg har vært her. Jeg vet det er død, sykdom, vold og lidelse overalt rundt meg, men jeg selv lever et skånet liv i boblen mellom kontoret og gjestehuset og drinkene ved Nilen, med flaskevann så jeg ikke får orm i magen sånn som arkivgutten vår, med tak over hodet, mat og lønn i motsetning til byggemennene i hagen, med vaktmann og lås på døren så jeg ikke blir voldtatt som kvinnene på markedet om natten. Og jeg tenkte at når jeg er her og ikke klarer å ta alt inn over meg, hvordan kan det være mulig å ta det inn over seg i vår hverdag hjemme? I går kom jeg over et dikt på internett som Frikk og Pål i Changemaker Stryn har skrevet. De sier det mye bedre enn meg:
På relativt trygg avstand
På fjernsynet ser vi filmstubbar,
Dei er ofte korte som vedkubbar.
Og på denne korte tida,
Skal vi få eit inntrykk av korleis det er på den andre sida.
Vi ser born som svelt
Og har det felt.
Ja, berre høyr;
Millionar døyr.
Men klarer fjernsynet å formidle røynda,
Eller oppfattar vi det som berre løynda?
Vi får oppleve livet i andre land,
Men på relativt trygg avstand.
Takk til Frikk og Pål for at jeg fikk låne diktet deres.
Å flytte fjell
Dagens blogg er full av mindre interessante detaljer, men jeg skal prøve å komme frem til noe til slutt.
Denne uken har jeg vært alene på jobb. Alle som tilhører program staff, dvs hele kontoret minus administrasjonen (logistikk, IT, HR og regnskap) har vært i Khartoum. Ryktene sier de skal være der frem til 2. mai. De er der for å ferdigstille rapporteringen for 2006 og planlegge resten av 2007 og skrive pengesøknader for 2008, såvidt jeg forstår. Mye av bistandspengene kommer fra UD og Norad, og de krever orden i sysakene. Jeg skulle altså vært med, men har ikke visum så jeg kommer meg til nordlige Sudan.
På mandag rundt lunsj får jeg altså mail fra min sjef Birgit med tittelen URGENT!URGENT!. Hun vil at jeg skal, innen jeg går hjem for dagen:
1) Finne revisorrapporten for prosjekt 10074, scanne den og sende den på mail. Revisorrapporten kommer fra en partnerorganisasjon i Nairobi, og ble tatt med i en lukket konvolutt av Philip som jobber i regnskap sammen med annen post til kontoret her. (Det er altså ikke postvesen i Juba, så ansatte som reiser til og fra Nairobi må ta med seg posten.) Jeg leter i arkivpermen for 10074 uten hell. Går også igjennom alle papirene på pulten til Margaret. Snakker så med Philip, som sier han ga konvolutten til Flora da han kom. Flora har reist tilbake til Khartoum. Jeg sender mail til Birgit og spør om hun kan spørre Flora hva som skjedde med konvolutten (og husk at all mailsending tar år og dag som nevnt i sist blogg). Etter en god stund får jeg svar tilbake at Flora ga konvolutten til Margaret. Margaret på sin side sier hun aldri har sett noen konvolutt. Sammen med Philip leter jeg igjennom alle papirer på de to kontorene regnskap bruker (Flora jobber med regnskap). Ingen rapport. Sender mail til Birgit om at vi ikke finner noen ting. Får svar om at de får lete når de kommer tilbake fra Khartoum.
2) Dra til det sudanesiske kirkerådets kontor og be om regnskapsrapportene for tre prosjekter fra 2006. Disse regnskapene skal revideres på onsdag, så Birgit mener de bør ha forberedt dokumentasjonen allerede. Jeg finner en sjåfør som kjører meg opp dit, og snakker med tre ulike personer. Resultat: Ingen dokumentasjon er klar, mannen som må underskrive er borte, og kan jeg komme tilbake til samme tid i morgen. Neste dag er sjåføren borte, så jeg får ikke reist opp dit før i to-tiden. Tidligere på dagen har Birgit sendt nok en mail og krevd at de må ha dokumentasjonen før klokken 12.00... Økonomisjefen har ett prosjekt klart, men lover å komme med de andre før utgangen av dagen. Jeg scanner og sender det ene prosjektet. Og venter... Klokken kvart på fem kommer de to siste rapportene mirakuløst nok! Og vi får sendt dem også, selv om det innebærer å holde tre ansatte igjen etter kontortid fordi scanning og å sende tunge filer tar laaaaang tid.
3) Finne de signerte avtalene med det sudanesiske kirkerådet for de samme prosjektene. Innebærer ufruktbar leting i arkivet, og graving dypt i skuffer på Birgits kontor. Finner avtaler for to av prosjektene. Den tredje avtalen er for et annet prosjekt. Etter mailveksling med Birgit viser det seg at hun har gitt meg feil prosjektnummer å lete etter, og at den tredje avtalen er riktig likevel.
4) Finne den skriftlige rapporten for et prosjekt i Lafon. Jeg sjekker arkivet uten særlige forhåpninger, og blir ikke overrasket. Birgit henviser meg til rosa filer på kontoret hennes, og jeg blar gjennom bunker med gamle, støvete dokumenter uten hell. Siste utvei er å sjekke en container ute på gårdsplassen hvor det gamle arkivet er, men han som har nøkkelen er ute til lunsj og dukker ikke opp resten av dagen.
I og med at jeg har gjort det jeg kan med dokumentasjonen, bestemmer jeg meg for sette i gang med ukens neste oppgave. Det er å gå igjennom hele arkivet og sjekke etter feilarkivering av dokumenter. I et land der det for enkelte stammer er tabu å si nei (derfor sier de ja, og så må man bare vente for å se om det faktisk skjer noe), er det heller ikke alltid stas å innrømme at det er noe man ikke skjønner. Vi mistenker derfor at arkivgutten vår ikke har vært heeeelt nøyaktiv i arkiveringen. Og what do you know! i en tilfeldig valgt perm ligger rapporten for prosjektet i Lafon.
Denne historien fra "the office" har en spenningsfaktor lik null, men den illustrerer et poeng: Hvis det tar hele to døgn å få sendt et par små dokumenter i Sør-Sudan, hvor lang tid tar det da å bygge opp landet?
Denne uken har jeg vært alene på jobb. Alle som tilhører program staff, dvs hele kontoret minus administrasjonen (logistikk, IT, HR og regnskap) har vært i Khartoum. Ryktene sier de skal være der frem til 2. mai. De er der for å ferdigstille rapporteringen for 2006 og planlegge resten av 2007 og skrive pengesøknader for 2008, såvidt jeg forstår. Mye av bistandspengene kommer fra UD og Norad, og de krever orden i sysakene. Jeg skulle altså vært med, men har ikke visum så jeg kommer meg til nordlige Sudan.
På mandag rundt lunsj får jeg altså mail fra min sjef Birgit med tittelen URGENT!URGENT!. Hun vil at jeg skal, innen jeg går hjem for dagen:
1) Finne revisorrapporten for prosjekt 10074, scanne den og sende den på mail. Revisorrapporten kommer fra en partnerorganisasjon i Nairobi, og ble tatt med i en lukket konvolutt av Philip som jobber i regnskap sammen med annen post til kontoret her. (Det er altså ikke postvesen i Juba, så ansatte som reiser til og fra Nairobi må ta med seg posten.) Jeg leter i arkivpermen for 10074 uten hell. Går også igjennom alle papirene på pulten til Margaret. Snakker så med Philip, som sier han ga konvolutten til Flora da han kom. Flora har reist tilbake til Khartoum. Jeg sender mail til Birgit og spør om hun kan spørre Flora hva som skjedde med konvolutten (og husk at all mailsending tar år og dag som nevnt i sist blogg). Etter en god stund får jeg svar tilbake at Flora ga konvolutten til Margaret. Margaret på sin side sier hun aldri har sett noen konvolutt. Sammen med Philip leter jeg igjennom alle papirer på de to kontorene regnskap bruker (Flora jobber med regnskap). Ingen rapport. Sender mail til Birgit om at vi ikke finner noen ting. Får svar om at de får lete når de kommer tilbake fra Khartoum.
2) Dra til det sudanesiske kirkerådets kontor og be om regnskapsrapportene for tre prosjekter fra 2006. Disse regnskapene skal revideres på onsdag, så Birgit mener de bør ha forberedt dokumentasjonen allerede. Jeg finner en sjåfør som kjører meg opp dit, og snakker med tre ulike personer. Resultat: Ingen dokumentasjon er klar, mannen som må underskrive er borte, og kan jeg komme tilbake til samme tid i morgen. Neste dag er sjåføren borte, så jeg får ikke reist opp dit før i to-tiden. Tidligere på dagen har Birgit sendt nok en mail og krevd at de må ha dokumentasjonen før klokken 12.00... Økonomisjefen har ett prosjekt klart, men lover å komme med de andre før utgangen av dagen. Jeg scanner og sender det ene prosjektet. Og venter... Klokken kvart på fem kommer de to siste rapportene mirakuløst nok! Og vi får sendt dem også, selv om det innebærer å holde tre ansatte igjen etter kontortid fordi scanning og å sende tunge filer tar laaaaang tid.
3) Finne de signerte avtalene med det sudanesiske kirkerådet for de samme prosjektene. Innebærer ufruktbar leting i arkivet, og graving dypt i skuffer på Birgits kontor. Finner avtaler for to av prosjektene. Den tredje avtalen er for et annet prosjekt. Etter mailveksling med Birgit viser det seg at hun har gitt meg feil prosjektnummer å lete etter, og at den tredje avtalen er riktig likevel.
4) Finne den skriftlige rapporten for et prosjekt i Lafon. Jeg sjekker arkivet uten særlige forhåpninger, og blir ikke overrasket. Birgit henviser meg til rosa filer på kontoret hennes, og jeg blar gjennom bunker med gamle, støvete dokumenter uten hell. Siste utvei er å sjekke en container ute på gårdsplassen hvor det gamle arkivet er, men han som har nøkkelen er ute til lunsj og dukker ikke opp resten av dagen.
I og med at jeg har gjort det jeg kan med dokumentasjonen, bestemmer jeg meg for sette i gang med ukens neste oppgave. Det er å gå igjennom hele arkivet og sjekke etter feilarkivering av dokumenter. I et land der det for enkelte stammer er tabu å si nei (derfor sier de ja, og så må man bare vente for å se om det faktisk skjer noe), er det heller ikke alltid stas å innrømme at det er noe man ikke skjønner. Vi mistenker derfor at arkivgutten vår ikke har vært heeeelt nøyaktiv i arkiveringen. Og what do you know! i en tilfeldig valgt perm ligger rapporten for prosjektet i Lafon.
Denne historien fra "the office" har en spenningsfaktor lik null, men den illustrerer et poeng: Hvis det tar hele to døgn å få sendt et par små dokumenter i Sør-Sudan, hvor lang tid tar det da å bygge opp landet?
Tuesday, April 24, 2007
Tilbake til fortiden
La meg aller først begynne med en tidsalder der man kan kommunisere via e-post, selv om det tar lang tid, men ikke via telefon. Det betyr at Ting Tar Ekstra Tid, i et land der Ting Tar Tid i utgangspunktet kunne vært et slagord. Et eksempel: Min sjef Birgit sender meg en mail med URGENT! URGENT! som tittel. Det tar en og en halv time før denne mailen kommer til min innboks. Jeg sjekker en perm her, finner ikke det hun vil ha, og sender svar tilbake, som tar like lang tid. Osv. Til slutt har det tatt hele dagen å prøve å finne et dokument som til syvende og sist ingen vet hvor har blitt av.
(Til tross for ekstremt dårlig telefonforbindelse, har folk flest veldig kule mobiltelefoner. Jeg antar at nytteverdien og pynteverdien er en konstant sum, slik at hvis nytten er lav, blir det ihvertfall veid opp av statusen ved å ha en tøff telefon. Men det var en digresjon.)
Det jeg ville skrive om i dag, er hvordan "utvikling" har fått ny betydning for meg. Jeg vet at utvikling ikke er en lineær aktivitet som ender i vakumpakkede kyllingfileter fra Prior og medlemskap på Elixia, men selv med min begrensede historiekunnskap kan jeg se flere lag av utvikling leve side ved side her i Juba.
For eksempel er det mange som bor i jordhytter, lager mat over bål og må gå langt utenfor huset for å hente vann. Geiter og høns vandrer fritt rundt overalt. Om morgenen blir man vekket av hanen som galer i det solen står opp. Dette er gammel, gammel historie.
Kvinners manglende rett til å arv, motstand mot å sende jenter på skolen og vanen med å denge barna sine hvis de ikke oppfører seg er vanskeligere å datere, og er knapt eldgammel historie i Norge heller.
Sør-Sudan har ikke kommet så langt at de har et systematisk vaksinasjonsprogram for barn, men de har opprettet en tv-stasjon. Kvaliteten på programinnholdet ligger noen tiår bak Norge, med program på nivå med NRKs pausefisker.
Jeg har sett på gamle svart/hvitt-filmklipp at Oslo har hatt et renovasjonsvesen lenge, både for tømming av søppel og latriner. Her finnes det intet offentlig renovasjonsvesen. Så det kræsjer voldsomt med alle de ikke-nedbrytbare vannflaskene og plastposene som utviklingen har ført til.
De har ganske mange reklameskilt og banner langs veiene her. Ikke for tannkrem og undertøy, men med meldinger fra FN og diverse organisasjoner med "Let all girls go to school" og "Fight aids, wear a condom". Tror ikke det finnes noen lovgivning ennå for hvor det er lov å sette opp reklame. Ei heller lovgivning mot å ha passasjerer på lasteplanet av pick-up trucks og andre lastebiler. Og det er dårlig med handicap-parkeringsplasser. Oppmerkede parkeringsplasser generelt, egentlig. Jeg mistenker faktisk at det er umulig å få parkeringsbot i Juba. (eller bot for offentlig forsøpling, eller at politiet kommer for å si fra at de som spiller høy musikk utover hele nabolaget midt på natten må skru den ned)
Er vaskemidler som er spesielt skånsomme mot farget tøy et tegn på utvikling? Her vasker man ihvertfall fortsatt for hånd. Støvsugere har ingen hørt om, det er kost som gjelder. Og skulle jeg være så uheldig å bli utsatt for tyveri er det ingen hast med å sperre kredittkortet, for ingen har hørt om VISA heller.
Birgit og jeg har diskutert dette med menneskerettigheter. Det er menneskers rett til ulike ting som gjør at Kirkens Nødhjelp er her. Rett til vann og skolegang, for eksempel. Men hva er grunnleggende rettigheter? Åpenbart ikke VISA-kort eller vakumpakket kyllingfilet, men i et land som Sudan, hvor begynner man? Skal man konsentrere seg om "bunnen" først? Eller skal man parallelt jobbe på flere nivå? Hvordan prioriterer man når det er så uendelig mye å ta tak i, men begrensede menneskelige og materielle ressurser? Fred, veier, minerydding, telekommunikasjon, strøm, husvære, likestilling, sykdommer, kjønnslemlestelse, korrupsjon, vann, bolig til alle, demobilisering av soldater, barnemishandling, innsamling av våpen, våpenlovgivning, demokrati, rettssystem, massemedia, aviser, analfabetisme, kunnskap om hvordan man dyrker jorda, fritidstilbud til unge, cattle raiding, et økonomisk grunnlag for landet, behandling av psykiske lidelser og traumer, aksept av utviklingshemmede, tilbakeføring av flykninger, kjøring uten førerkort, hygiene, nok mat, trygg mat... Listen er uendelig.
Og til sist: Hvor utviklet er bra nok? Og hva mister man på veien?
(Til tross for ekstremt dårlig telefonforbindelse, har folk flest veldig kule mobiltelefoner. Jeg antar at nytteverdien og pynteverdien er en konstant sum, slik at hvis nytten er lav, blir det ihvertfall veid opp av statusen ved å ha en tøff telefon. Men det var en digresjon.)
Det jeg ville skrive om i dag, er hvordan "utvikling" har fått ny betydning for meg. Jeg vet at utvikling ikke er en lineær aktivitet som ender i vakumpakkede kyllingfileter fra Prior og medlemskap på Elixia, men selv med min begrensede historiekunnskap kan jeg se flere lag av utvikling leve side ved side her i Juba.
For eksempel er det mange som bor i jordhytter, lager mat over bål og må gå langt utenfor huset for å hente vann. Geiter og høns vandrer fritt rundt overalt. Om morgenen blir man vekket av hanen som galer i det solen står opp. Dette er gammel, gammel historie.
Kvinners manglende rett til å arv, motstand mot å sende jenter på skolen og vanen med å denge barna sine hvis de ikke oppfører seg er vanskeligere å datere, og er knapt eldgammel historie i Norge heller.
Sør-Sudan har ikke kommet så langt at de har et systematisk vaksinasjonsprogram for barn, men de har opprettet en tv-stasjon. Kvaliteten på programinnholdet ligger noen tiår bak Norge, med program på nivå med NRKs pausefisker.
Jeg har sett på gamle svart/hvitt-filmklipp at Oslo har hatt et renovasjonsvesen lenge, både for tømming av søppel og latriner. Her finnes det intet offentlig renovasjonsvesen. Så det kræsjer voldsomt med alle de ikke-nedbrytbare vannflaskene og plastposene som utviklingen har ført til.
De har ganske mange reklameskilt og banner langs veiene her. Ikke for tannkrem og undertøy, men med meldinger fra FN og diverse organisasjoner med "Let all girls go to school" og "Fight aids, wear a condom". Tror ikke det finnes noen lovgivning ennå for hvor det er lov å sette opp reklame. Ei heller lovgivning mot å ha passasjerer på lasteplanet av pick-up trucks og andre lastebiler. Og det er dårlig med handicap-parkeringsplasser. Oppmerkede parkeringsplasser generelt, egentlig. Jeg mistenker faktisk at det er umulig å få parkeringsbot i Juba. (eller bot for offentlig forsøpling, eller at politiet kommer for å si fra at de som spiller høy musikk utover hele nabolaget midt på natten må skru den ned)
Er vaskemidler som er spesielt skånsomme mot farget tøy et tegn på utvikling? Her vasker man ihvertfall fortsatt for hånd. Støvsugere har ingen hørt om, det er kost som gjelder. Og skulle jeg være så uheldig å bli utsatt for tyveri er det ingen hast med å sperre kredittkortet, for ingen har hørt om VISA heller.
Birgit og jeg har diskutert dette med menneskerettigheter. Det er menneskers rett til ulike ting som gjør at Kirkens Nødhjelp er her. Rett til vann og skolegang, for eksempel. Men hva er grunnleggende rettigheter? Åpenbart ikke VISA-kort eller vakumpakket kyllingfilet, men i et land som Sudan, hvor begynner man? Skal man konsentrere seg om "bunnen" først? Eller skal man parallelt jobbe på flere nivå? Hvordan prioriterer man når det er så uendelig mye å ta tak i, men begrensede menneskelige og materielle ressurser? Fred, veier, minerydding, telekommunikasjon, strøm, husvære, likestilling, sykdommer, kjønnslemlestelse, korrupsjon, vann, bolig til alle, demobilisering av soldater, barnemishandling, innsamling av våpen, våpenlovgivning, demokrati, rettssystem, massemedia, aviser, analfabetisme, kunnskap om hvordan man dyrker jorda, fritidstilbud til unge, cattle raiding, et økonomisk grunnlag for landet, behandling av psykiske lidelser og traumer, aksept av utviklingshemmede, tilbakeføring av flykninger, kjøring uten førerkort, hygiene, nok mat, trygg mat... Listen er uendelig.
Og til sist: Hvor utviklet er bra nok? Og hva mister man på veien?
Friday, April 20, 2007
En helt vanlig uke
Jeg har fundert på hva jeg skal skrive om i dag, og kom egentlig ikke frem til noe spesielt lurt. Så jeg skal bare ramse opp hvordan uken har vært, og kanskje det er annerledes nok til at det er interessant, eller kanskje du har falt av allerede.
På mandag var jeg med på et FN-møte på UN OCHA, for gruppen som koordinerer hjelp til mennesker som vender tilbake etter krigen. Til middag fant Margaret og jeg opp en ny smak på vår tradisjonelle potetmos og stekt løk blandet med tunfisk fra boks: sitronpepper. Resten av kvelden så vi på CNN og fulgte med på det som skjedde i Virginia.
På tirsdag kom Birgit tilbake fra påskeferie og hadde med seg spekepølse og Dagbladet. På vei hjem fra jobb så vi mange soldater langs veien. Til middag spiste vi fast rett nummer to, nemlig eggerøre med stekt løk til nybakte rundstykker.
På onsdag skulle vi kjøre til jobb, men et av dekkene på bilen var punktert. Derfor hadde mennene satt igjen en annen bil til oss. Den akselererte dessverre ikke, og etter å ha brukt fem minutter på å kjøre to hundre meter satte vi den fra oss og gikk til jobb. Mine første kilometre med gåing siden jeg kom hit. Du kan tro jeg er i superbra form. På kontoret fikk vi høre at FN hadde sendt ut sikkerhetsvarsel dagen før, fordi de som holder til i militærleiren ved siden av KNs kontor hadde bestemt seg for å storme hovedkvarteret til SPLA (de regjerende militærstyrkene her) for å frigjøre en av sine menn som hadde blitt arrestert av SPLA. I og med at SPLAs hovedkvarter er rett rundt svingen fra gjestehuset der vi bor forsto vi plutselig hvorfor det var så mange soldater der dagen før. Heldigvis hadde situasjonen roet seg uten sammenstøt. Hva vi spiste til middag kan jeg ikke huske. Kanskje det var på onsdag vi fant opp tunfisk med sitronpepper. I så fall har jeg glemt hva vi spiste på mandag. Jo, det var fast rett nummer tre: spaghetti med rød pesto.
På torsdag ble jeg sendt alene til et FN-møte for koordineringsgruppen for NFIs. NFI står for non-food item, og er nødhjelp som ikke er mat, som blir delt ut særlig til dem som vender tilbake til Sudan etter krigen og ikke har ting som redskaper, husholdningsartikler, tepper eller materialer til å bygge hytter av. Utstyrt med notater fra Pax, vår koordinator for resettlement and emergencies, snakket jeg for første gang på et FN-møte. Om kvelden dro vi på "the Village" og spiste Big One-aktig pizza for å feire at Birgit har fått ny jobb i sjømannskirken i New York.
I dag morges dro vi på jobb klokken åtte som vanlig. Intet spesielt at melde, bortsett fra at jeg tenkte jeg måtte fortelle om en vanlig leke barn her har: Et hjul eller tønnebånd som de ruller bortover veien med en pinne. Jeg har sett tegninger av europeiske barn som gjorde det samme i "gamle dager". (Hvilket tipser meg om min neste blogg: hvordan tidligere tider i norsk historie lever i beste velgående i dagens Juba.) Senere kom en av programkoordinatorne våre tilbake fra en tur til felten. Han hadde måttet snakke med guvernøren der for å få lov til å reise tilbake til Juba. Han hadde nemlig kommet i skade for å be en av de lokalt ansatte om å skifte skjorte fordi han hadde på en t-skjorte som reklamerte for SPLA (eller en annen militær gruppe, er ikke helt sikker), noe denne personen nektet og gjøre og senere anklaget koordinatoren for et eller annet som jeg ikke har fått med meg, noe som førte til at koordinatoren ble arrestert. Men nå er han tilbake og gemyttene har såvidt jeg forstår roet seg.
Birgit reiser til Khartoum i morgen, og resten av program staff reiser på søndag, inkludert Margaret. De skal bli borte i en ukes tid. Jeg har ikke visum som gjelder for hele Sudan, og må dessverre bli igjen i Juba. På den lyse siden får jeg huset for meg selv. Som virker helt ok akkurat nå, fordi de 15 byggemennene/demobiliserte soldatene som har bodd utenfor vinduet mitt ikke har vært der om natten de siste dagene. I helgen skal jeg begynne å skrive på tale til Tones bryllup, lese videre i min franske utgave av Madame Bovary og på søndag blir det sikkert en tur til Nilen for å spise lunsj. God helg!
På mandag var jeg med på et FN-møte på UN OCHA, for gruppen som koordinerer hjelp til mennesker som vender tilbake etter krigen. Til middag fant Margaret og jeg opp en ny smak på vår tradisjonelle potetmos og stekt løk blandet med tunfisk fra boks: sitronpepper. Resten av kvelden så vi på CNN og fulgte med på det som skjedde i Virginia.
På tirsdag kom Birgit tilbake fra påskeferie og hadde med seg spekepølse og Dagbladet. På vei hjem fra jobb så vi mange soldater langs veien. Til middag spiste vi fast rett nummer to, nemlig eggerøre med stekt løk til nybakte rundstykker.
På onsdag skulle vi kjøre til jobb, men et av dekkene på bilen var punktert. Derfor hadde mennene satt igjen en annen bil til oss. Den akselererte dessverre ikke, og etter å ha brukt fem minutter på å kjøre to hundre meter satte vi den fra oss og gikk til jobb. Mine første kilometre med gåing siden jeg kom hit. Du kan tro jeg er i superbra form. På kontoret fikk vi høre at FN hadde sendt ut sikkerhetsvarsel dagen før, fordi de som holder til i militærleiren ved siden av KNs kontor hadde bestemt seg for å storme hovedkvarteret til SPLA (de regjerende militærstyrkene her) for å frigjøre en av sine menn som hadde blitt arrestert av SPLA. I og med at SPLAs hovedkvarter er rett rundt svingen fra gjestehuset der vi bor forsto vi plutselig hvorfor det var så mange soldater der dagen før. Heldigvis hadde situasjonen roet seg uten sammenstøt. Hva vi spiste til middag kan jeg ikke huske. Kanskje det var på onsdag vi fant opp tunfisk med sitronpepper. I så fall har jeg glemt hva vi spiste på mandag. Jo, det var fast rett nummer tre: spaghetti med rød pesto.
På torsdag ble jeg sendt alene til et FN-møte for koordineringsgruppen for NFIs. NFI står for non-food item, og er nødhjelp som ikke er mat, som blir delt ut særlig til dem som vender tilbake til Sudan etter krigen og ikke har ting som redskaper, husholdningsartikler, tepper eller materialer til å bygge hytter av. Utstyrt med notater fra Pax, vår koordinator for resettlement and emergencies, snakket jeg for første gang på et FN-møte. Om kvelden dro vi på "the Village" og spiste Big One-aktig pizza for å feire at Birgit har fått ny jobb i sjømannskirken i New York.
I dag morges dro vi på jobb klokken åtte som vanlig. Intet spesielt at melde, bortsett fra at jeg tenkte jeg måtte fortelle om en vanlig leke barn her har: Et hjul eller tønnebånd som de ruller bortover veien med en pinne. Jeg har sett tegninger av europeiske barn som gjorde det samme i "gamle dager". (Hvilket tipser meg om min neste blogg: hvordan tidligere tider i norsk historie lever i beste velgående i dagens Juba.) Senere kom en av programkoordinatorne våre tilbake fra en tur til felten. Han hadde måttet snakke med guvernøren der for å få lov til å reise tilbake til Juba. Han hadde nemlig kommet i skade for å be en av de lokalt ansatte om å skifte skjorte fordi han hadde på en t-skjorte som reklamerte for SPLA (eller en annen militær gruppe, er ikke helt sikker), noe denne personen nektet og gjøre og senere anklaget koordinatoren for et eller annet som jeg ikke har fått med meg, noe som førte til at koordinatoren ble arrestert. Men nå er han tilbake og gemyttene har såvidt jeg forstår roet seg.
Birgit reiser til Khartoum i morgen, og resten av program staff reiser på søndag, inkludert Margaret. De skal bli borte i en ukes tid. Jeg har ikke visum som gjelder for hele Sudan, og må dessverre bli igjen i Juba. På den lyse siden får jeg huset for meg selv. Som virker helt ok akkurat nå, fordi de 15 byggemennene/demobiliserte soldatene som har bodd utenfor vinduet mitt ikke har vært der om natten de siste dagene. I helgen skal jeg begynne å skrive på tale til Tones bryllup, lese videre i min franske utgave av Madame Bovary og på søndag blir det sikkert en tur til Nilen for å spise lunsj. God helg!
Tuesday, April 17, 2007
To små fortellinger
Hei, hei, alle barn. I dag vil tante Camilla fortelle to historier.
Den ene er om en prest som jobber for en av de lokale partnerorganisasjonen til Kirkens Nødhjelp her i Sudan. Jeg har hørt historien to ganger, og er ikke helt sikker på om det er en anekdote eller om det er en historie fra virkeligheten, men det betyr egentlig ikke så mye. Ihvertfall var det en mann som gikk på presteskolen. Og for å få vitnemålet sitt måtte han vite når han var født. Så han gikk til moren for å høre om hun visste det. Moren begynte å le og sa "Det er lett! Du ble født da høvdingen giftet seg med sin tredje kone."
For Margaret er dette en morsom historie fordi det var så selvfølgelig for moren å regne tid på denne måten. For meg klinger historien litt annerledes, fordi jeg hører "høvding", "tredje kone" og at det ikke akkurat finnes et system for fødselsattester.
Den andre historien er egentlig mest til mine foreldre. Da de kom på besøk hadde de nemlig printet ut flytidene til og fra Juba. Jeg klarte ikke å få tidene til å stemme, fordi det sto at flyturen tok en time lenger enn den faktisk gjorde. Jeg antok at det skyldtes tidsforskjell. Enten var det slik at jeg hadde glemt å stille klokken, eller så hadde jeg glemt at jeg faktisk hadde stilt klokken, eller så var det noe sommertid/vintertid på gang. Nå har jeg funnet ut at Sudan tidligere var i en annen tidssone en Kenya. Regjeringen i Khartoum er fortsatt i en annen tidssone. Men regjeringen i sør bestemte etter fredsavtalen at de ville være i samme tidssone som Kenya for å markere avstand til Khartoum. Så nå er de det, og jeg er lettet over at jeg ikke er gal/har alzheimers.
Den ene er om en prest som jobber for en av de lokale partnerorganisasjonen til Kirkens Nødhjelp her i Sudan. Jeg har hørt historien to ganger, og er ikke helt sikker på om det er en anekdote eller om det er en historie fra virkeligheten, men det betyr egentlig ikke så mye. Ihvertfall var det en mann som gikk på presteskolen. Og for å få vitnemålet sitt måtte han vite når han var født. Så han gikk til moren for å høre om hun visste det. Moren begynte å le og sa "Det er lett! Du ble født da høvdingen giftet seg med sin tredje kone."
For Margaret er dette en morsom historie fordi det var så selvfølgelig for moren å regne tid på denne måten. For meg klinger historien litt annerledes, fordi jeg hører "høvding", "tredje kone" og at det ikke akkurat finnes et system for fødselsattester.
Den andre historien er egentlig mest til mine foreldre. Da de kom på besøk hadde de nemlig printet ut flytidene til og fra Juba. Jeg klarte ikke å få tidene til å stemme, fordi det sto at flyturen tok en time lenger enn den faktisk gjorde. Jeg antok at det skyldtes tidsforskjell. Enten var det slik at jeg hadde glemt å stille klokken, eller så hadde jeg glemt at jeg faktisk hadde stilt klokken, eller så var det noe sommertid/vintertid på gang. Nå har jeg funnet ut at Sudan tidligere var i en annen tidssone en Kenya. Regjeringen i Khartoum er fortsatt i en annen tidssone. Men regjeringen i sør bestemte etter fredsavtalen at de ville være i samme tidssone som Kenya for å markere avstand til Khartoum. Så nå er de det, og jeg er lettet over at jeg ikke er gal/har alzheimers.
Monday, April 16, 2007
Almost half way
On Saturday it happened, for the first time since I've been here: I was bored. I had finished Karen Blixen's "Out of Africa". I had read the last copy of "The Economist" that my parents brought me. I had written several pages in my journal and listened to some podcasts from Norwegian radio. I was sitting on the terrace, the temperature was pleasantly cool, and I was bored.
This was probably a good thing. It spurred me on to making plans for the immediate and not so immediate future. For instance, I decided I want to learn how to sail a sailboat, and maybe sail a regatta with some of my girlfriends. The offer from the Swede Leif to go to Yei with some friends of his newt weekend or the one after looked more interesting all of a sudden. I decided to call a meeting with the youth from the SSYPA network. And I offered Jeroge in accounts my assistance if needed. Etc. And by Sunday evening I had heard enough about other people's lives enough to decide that considering the kind of excitement most likely to occur here in Juba, a dull existence, as uneventful as possible, is quite a treasure.
Our house has not been cleaned since Tuesday last week. Dirty dishes, dusty floors and the lack of toilet paper are all evidence of this. My roommate was musing over the possible reasons for the absence of our housekeeper Angela, and decided she must be offended for some reason. "Angela gets easily offended", she stated. Implying: "The Sudanese have no work ethic." My roommate has discovered, after my reading aloud from my "Healthy Travel Africa" Lonely Planet Guide, that she is suffering from culture shock (being a Kenyan in Sudan). Let me quote phase two of culture shock (p. 232 in the 2000 edition): "Hostility as the novelty wears off and the differences start to irritate - you may feel critical of you host country, stereotyping local people; you may feel weepy, irritable, defensive, homesick, lonely and isolated, perhaps worried about you physical health". Going to "the river" (that is how we refer to the Nile) for lunch on Sunday with my collegues Leif, Mina and Jeroge, I asked them whether Angela had cleaned the men's guesthouse last week. She had not. Turns out her house burned down on Easter Sunday...
The other ladies in my guesthouse, Margaret and Flora, often refer to people as "this girl" or "this man". For instance, "this boy is no good at his job" or "this man is very sick. I will take him to the hospital", leaving you to guess at who "this" person is, as he is clearly not "here", but somewhere else. Apparently "this man" is one who works in accounts at the office. He has been off from work for the last week. He has a liver problem. A shrunken liver. Which leaves me of course worried about him, but also slightly worried of the employment policy here. At least if what I hear about the causes of shrunken livers are true. The second of three men in accounts has also been away from work for a week. He went home one day last week because he didn't feel too good. On his way home he had an accident on his motorcycle. He is said to be recovering, after spending one night in the hospital.
Which reminds me of a story much talked about this weekend: the vetrinarian in Taiwan or was it Thailand that had his arm chewed off by a crocodile, but had it sewn back on again. I doubt the doctors here would even have considered such a surgery. They cannot even cure those who come into the hospital infected with cholera.
Flora went back to Khartoum this weekend. Back to her house and her regular position at the NCA office there. She took her daughter and her outgoing but loud personality with her and kindly left me some local cough medicine that I've been refusing to take. Right now, I consider my choices to be a little sick but coping or very sick on a medical evacuation flight out of here. I might have a slight culture shock myself, as I am feeling critical of my host country's medical facilities. Or it could be just plain good sense.
For a couple of nights, then, Margaret and I are the only two left at the ladies' guesthouse. Birgit is returning from her three-week leave tomorrow. On Thursday, I believe, they will both go to Khartoum for some days. I have to stay in Juba, as my visa is only valid for South Sudan. I've been a little worried at the though of staying alone in the house. This stems from the rumor that some of the builder currently living in our garden are former LRA soldiers. Disgruntled LRA soldier, as they have not been paid for three months. But maybe one of the men will sleep in Flora's old room while the others are gone. And last night, the builders were actually trying to protect us when Margaret spotted a snake by the back stairs. They came with long sticks and prodded the snake, which turned out to be a leaf. I should say, though, that it resembled a snake to me too, and Margaret's mind was probably already tuned into snakes, as I had seen one by the river earlier in the day. I had been hoping for some time to see a crocodile, which would be a fun animal spotting during my stay here. A proper Nile crocodile. Great was therefore my joy when I finally saw one yesterday! It was only fifteen centimeters/six inches long, but it was a crocodile! ("Throw them to the crocodiles!"/Cleopatra).
Today I faced one of my big fears here: driving. Margaret forced me to drive to work. In a very low car, not extremely suitable for the road conditions here, and with the steering wheel and the stick shift on the wrong side. Kenyan car, where they drive on the wrong side of the road, just like in Britain. Sudanese roads, where they drive on the right side of the road, but where everything else you've learnt about driving can be tossed out the window. Easy does it. And dull it is not.
This was probably a good thing. It spurred me on to making plans for the immediate and not so immediate future. For instance, I decided I want to learn how to sail a sailboat, and maybe sail a regatta with some of my girlfriends. The offer from the Swede Leif to go to Yei with some friends of his newt weekend or the one after looked more interesting all of a sudden. I decided to call a meeting with the youth from the SSYPA network. And I offered Jeroge in accounts my assistance if needed. Etc. And by Sunday evening I had heard enough about other people's lives enough to decide that considering the kind of excitement most likely to occur here in Juba, a dull existence, as uneventful as possible, is quite a treasure.
Our house has not been cleaned since Tuesday last week. Dirty dishes, dusty floors and the lack of toilet paper are all evidence of this. My roommate was musing over the possible reasons for the absence of our housekeeper Angela, and decided she must be offended for some reason. "Angela gets easily offended", she stated. Implying: "The Sudanese have no work ethic." My roommate has discovered, after my reading aloud from my "Healthy Travel Africa" Lonely Planet Guide, that she is suffering from culture shock (being a Kenyan in Sudan). Let me quote phase two of culture shock (p. 232 in the 2000 edition): "Hostility as the novelty wears off and the differences start to irritate - you may feel critical of you host country, stereotyping local people; you may feel weepy, irritable, defensive, homesick, lonely and isolated, perhaps worried about you physical health". Going to "the river" (that is how we refer to the Nile) for lunch on Sunday with my collegues Leif, Mina and Jeroge, I asked them whether Angela had cleaned the men's guesthouse last week. She had not. Turns out her house burned down on Easter Sunday...
The other ladies in my guesthouse, Margaret and Flora, often refer to people as "this girl" or "this man". For instance, "this boy is no good at his job" or "this man is very sick. I will take him to the hospital", leaving you to guess at who "this" person is, as he is clearly not "here", but somewhere else. Apparently "this man" is one who works in accounts at the office. He has been off from work for the last week. He has a liver problem. A shrunken liver. Which leaves me of course worried about him, but also slightly worried of the employment policy here. At least if what I hear about the causes of shrunken livers are true. The second of three men in accounts has also been away from work for a week. He went home one day last week because he didn't feel too good. On his way home he had an accident on his motorcycle. He is said to be recovering, after spending one night in the hospital.
Which reminds me of a story much talked about this weekend: the vetrinarian in Taiwan or was it Thailand that had his arm chewed off by a crocodile, but had it sewn back on again. I doubt the doctors here would even have considered such a surgery. They cannot even cure those who come into the hospital infected with cholera.
Flora went back to Khartoum this weekend. Back to her house and her regular position at the NCA office there. She took her daughter and her outgoing but loud personality with her and kindly left me some local cough medicine that I've been refusing to take. Right now, I consider my choices to be a little sick but coping or very sick on a medical evacuation flight out of here. I might have a slight culture shock myself, as I am feeling critical of my host country's medical facilities. Or it could be just plain good sense.
For a couple of nights, then, Margaret and I are the only two left at the ladies' guesthouse. Birgit is returning from her three-week leave tomorrow. On Thursday, I believe, they will both go to Khartoum for some days. I have to stay in Juba, as my visa is only valid for South Sudan. I've been a little worried at the though of staying alone in the house. This stems from the rumor that some of the builder currently living in our garden are former LRA soldiers. Disgruntled LRA soldier, as they have not been paid for three months. But maybe one of the men will sleep in Flora's old room while the others are gone. And last night, the builders were actually trying to protect us when Margaret spotted a snake by the back stairs. They came with long sticks and prodded the snake, which turned out to be a leaf. I should say, though, that it resembled a snake to me too, and Margaret's mind was probably already tuned into snakes, as I had seen one by the river earlier in the day. I had been hoping for some time to see a crocodile, which would be a fun animal spotting during my stay here. A proper Nile crocodile. Great was therefore my joy when I finally saw one yesterday! It was only fifteen centimeters/six inches long, but it was a crocodile! ("Throw them to the crocodiles!"/Cleopatra).
Today I faced one of my big fears here: driving. Margaret forced me to drive to work. In a very low car, not extremely suitable for the road conditions here, and with the steering wheel and the stick shift on the wrong side. Kenyan car, where they drive on the wrong side of the road, just like in Britain. Sudanese roads, where they drive on the right side of the road, but where everything else you've learnt about driving can be tossed out the window. Easy does it. And dull it is not.
Thursday, April 12, 2007
Kjærlighet, sex og ekteskap
Kjærlighet, sex og ekteskap er ikke det samme i Norge som i Juba. (Forbered deg på en del generaliserende bemerkninger nedover.)
Jeg har med meg alle episodene av Sex og singelliv ned hit, fordi jeg trenger underholdning og det var de dvd'ene jeg hadde i hylla hjemme. Margaret har begynt å se på dem sammen med meg. Hun er ganske fascinert. Inntil nylig var hun hellig overbevist om at menneskene på skjermen har sex på ordentlig.
En annen myte jeg har forsøkt å avkrefte overfor Margaret og Flora, er at alle hvite kvinner er interessert i svarte menn fordi de er velutstyrte (og at veldig mange nordmenn har rødt hår). Margaret og Flora har på sin side informert meg om at ikke alle svarte menn er like velutrustede. Det kommer visstnok an på stammen. Margaret har dessuten lyst til å ta meg med til en landsby som heter Alek, der mennene i den lokale stammen pleier å gå nakne ved elven. (Damene går bare halvnakne.) Og hvis en mann skulle bli opphisset der ved elven, får han juling av de andre. Så de har sine systemer for hvor mye nakenhet som er for mye nakenhet.
Systemet for hvor mye nakenhet som er for mye er langt strengere her i Juba. Bare skuldre og/eller knær er for nakent. Selv inni ditt eget hus, har jeg unntrykk av. Ihvertfall etter Floras standard. Jeg overhørte en kommentar til Margaret som jeg mistenker var om meg, fordi jeg tillater meg å ikke ha på meg mer enn et oversize badehåndkle når jeg krysser gangen fra rommet mitt til dusjen. Men det er likevel liberalt her i sør-Sudan sammenliknet med muslimske Khartoum i nord.
Utroskap er mer regelen enn unntaket, har jeg inntrykk av. Ihvertfall for menn. Kvinner blir kastet ut hjemmefra hvis det blir oppdaget at de har vært utro mot sin mann. Menn har også rett til å ha flere koner. Skilsmisse er utelukket. De er da katolikker.
Det vestlige begrepet om romantisk kjærlighet har ikke helt samme status her som hjemme. Begjær og praktiske årsaker synes å styre oppførsel rundt sex og ekteskap. En ting som riktignok er likt som i Norge, er menns ønske om å erobre kvinner som er vanskelige å få. I Norge gjelder det kvinner som er usedvanlig vakre. Det gjør det sikkert her og, men hvite kvinner er en annen måte å få status på. Som jeg har fått merke.
Det skorter altså ikke på tilbud. Alt fra litt sky "you have the face of an angel", mumlet mens han trodde ingen hørte det, til mer direkte "i want to be your boyfriend". Invitasjon til bryllup, forespørsel om jeg kan lære ham å svømme, tilbud om den første mangoen som faller og "hello, how are you today"-e-post fra naborommet er også på repertoaret. Det har ingenting å si om vi har kjent hverandre i tre uker eller tre sekunder. Ei heller om han er gift med fem barn og vi akkurat har snakket om familien hans. I teorien er det hyggelig med oppmerksomhet. I praksis blir identiteten min visket ut. Hvem jeg er som person har ingen ting å si. Det er hudfargen som teller.
Disse opplevelsene bringer tilbake minner fra studietiden i Warwick. Der var det en del afrikanske studenter. Særlig var det en nigerianer som prøvde seg uten stopp på alle jentene i klassen. Til slutt snakket jeg med en klassevenninne som kjente ham fra Nigeria. Hun sa "In my country, when a guy comes up to you and tries to hit on you, you just say føkk off. And then afterwards you are best friends." Så jeg vet jo egentlig at man bare må si "ha deg vekk" med en gang noen prøver seg. Men for en høflig nordboer er dette uvant. "In my culture", prøvde jeg å forklare Margaret her, "when you don't ask questions back and only answer in one syllable words, people get that you don't want to talk to them". Når noen spør deg om dere skal møtes igjen og jeg svarer "Oh.. Maybe we'll bump into each other some day", er det visstnok klar tale for "JA, jeg har KJEMPElyst til å møte deg igjen, mest mulig og snarest mulig. Vil du sette deg ned og kjøpe en øl til meg så vi kan hooke opp?". Margaret ler seg ihjel når disse tingene skjer. Og jeg tipper at jeg kommer til å bli ganske god mens jeg er her til å be lokale mannfolk dra dit peppern gror.
Jeg har med meg alle episodene av Sex og singelliv ned hit, fordi jeg trenger underholdning og det var de dvd'ene jeg hadde i hylla hjemme. Margaret har begynt å se på dem sammen med meg. Hun er ganske fascinert. Inntil nylig var hun hellig overbevist om at menneskene på skjermen har sex på ordentlig.
En annen myte jeg har forsøkt å avkrefte overfor Margaret og Flora, er at alle hvite kvinner er interessert i svarte menn fordi de er velutstyrte (og at veldig mange nordmenn har rødt hår). Margaret og Flora har på sin side informert meg om at ikke alle svarte menn er like velutrustede. Det kommer visstnok an på stammen. Margaret har dessuten lyst til å ta meg med til en landsby som heter Alek, der mennene i den lokale stammen pleier å gå nakne ved elven. (Damene går bare halvnakne.) Og hvis en mann skulle bli opphisset der ved elven, får han juling av de andre. Så de har sine systemer for hvor mye nakenhet som er for mye nakenhet.
Systemet for hvor mye nakenhet som er for mye er langt strengere her i Juba. Bare skuldre og/eller knær er for nakent. Selv inni ditt eget hus, har jeg unntrykk av. Ihvertfall etter Floras standard. Jeg overhørte en kommentar til Margaret som jeg mistenker var om meg, fordi jeg tillater meg å ikke ha på meg mer enn et oversize badehåndkle når jeg krysser gangen fra rommet mitt til dusjen. Men det er likevel liberalt her i sør-Sudan sammenliknet med muslimske Khartoum i nord.
Utroskap er mer regelen enn unntaket, har jeg inntrykk av. Ihvertfall for menn. Kvinner blir kastet ut hjemmefra hvis det blir oppdaget at de har vært utro mot sin mann. Menn har også rett til å ha flere koner. Skilsmisse er utelukket. De er da katolikker.
Det vestlige begrepet om romantisk kjærlighet har ikke helt samme status her som hjemme. Begjær og praktiske årsaker synes å styre oppførsel rundt sex og ekteskap. En ting som riktignok er likt som i Norge, er menns ønske om å erobre kvinner som er vanskelige å få. I Norge gjelder det kvinner som er usedvanlig vakre. Det gjør det sikkert her og, men hvite kvinner er en annen måte å få status på. Som jeg har fått merke.
Det skorter altså ikke på tilbud. Alt fra litt sky "you have the face of an angel", mumlet mens han trodde ingen hørte det, til mer direkte "i want to be your boyfriend". Invitasjon til bryllup, forespørsel om jeg kan lære ham å svømme, tilbud om den første mangoen som faller og "hello, how are you today"-e-post fra naborommet er også på repertoaret. Det har ingenting å si om vi har kjent hverandre i tre uker eller tre sekunder. Ei heller om han er gift med fem barn og vi akkurat har snakket om familien hans. I teorien er det hyggelig med oppmerksomhet. I praksis blir identiteten min visket ut. Hvem jeg er som person har ingen ting å si. Det er hudfargen som teller.
Disse opplevelsene bringer tilbake minner fra studietiden i Warwick. Der var det en del afrikanske studenter. Særlig var det en nigerianer som prøvde seg uten stopp på alle jentene i klassen. Til slutt snakket jeg med en klassevenninne som kjente ham fra Nigeria. Hun sa "In my country, when a guy comes up to you and tries to hit on you, you just say føkk off. And then afterwards you are best friends." Så jeg vet jo egentlig at man bare må si "ha deg vekk" med en gang noen prøver seg. Men for en høflig nordboer er dette uvant. "In my culture", prøvde jeg å forklare Margaret her, "when you don't ask questions back and only answer in one syllable words, people get that you don't want to talk to them". Når noen spør deg om dere skal møtes igjen og jeg svarer "Oh.. Maybe we'll bump into each other some day", er det visstnok klar tale for "JA, jeg har KJEMPElyst til å møte deg igjen, mest mulig og snarest mulig. Vil du sette deg ned og kjøpe en øl til meg så vi kan hooke opp?". Margaret ler seg ihjel når disse tingene skjer. Og jeg tipper at jeg kommer til å bli ganske god mens jeg er her til å be lokale mannfolk dra dit peppern gror.
Tuesday, April 10, 2007
Påskemorgen slukker sorgen
Påsken er over, og jeg er tilbake på kontoret og på internetten. Hadde ikke forventet å ha ferie her nede, langt mindre en så bra uke som jeg fikk!
Nairobi var himmelsk. Da jeg var innom Nairobi på vei fra Oslo til Juba var jeg ikke så fortjust. Men når man kommer den andre veien blir det straks annerledes. Behagelig klima, man kan spise stort sett alt man ønsker (snakker utvalg, ikke mengde), serviceinnstilte folk, varm dusj, til og med badekar, mulighet for å se ut som en sivilisert person, folk som skjønner hva du mener når du stiller dem et spørsmål. Og foreldrene. Mine kjære foreldre som kom helt fra Ameriken for å besøke meg.
Forutenom deilige Hotel Norfolk fikk vi sett foreldreløse elefantunger bli matet med gigantiske tåteflasker, matet selv gigantiske giraffer med små pellets fra en veranda i giraffhodehøyde (Kathy fikk til og med et tungekyss av en bestemorgiraff), besøkte Karen Blixen-museet og dro på safari i Nairobi nasjonalpark. Visum til sør-Sudan gikk i boks etter at vi hadde sittet i to timer inne på kontoret til en SPLA-kommandant i Nairobi uten å vite om eller når noen ting kom til å skje. Jeg tror han syntes min far var en grepa kar med et solid håndtrykk.
På fredag morgen satte vi kursen mot Juba, varmen og støvet. Margaret hadde ordnet med en sjåfør for oss. I løpet av en halv dag hadde vi sett det som var å se. Gjesthuset, kontoret, Eden, markedet, til og med den nye generalkonsulresidensen, der vi klarte å forstyrre midt i middagen. Resten av ettermiddagen og kvelden og neste morgen satt vi ved elven og slappet av. Far og Kathy overlevde sine 24 timer, men jeg mistenker de var glade for at de slapp å være her lenger. Uansett var det strålende å ha dem på besøk! Amatørvideograf Dag Aadne dokumenterte Juba som best han kunne, så bestemor og andre også kan se hvordan det er her. Jeg sitter igjen med mange gode minner fra uken, noen nye t-skjorter, masse bøker, myggspray og freeze dried turmatgryteretter fra USA, samt kjeks og krydder fra Nairobi.
Resten av påskedagene ble brukt til å sove, lese krim og henge ved Nilen med kenyanske, svenske og sudanesiske kollegaer. På søndag ble endelig avskjedsgavepåskemarsipanen fortært. Så påskeferie ble det, selv i Juba!
Nairobi var himmelsk. Da jeg var innom Nairobi på vei fra Oslo til Juba var jeg ikke så fortjust. Men når man kommer den andre veien blir det straks annerledes. Behagelig klima, man kan spise stort sett alt man ønsker (snakker utvalg, ikke mengde), serviceinnstilte folk, varm dusj, til og med badekar, mulighet for å se ut som en sivilisert person, folk som skjønner hva du mener når du stiller dem et spørsmål. Og foreldrene. Mine kjære foreldre som kom helt fra Ameriken for å besøke meg.
Forutenom deilige Hotel Norfolk fikk vi sett foreldreløse elefantunger bli matet med gigantiske tåteflasker, matet selv gigantiske giraffer med små pellets fra en veranda i giraffhodehøyde (Kathy fikk til og med et tungekyss av en bestemorgiraff), besøkte Karen Blixen-museet og dro på safari i Nairobi nasjonalpark. Visum til sør-Sudan gikk i boks etter at vi hadde sittet i to timer inne på kontoret til en SPLA-kommandant i Nairobi uten å vite om eller når noen ting kom til å skje. Jeg tror han syntes min far var en grepa kar med et solid håndtrykk.
På fredag morgen satte vi kursen mot Juba, varmen og støvet. Margaret hadde ordnet med en sjåfør for oss. I løpet av en halv dag hadde vi sett det som var å se. Gjesthuset, kontoret, Eden, markedet, til og med den nye generalkonsulresidensen, der vi klarte å forstyrre midt i middagen. Resten av ettermiddagen og kvelden og neste morgen satt vi ved elven og slappet av. Far og Kathy overlevde sine 24 timer, men jeg mistenker de var glade for at de slapp å være her lenger. Uansett var det strålende å ha dem på besøk! Amatørvideograf Dag Aadne dokumenterte Juba som best han kunne, så bestemor og andre også kan se hvordan det er her. Jeg sitter igjen med mange gode minner fra uken, noen nye t-skjorter, masse bøker, myggspray og freeze dried turmatgryteretter fra USA, samt kjeks og krydder fra Nairobi.
Resten av påskedagene ble brukt til å sove, lese krim og henge ved Nilen med kenyanske, svenske og sudanesiske kollegaer. På søndag ble endelig avskjedsgavepåskemarsipanen fortært. Så påskeferie ble det, selv i Juba!
Wednesday, April 4, 2007
Hulter til bulter: bilder på bloggen
Ok, jeg må innrømme at dette ikke er helt topp layout på bilder, og noen er til og med på skeiva, men med en halvtimes internettilkobling i Nairobi er dette "as good as it gets"! Beklager kvaliteten.Bildene er fra kontoret, av de jeg jobber med, og fra gjestehuset der jeg bor. Ved alle permene er Riang, som har en måneds vikariat for å arkivere dokumenter i disse permene. I blått er Margaret, som jeg bor sammen med. Damen i lilla er Flora, som jeg også bor sammen med. Flora står sammen med Pax, en annen på kontoret.
Gårdsplassbildene er fra kontoret. Myggnettingsengen og terrassen er fra gjestehuset,
og på de to stedene tilbringer jeg 90% av hjemmetiden min.
Gårdsplassbildene er fra kontoret. Myggnettingsengen og terrassen er fra gjestehuset,
og på de to stedene tilbringer jeg 90% av hjemmetiden min.
Monday, April 2, 2007
Ting jeg ikke forstår meg på
Det er et og annet jeg ikke forstår meg helt på her nede. For eksempel
- hvorfor alle klærne mine blir falmet etter kun en vask
- hvorfor flaskevann blir varmere enn luften når det står på skrivebordet mitt
- hvordan folk klarer å jobbe i ni, ti, elleve, tolv timer uten å spise noe
- hvordan ungdommer som må bo hos familien og leve på dem fordi de tjener så lite har råd til å kjøpe seg i-pod
- at enkelte mener de ikke kan gjøre noe hyggelig i påskeuken fordi dette var uken da Jesus ble korsfestet
- hvordan det kan bo mennesker på et så varmt sted som dette
- at man kan opprettholde tradisjonen om å arve kona dersom broren din dør
- hvorfor folk bader i Nilen når det både er krokodiller og parasitter der
- at kirkegården ser ut som en søppelhaug
- hvorfor noen synes det er bedre å opprettholde konflikt enn å skape fred. Ok, jeg skjønner hvilke hensikter noen kan ha, men til syvende og sist er det fortsatt uforståelig.
Så er det ting jeg forstår, men som likevel forundrer meg fordi de er så annerledes enn min norske hverdag:
- at alt på et hus bygges for hånd. Inkludert å fjerne kampesteiner med en hakke.
- at man beholder korken på pilsen etter at den er jekket av. For å sikre at kolerasmittebærende fluer ikke tråkker i pilsen din.
- at det blir sendt radiobeskjeder om at SPLM-soldater må huske å legge igjen våpnene sine hjemme når de skal på markedet eller andre steder.
- at man må sjekke innsiden av rundstykket før man spiser det i tilfelle det er papir eller andre uønskede objekter i deigen.
- at man må gå med klær som dekker både knær og skuldre. Det er jo varmt!!
- at folk spiser geiter som er oppfostret på søppel. De har ikke noe annet valg.
- hvorfor alle klærne mine blir falmet etter kun en vask
- hvorfor flaskevann blir varmere enn luften når det står på skrivebordet mitt
- hvordan folk klarer å jobbe i ni, ti, elleve, tolv timer uten å spise noe
- hvordan ungdommer som må bo hos familien og leve på dem fordi de tjener så lite har råd til å kjøpe seg i-pod
- at enkelte mener de ikke kan gjøre noe hyggelig i påskeuken fordi dette var uken da Jesus ble korsfestet
- hvordan det kan bo mennesker på et så varmt sted som dette
- at man kan opprettholde tradisjonen om å arve kona dersom broren din dør
- hvorfor folk bader i Nilen når det både er krokodiller og parasitter der
- at kirkegården ser ut som en søppelhaug
- hvorfor noen synes det er bedre å opprettholde konflikt enn å skape fred. Ok, jeg skjønner hvilke hensikter noen kan ha, men til syvende og sist er det fortsatt uforståelig.
Så er det ting jeg forstår, men som likevel forundrer meg fordi de er så annerledes enn min norske hverdag:
- at alt på et hus bygges for hånd. Inkludert å fjerne kampesteiner med en hakke.
- at man beholder korken på pilsen etter at den er jekket av. For å sikre at kolerasmittebærende fluer ikke tråkker i pilsen din.
- at det blir sendt radiobeskjeder om at SPLM-soldater må huske å legge igjen våpnene sine hjemme når de skal på markedet eller andre steder.
- at man må sjekke innsiden av rundstykket før man spiser det i tilfelle det er papir eller andre uønskede objekter i deigen.
- at man må gå med klær som dekker både knær og skuldre. Det er jo varmt!!
- at folk spiser geiter som er oppfostret på søppel. De har ikke noe annet valg.
Friday, March 30, 2007
Fredag før langfredag
Gjennom internetten har jeg blitt oppdatert på alle som skal reise på påskeferie. Hytter over hele fjellheimen skal invaderes av klisterbrukende, pappvindrikkende påsketurister. Det høres fantastisk ut.
Personlig ser det nå ut til at jeg skal invadere Nairobi. I følge den informasjonen jeg klarer å hale ut av de lokalt ansatte her i Juba kan man reise inn og ut på det ene visumet jeg har. Det andre visumet går uansett ut den 9. april og kan kun fornyes fra Khartoum. Hvilket vil si at jeg kommer til å være stuck i Juba fra den dagen jeg kommer tilbake fra påskeferie og til jeg forlater landet 22. mai. Jeg er invitert til Khartoum, men da må man ha visum som er gyldig for hele landet. Så da blir det nok ingen Khartoum-tur. Jeg får vel nøye meg med foreldresponset tur til Nairobi. :D Gleder meg veldig til å møte dem!
I forigårs var jeg i en camp for FN-ansatte. De bor i telt, og spiser i felles kantine. Vi var der for å spise middag, og det kostet 3500 dinarer, eller cirka 17 dollar. Dyrt! Ellers har jeg blitt en kløpper på spaghetti med rød pesto og rugsprø med Nora syltetøy på squeezy-flaske.
Om kun kort tid kommer en av ungdommene fra SSYPA for å ta meg med på middag. Blir interessant å se hva det betyr, men hyggelig å henge med noen på min egen alder. Resten av helgen skal jeg lese, skrive en artikkel til SSYPAs medlemsblad og dikte videre på de nye Changemakersangene. God helg og god påske!
Personlig ser det nå ut til at jeg skal invadere Nairobi. I følge den informasjonen jeg klarer å hale ut av de lokalt ansatte her i Juba kan man reise inn og ut på det ene visumet jeg har. Det andre visumet går uansett ut den 9. april og kan kun fornyes fra Khartoum. Hvilket vil si at jeg kommer til å være stuck i Juba fra den dagen jeg kommer tilbake fra påskeferie og til jeg forlater landet 22. mai. Jeg er invitert til Khartoum, men da må man ha visum som er gyldig for hele landet. Så da blir det nok ingen Khartoum-tur. Jeg får vel nøye meg med foreldresponset tur til Nairobi. :D Gleder meg veldig til å møte dem!
I forigårs var jeg i en camp for FN-ansatte. De bor i telt, og spiser i felles kantine. Vi var der for å spise middag, og det kostet 3500 dinarer, eller cirka 17 dollar. Dyrt! Ellers har jeg blitt en kløpper på spaghetti med rød pesto og rugsprø med Nora syltetøy på squeezy-flaske.
Om kun kort tid kommer en av ungdommene fra SSYPA for å ta meg med på middag. Blir interessant å se hva det betyr, men hyggelig å henge med noen på min egen alder. Resten av helgen skal jeg lese, skrive en artikkel til SSYPAs medlemsblad og dikte videre på de nye Changemakersangene. God helg og god påske!
Thursday, March 29, 2007
Forventninger
Det er mye som ikke fungerer spesielt godt i Sudan, også i mitt dagligliv. For eksempel har jeg brukt en halvtime på å skrive i bloggen, og så er internettet så urolig dysfunksjonelt og treigt her at hele teksten blir slettet. (Nå skriver jeg bloggen i word slik at jeg kan prøve å legge den ut flere ganger.)
Og jeg har tatt bilder som jeg vil legge ut, men det går heller ikke. I går og i dag har vi vært vannløse i guesthouset. Dagen før var vi uten strøm.
En vis mann ved det norske konsulatet her i Juba sa ”å være her er som å være på en uendelig lang hyttetur med mennesker du ikke kjenner”. Ja.
Vi som bor i gjestehuset har prøvd å få administrasjonen til å ordne opp i situasjonen der. Uheldigvis er kulturen her å ta slike henvendelser som et personlig angrep, hvorpå man tar hevn ved å ignorere enhver bønn om hjelp.
I dag hørte jeg en historie fra Sudan:
”Det var en gang en mann og en kone som bodde på landsbygda sammen med en rotte, en høne, en gris og en ku. En dag kom rotta løpende til de andre dyrene, dypt fortvilet fordi kona hadde satt opp en rottefelle. Rotta ba innstendig om hjelp fra de andre til å fjerne rottefella. Ikke mitt problem, sa høna. Ikke mitt problem, sa grisen. Ikke mitt problem heller, sa kua.
Neste dag gikk rotta bort for å se på denne fellen, og da hadde en slange blitt fanget i den. Kona ble bitt i foten i det hun prøvde å få vekk slangen. Hun ble selvsagt syk og sengeliggende. Mannen prøvde å pleie henne som best han kunne (kanskje unødvendig å legge til at det ikke fantes medisiner eller helsevesen i nærheten), men kona ble bare verre. Mannen tenkte at hun kanskje ville bli bedre dersom hun fikk seg et ordentlig måltid. Ettersom de ikke hadde noe mat, gikk han og slaktet høna som han lagde hønsesuppe av.
Kona ble friskere en liten stund, men det varte ikke lenge. Slektninger strømmet til for å besøke den syke. De forventet å få noe å bite i, men mannen hadde ikke noe å gi dem. Derfor gikk det ikke bedre enn at han måtte slakte grisen også.
Kona ble dessverre aldri frisk. I begravelsen kom venner og slekt fra nær og fjern. Disse måtte bespises, men mannen hadde ikke noe å servere. Til slutt måtte også kua bøte med livet.”
Alt henger sammen med alt. Ditt problem kan fort bli mitt problem. Å ignorere andres problemer er derfor ingen god løsning. Det var det Gopika ville fortelle med historien sin.
Til tross for en søt (?) historie, begynner jeg å tro at måten å overleve her uten for høyt blodtrykk er å ikke ha forventninger til noe. Blir som anonyme alkoholikeres bønn: et eller annet om mot til å forandre det jeg kan gjøre noe med og styrke til akseptere det jeg ikke kan gjøre noe med. Derfor prøver jeg også å ha lave forventninger til muligheten for at jeg faktisk får møtt mine foreldre når de kommer til Afrika neste uke. Målet er å få dem til Juba, mål nummer to er å få meg til Nairobi, men begge deler avhenger av sudanesiske visummyndigheter. Som guideboken min til Sudan uttrykker det: ”Sudan er Afrikas største land i areal. Uheldigvis har det også Afrikas største byråkrati.”
Gleder denne uka er min første sjokolade siden jeg forlot fedrelandet, stadig servering av kald drikke på de to heldagsmøtene jeg har vært på, lunsj på favorittrestauranten med etiopisk mat, pasta med pesto hjemme og at regntiden har begynt. Det var faktisk så kjølig i natt at jeg nesten frøs. Hurra! Så får jeg heller leve med at dagtemperaturen fortsatt er 40 grader. Den første av årets to-tre mangosesonger er også rett rundt hjørnet, visstnok et av høydepunktene i et Juba-år.
Til slutt en oppsummering av hva jeg faktisk har gjort på jobb denne uken: Lagt inn tall i økonomirapporter, språkvasket andre typer rapporter (preposisjoner er lite brukt, for å si det sånn), hatt møte med ungdomsnettverket SSYPA og bevilget dem penger til et nyhetsbrev. Jeg er til og med bedt om å skrive noe til nyhetsbrevet deres, så jeg skal forsøke å gå foran med et godt eksempel i skrivestil. Det vil si færre ord, mindre oppramsing og mer to the point enn jeg har inntrykk av at skikken er. Mer redigert enn denne bloggen, for å si det sånn ;)
Og jeg har tatt bilder som jeg vil legge ut, men det går heller ikke. I går og i dag har vi vært vannløse i guesthouset. Dagen før var vi uten strøm.
En vis mann ved det norske konsulatet her i Juba sa ”å være her er som å være på en uendelig lang hyttetur med mennesker du ikke kjenner”. Ja.
Vi som bor i gjestehuset har prøvd å få administrasjonen til å ordne opp i situasjonen der. Uheldigvis er kulturen her å ta slike henvendelser som et personlig angrep, hvorpå man tar hevn ved å ignorere enhver bønn om hjelp.
I dag hørte jeg en historie fra Sudan:
”Det var en gang en mann og en kone som bodde på landsbygda sammen med en rotte, en høne, en gris og en ku. En dag kom rotta løpende til de andre dyrene, dypt fortvilet fordi kona hadde satt opp en rottefelle. Rotta ba innstendig om hjelp fra de andre til å fjerne rottefella. Ikke mitt problem, sa høna. Ikke mitt problem, sa grisen. Ikke mitt problem heller, sa kua.
Neste dag gikk rotta bort for å se på denne fellen, og da hadde en slange blitt fanget i den. Kona ble bitt i foten i det hun prøvde å få vekk slangen. Hun ble selvsagt syk og sengeliggende. Mannen prøvde å pleie henne som best han kunne (kanskje unødvendig å legge til at det ikke fantes medisiner eller helsevesen i nærheten), men kona ble bare verre. Mannen tenkte at hun kanskje ville bli bedre dersom hun fikk seg et ordentlig måltid. Ettersom de ikke hadde noe mat, gikk han og slaktet høna som han lagde hønsesuppe av.
Kona ble friskere en liten stund, men det varte ikke lenge. Slektninger strømmet til for å besøke den syke. De forventet å få noe å bite i, men mannen hadde ikke noe å gi dem. Derfor gikk det ikke bedre enn at han måtte slakte grisen også.
Kona ble dessverre aldri frisk. I begravelsen kom venner og slekt fra nær og fjern. Disse måtte bespises, men mannen hadde ikke noe å servere. Til slutt måtte også kua bøte med livet.”
Alt henger sammen med alt. Ditt problem kan fort bli mitt problem. Å ignorere andres problemer er derfor ingen god løsning. Det var det Gopika ville fortelle med historien sin.
Til tross for en søt (?) historie, begynner jeg å tro at måten å overleve her uten for høyt blodtrykk er å ikke ha forventninger til noe. Blir som anonyme alkoholikeres bønn: et eller annet om mot til å forandre det jeg kan gjøre noe med og styrke til akseptere det jeg ikke kan gjøre noe med. Derfor prøver jeg også å ha lave forventninger til muligheten for at jeg faktisk får møtt mine foreldre når de kommer til Afrika neste uke. Målet er å få dem til Juba, mål nummer to er å få meg til Nairobi, men begge deler avhenger av sudanesiske visummyndigheter. Som guideboken min til Sudan uttrykker det: ”Sudan er Afrikas største land i areal. Uheldigvis har det også Afrikas største byråkrati.”
Gleder denne uka er min første sjokolade siden jeg forlot fedrelandet, stadig servering av kald drikke på de to heldagsmøtene jeg har vært på, lunsj på favorittrestauranten med etiopisk mat, pasta med pesto hjemme og at regntiden har begynt. Det var faktisk så kjølig i natt at jeg nesten frøs. Hurra! Så får jeg heller leve med at dagtemperaturen fortsatt er 40 grader. Den første av årets to-tre mangosesonger er også rett rundt hjørnet, visstnok et av høydepunktene i et Juba-år.
Til slutt en oppsummering av hva jeg faktisk har gjort på jobb denne uken: Lagt inn tall i økonomirapporter, språkvasket andre typer rapporter (preposisjoner er lite brukt, for å si det sånn), hatt møte med ungdomsnettverket SSYPA og bevilget dem penger til et nyhetsbrev. Jeg er til og med bedt om å skrive noe til nyhetsbrevet deres, så jeg skal forsøke å gå foran med et godt eksempel i skrivestil. Det vil si færre ord, mindre oppramsing og mer to the point enn jeg har inntrykk av at skikken er. Mer redigert enn denne bloggen, for å si det sånn ;)
Det er mye som ikke fungerer spesielt godt i Sudan, også i mitt dagligliv. For eksempel har jeg brukt en halvtime på å skrive i bloggen, og så er internettet så urolig dysfunksjonelt og treigt her at hele teksten blir slettet. (Nå skriver jeg bloggen i word slik at jeg kan prøve å legge den ut flere ganger.)
Og jeg har tatt bilder som jeg vil legge ut, men det går heller ikke. I går og i dag har vi vært vannløse i guesthouset. Dagen før var vi uten strøm.
En vis mann ved det norske konsulatet her i Juba sa ”å være her er som å være på en uendelig lang hyttetur med mennesker du ikke kjenner”. Ja.
Vi som bor i gjestehuset har prøvd å få administrasjonen til å ordne opp i situasjonen der. Uheldigvis er kulturen her å ta slike henvendelser som et personlig angrep, hvorpå man tar hevn ved å ignorere enhver bønn om hjelp.
I dag hørte jeg en historie fra Sudan:
”Det var en gang en mann og en kone som bodde på landsbygda sammen med en rotte, en høne, en gris og en ku. En dag kom rotta løpende til de andre dyrene, dypt fortvilet fordi kona hadde satt opp en rottefelle. Rotta ba innstendig om hjelp fra de andre til å fjerne rottefella. Ikke mitt problem, sa høna. Ikke mitt problem, sa grisen. Ikke mitt problem heller, sa kua.
Neste dag gikk rotta bort for å se på denne fellen, og da hadde en slange blitt fanget i den. Kona ble bitt i foten i det hun prøvde å få vekk slangen. Hun ble selvsagt syk og sengeliggende. Mannen prøvde å pleie henne som best han kunne (kanskje unødvendig å legge til at det ikke fantes medisiner eller helsevesen i nærheten), men kona ble bare verre. Mannen tenkte at hun kanskje ville bli bedre dersom hun fikk seg et ordentlig måltid. Ettersom de ikke hadde noe mat, gikk han og slaktet høna som han lagde hønsesuppe av.
Kona ble friskere en liten stund, men det varte ikke lenge. Slektninger strømmet til for å besøke den syke. De forventet å få noe å bite i, men mannen hadde ikke noe å gi dem. Derfor gikk det ikke bedre enn at han måtte slakte grisen også.
Kona ble dessverre aldri frisk. I begravelsen kom venner og slekt fra nær og fjern. Disse måtte bespises, men mannen hadde ikke noe å servere. Til slutt måtte også kua bøte med livet.”
Alt henger sammen med alt. Ditt problem kan fort bli mitt problem. Å ignorere andres problemer er derfor ingen god løsning. Det var det Gopika ville fortelle med historien sin.
Til tross for en søt (?) historie, begynner jeg å tro at måten å overleve her uten for høyt blodtrykk er å ikke ha forventninger til noe. Blir som anonyme alkoholikeres bønn: et eller annet om mot til å forandre det jeg kan gjøre noe med og styrke til akseptere det jeg ikke kan gjøre noe med. Derfor prøver jeg også å ha lave forventninger til muligheten for at jeg faktisk får møtt mine foreldre når de kommer til Afrika neste uke. Målet er å få dem til Juba, mål nummer to er å få meg til Nairobi, men begge deler avhenger av sudanesiske visummyndigheter. Som guideboken min til Sudan uttrykker det: ”Sudan er Afrikas største land i areal. Uheldigvis har det også Afrikas største byråkrati.”
Gleder denne uka er min første sjokolade siden jeg forlot fedrelandet, stadig servering av kald drikke på de to heldagsmøtene jeg har vært på, lunsj på favorittrestauranten med etiopisk mat, pasta med pesto hjemme og at regntiden har begynt. Det var faktisk så kjølig i natt at jeg nesten frøs. Hurra! Så får jeg heller leve med at dagtemperaturen fortsatt er 40 grader. Den første av årets to-tre mangosesonger er også rett rundt hjørnet, visstnok et av høydepunktene i et Juba-år.
Til slutt en oppsummering av hva jeg faktisk har gjort på jobb denne uken: Lagt inn tall i økonomirapporter, språkvasket andre typer rapporter (preposisjoner er lite brukt, for å si det sånn), hatt møte med ungdomsnettverket SSYPA og bevilget dem penger til et nyhetsbrev. Jeg er til og med bedt om å skrive noe til nyhetsbrevet deres, så jeg skal forsøke å gå foran med et godt eksempel i skrivestil. Det vil si færre ord, mindre oppramsing og mer to the point enn jeg har inntrykk av at skikken er. Mer redigert enn denne bloggen, for å si det sånn ;)
Og jeg har tatt bilder som jeg vil legge ut, men det går heller ikke. I går og i dag har vi vært vannløse i guesthouset. Dagen før var vi uten strøm.
En vis mann ved det norske konsulatet her i Juba sa ”å være her er som å være på en uendelig lang hyttetur med mennesker du ikke kjenner”. Ja.
Vi som bor i gjestehuset har prøvd å få administrasjonen til å ordne opp i situasjonen der. Uheldigvis er kulturen her å ta slike henvendelser som et personlig angrep, hvorpå man tar hevn ved å ignorere enhver bønn om hjelp.
I dag hørte jeg en historie fra Sudan:
”Det var en gang en mann og en kone som bodde på landsbygda sammen med en rotte, en høne, en gris og en ku. En dag kom rotta løpende til de andre dyrene, dypt fortvilet fordi kona hadde satt opp en rottefelle. Rotta ba innstendig om hjelp fra de andre til å fjerne rottefella. Ikke mitt problem, sa høna. Ikke mitt problem, sa grisen. Ikke mitt problem heller, sa kua.
Neste dag gikk rotta bort for å se på denne fellen, og da hadde en slange blitt fanget i den. Kona ble bitt i foten i det hun prøvde å få vekk slangen. Hun ble selvsagt syk og sengeliggende. Mannen prøvde å pleie henne som best han kunne (kanskje unødvendig å legge til at det ikke fantes medisiner eller helsevesen i nærheten), men kona ble bare verre. Mannen tenkte at hun kanskje ville bli bedre dersom hun fikk seg et ordentlig måltid. Ettersom de ikke hadde noe mat, gikk han og slaktet høna som han lagde hønsesuppe av.
Kona ble friskere en liten stund, men det varte ikke lenge. Slektninger strømmet til for å besøke den syke. De forventet å få noe å bite i, men mannen hadde ikke noe å gi dem. Derfor gikk det ikke bedre enn at han måtte slakte grisen også.
Kona ble dessverre aldri frisk. I begravelsen kom venner og slekt fra nær og fjern. Disse måtte bespises, men mannen hadde ikke noe å servere. Til slutt måtte også kua bøte med livet.”
Alt henger sammen med alt. Ditt problem kan fort bli mitt problem. Å ignorere andres problemer er derfor ingen god løsning. Det var det Gopika ville fortelle med historien sin.
Til tross for en søt (?) historie, begynner jeg å tro at måten å overleve her uten for høyt blodtrykk er å ikke ha forventninger til noe. Blir som anonyme alkoholikeres bønn: et eller annet om mot til å forandre det jeg kan gjøre noe med og styrke til akseptere det jeg ikke kan gjøre noe med. Derfor prøver jeg også å ha lave forventninger til muligheten for at jeg faktisk får møtt mine foreldre når de kommer til Afrika neste uke. Målet er å få dem til Juba, mål nummer to er å få meg til Nairobi, men begge deler avhenger av sudanesiske visummyndigheter. Som guideboken min til Sudan uttrykker det: ”Sudan er Afrikas største land i areal. Uheldigvis har det også Afrikas største byråkrati.”
Gleder denne uka er min første sjokolade siden jeg forlot fedrelandet, stadig servering av kald drikke på de to heldagsmøtene jeg har vært på, lunsj på favorittrestauranten med etiopisk mat, pasta med pesto hjemme og at regntiden har begynt. Det var faktisk så kjølig i natt at jeg nesten frøs. Hurra! Så får jeg heller leve med at dagtemperaturen fortsatt er 40 grader. Den første av årets to-tre mangosesonger er også rett rundt hjørnet, visstnok et av høydepunktene i et Juba-år.
Til slutt en oppsummering av hva jeg faktisk har gjort på jobb denne uken: Lagt inn tall i økonomirapporter, språkvasket andre typer rapporter (preposisjoner er lite brukt, for å si det sånn), hatt møte med ungdomsnettverket SSYPA og bevilget dem penger til et nyhetsbrev. Jeg er til og med bedt om å skrive noe til nyhetsbrevet deres, så jeg skal forsøke å gå foran med et godt eksempel i skrivestil. Det vil si færre ord, mindre oppramsing og mer to the point enn jeg har inntrykk av at skikken er. Mer redigert enn denne bloggen, for å si det sånn ;)
Monday, March 26, 2007
Feeling hot, hot, hot
(I've been requested to blog in English every now and then, for the benefit of my international audience. So here we go.)
The heat is still bothering me. According to my "Healthy Travel Africa" Lonely Planet book, it should take about one week to acclimatize. I beg to differ. To my Texan stepmother this might feel just like home. To my Norwegian self it certainly doesn't.
My friend Cecilie and I travelled in similar temperatures during our roadtrip in Georgia, USA, last summer. We would insist on taking the roof down on our chic, red convertible, keeping the aircondition on full blast. We'd last about two hours before having to admit defeat. No sich "emergency exits" here! You'll sleep on top of your sheets covered in as little as possible, still waking up soaked in sweat and praying for a breath of cool air. Then get up for a refreshing cold shower (30 seconds long - it's not nice to have long showers in a country where people walk for several hours to fetch water). The refreshed feeling lasts for approximately three minutes. That is how long it takes for you to put some clohes on and begin sweating again.
I read somewhere that "you know you are Norwegian when you feel guilty for not being outdoors on sunny days". I am quickly getting over that. Here, waking up to clouds makes my day! They sat it gets cooler during the rainy season, which is supposed to start soon. Of course, the rain makes it pretty much impossible to travel by road anywhere in this country. And it increases the spread of diseases. So the rainy season has its advantages and disadvantages.
Weekends here are slow. I spent Saturday sitting out on the screened porch of our house. Reading, writing, listening to the radio, chatting with my roommates. In the afternoon I went with Margaret to the market. She wanted to look for a dress. Small sheds crammed with one of everything. Brightly coloured, patterned, synthetic, often used clothing. This is where clothes donated to Fretex (the Salvation Army) resurface. I was half expecting to see one of my old mid-nineties skirts there. Not my shopping paradise, then, but still an interesting experience.
Mostly, people here will leave you alone. Kids, though, are often curious about white people. They stare, giggle, call out "morning!" regardless of the time of day, or say "khawaja" as you pass. Khawaja means 'westerner', and is spoken to attract your attention. This behaviour is not threatening or even harassing the way you might experience in, say, Egypt, and I am probably equally fascinated by them. However, I was unsure of how to react when at the market, a grown man started touching my arm repeatedly, smiling widely and apparently very excited to be near me. A pretty strange experience. I can just imagine what it must be like to go to a remote village never before visited by a 'khawaja'.
After finding a dress, we bought some tiny bananas ans a pineapple before stopping to get bread (10 rolls for 200 dinars). I wanted to det some tinned tomatoes for pasta, but it varies what the shops here have in stock. Instead, I found diet pepsi. Joy! The first diet soda I've had here. We also bought powdered milk, pineapple flavoured drink powder (like cool-aid) and tinned chicken sausages. We then returned to the house to cwait for the generator to switch on before cooking a bland spaghetti/onion/sausage dish for dinner. The trick here is to go to bed while the generator is still on: the ceiling fan cools the room just enough to make falling asleep possible. And so yet another day was over.
The heat is still bothering me. According to my "Healthy Travel Africa" Lonely Planet book, it should take about one week to acclimatize. I beg to differ. To my Texan stepmother this might feel just like home. To my Norwegian self it certainly doesn't.
My friend Cecilie and I travelled in similar temperatures during our roadtrip in Georgia, USA, last summer. We would insist on taking the roof down on our chic, red convertible, keeping the aircondition on full blast. We'd last about two hours before having to admit defeat. No sich "emergency exits" here! You'll sleep on top of your sheets covered in as little as possible, still waking up soaked in sweat and praying for a breath of cool air. Then get up for a refreshing cold shower (30 seconds long - it's not nice to have long showers in a country where people walk for several hours to fetch water). The refreshed feeling lasts for approximately three minutes. That is how long it takes for you to put some clohes on and begin sweating again.
I read somewhere that "you know you are Norwegian when you feel guilty for not being outdoors on sunny days". I am quickly getting over that. Here, waking up to clouds makes my day! They sat it gets cooler during the rainy season, which is supposed to start soon. Of course, the rain makes it pretty much impossible to travel by road anywhere in this country. And it increases the spread of diseases. So the rainy season has its advantages and disadvantages.
Weekends here are slow. I spent Saturday sitting out on the screened porch of our house. Reading, writing, listening to the radio, chatting with my roommates. In the afternoon I went with Margaret to the market. She wanted to look for a dress. Small sheds crammed with one of everything. Brightly coloured, patterned, synthetic, often used clothing. This is where clothes donated to Fretex (the Salvation Army) resurface. I was half expecting to see one of my old mid-nineties skirts there. Not my shopping paradise, then, but still an interesting experience.
Mostly, people here will leave you alone. Kids, though, are often curious about white people. They stare, giggle, call out "morning!" regardless of the time of day, or say "khawaja" as you pass. Khawaja means 'westerner', and is spoken to attract your attention. This behaviour is not threatening or even harassing the way you might experience in, say, Egypt, and I am probably equally fascinated by them. However, I was unsure of how to react when at the market, a grown man started touching my arm repeatedly, smiling widely and apparently very excited to be near me. A pretty strange experience. I can just imagine what it must be like to go to a remote village never before visited by a 'khawaja'.
After finding a dress, we bought some tiny bananas ans a pineapple before stopping to get bread (10 rolls for 200 dinars). I wanted to det some tinned tomatoes for pasta, but it varies what the shops here have in stock. Instead, I found diet pepsi. Joy! The first diet soda I've had here. We also bought powdered milk, pineapple flavoured drink powder (like cool-aid) and tinned chicken sausages. We then returned to the house to cwait for the generator to switch on before cooking a bland spaghetti/onion/sausage dish for dinner. The trick here is to go to bed while the generator is still on: the ceiling fan cools the room just enough to make falling asleep possible. And so yet another day was over.
Thursday, March 22, 2007
Nødhjelp
Når jeg ser nærmere på ting, drives det ganske mye nødhjelp her nede likevel, både av min arbeidsgiver og særlig av andre, inkludert FN. Av den typen at folk som kommer tilbake fra å ha vært på flukt ikke har noen ting av noen ting, så de trenger det meste. Noen steder er det for eksempel lite trær, slik at de trenger materiell å lage noe form for krypinn av. Eller fiskekroker, såkorn og jordbruksredskaper for å kunne skaffe seg til livets opphold. Og mat, slik at de kan klare seg inntil videre.
Det er mange som ønsker at flyktningene og de internt fordrevne (altså de som er på flukt i sitt eget land) skal vende tilbake til de regionene de kom fra før krigen. Det er ikke helt uproblematisk. For det første er det komplisert å komme seg dit praktisk sett. Derfor brukes det mye energi på minerydding og såkalte way stations, der folk kan få hjelp underveis (mange går til fots hele eller deler av veien). For det andre er det ofte lite å komme tilbake til. Kanskje har noen andre tatt over jorda deres, og det er dårlig med helsetilbud, skoler, jobber og så videre. Mange har bodd i flyktningeleirer der de i det minste har hatt disse tingene. Så det var en liten oppfølging av gårsdagens epistel.
I dag er nok en stekende het dag. Jeg fortalte Margaret, som jeg deler kontor og hus med, at vi i Norge har varmeseter i bilene. Skulle ønske vi hadde kuldeseter her på kontoret i Juba. Og kuldemadrasser i sengene. I tillegg har jeg blitt forkjølet, så jeg hoster og snørrer til den store gullmedalje. Legg til loppebittene på bena, og så har du en relativt lite attraktiv Camilla. Faktisk er det mindre vits i å være forfengelig her enn det er på hytta på fjellet i Norge. Det finnes knapt et speil, og det er sikkert like greit. Sminke har jeg gitt opp å bruke, den renner bare av uansett. Det er kjøligst å ha håret i hestehale, og uansett finnes det ikke strøm til hårføner. Briller vinner over linser any time, grunnet alt støvet. Brun blir man heller ikke. Når det er 45 grader og varmere i solen holder man seg i skyggen.
Å prøve å være sunn - det vil si trene og spise sunt: Hvor fristet hadde du vært til å bevege deg fort og langt i denne varmen, og har du lyst på kålen de selger på markedet? La meg bare sitere fra forrige ukes FN-rapport om nødhjelpsarbeidet her nede: "Last week saw 617 reported cases of suspected meningitis, leading to 41 known deaths." Og: "Until the end of last week, 2202 cases of Acute Watery Diarrhoea (kolera, altså) were reported in 2007, leading to 66 known deaths...However, the situation is worsening in Juba, with 438 cases reported last week, against 242 during the previous week." Er det flere enn meg som trodde kolera var en sykdom de hadde i gamle dager, litt på samme måte som da pesten kom til Bjørgvin i 1349? Glem sunn, sier nå jeg, så lenge jeg holder meg frisk. (jeg har blitt vaksinert mot både hjernehinnebetennelse og kolera)
Disse nyhetsrapportene er forresten veldig interessante. Og jeg tror det er bra at jeg hører om ting litt i etterkant av at de har skjedd, ellers hadde jeg hatt permanent angst. Fra gårsdagens UNMIS-nyhetsoppsummering: "Sources from Juba also report that the town was tense yesterday following reports that SPLA Chief of Staff refused to hand himself over to a committee formed to investigate on allegations that he had imported weapons without the knowledge of SPLM/A and that he was supervising military training in camps without the knowledge of SPLA and had abused his office by making secret contacts with of other armed factions.
Isaac is said to have fortified himself with other officers as Juba held its breath in anticipation of armed clashes sent to bring him in before Paulino Matip managed to intervene and convince him to hand himself over so investigations could take their course."
Sånn er det altså her. Kort vei mellom siviliserte middager ved Nilen og latterlig dårlige sykehus med kolerasmittede pasienter som nærmest ligger oppå hverandre. Kort vei mellom fred og kaos. Kort vei mellom meg som blogger og hun som aldri har gått på skolen en eneste dag i sitt liv.
Det er mange som ønsker at flyktningene og de internt fordrevne (altså de som er på flukt i sitt eget land) skal vende tilbake til de regionene de kom fra før krigen. Det er ikke helt uproblematisk. For det første er det komplisert å komme seg dit praktisk sett. Derfor brukes det mye energi på minerydding og såkalte way stations, der folk kan få hjelp underveis (mange går til fots hele eller deler av veien). For det andre er det ofte lite å komme tilbake til. Kanskje har noen andre tatt over jorda deres, og det er dårlig med helsetilbud, skoler, jobber og så videre. Mange har bodd i flyktningeleirer der de i det minste har hatt disse tingene. Så det var en liten oppfølging av gårsdagens epistel.
I dag er nok en stekende het dag. Jeg fortalte Margaret, som jeg deler kontor og hus med, at vi i Norge har varmeseter i bilene. Skulle ønske vi hadde kuldeseter her på kontoret i Juba. Og kuldemadrasser i sengene. I tillegg har jeg blitt forkjølet, så jeg hoster og snørrer til den store gullmedalje. Legg til loppebittene på bena, og så har du en relativt lite attraktiv Camilla. Faktisk er det mindre vits i å være forfengelig her enn det er på hytta på fjellet i Norge. Det finnes knapt et speil, og det er sikkert like greit. Sminke har jeg gitt opp å bruke, den renner bare av uansett. Det er kjøligst å ha håret i hestehale, og uansett finnes det ikke strøm til hårføner. Briller vinner over linser any time, grunnet alt støvet. Brun blir man heller ikke. Når det er 45 grader og varmere i solen holder man seg i skyggen.
Å prøve å være sunn - det vil si trene og spise sunt: Hvor fristet hadde du vært til å bevege deg fort og langt i denne varmen, og har du lyst på kålen de selger på markedet? La meg bare sitere fra forrige ukes FN-rapport om nødhjelpsarbeidet her nede: "Last week saw 617 reported cases of suspected meningitis, leading to 41 known deaths." Og: "Until the end of last week, 2202 cases of Acute Watery Diarrhoea (kolera, altså) were reported in 2007, leading to 66 known deaths...However, the situation is worsening in Juba, with 438 cases reported last week, against 242 during the previous week." Er det flere enn meg som trodde kolera var en sykdom de hadde i gamle dager, litt på samme måte som da pesten kom til Bjørgvin i 1349? Glem sunn, sier nå jeg, så lenge jeg holder meg frisk. (jeg har blitt vaksinert mot både hjernehinnebetennelse og kolera)
Disse nyhetsrapportene er forresten veldig interessante. Og jeg tror det er bra at jeg hører om ting litt i etterkant av at de har skjedd, ellers hadde jeg hatt permanent angst. Fra gårsdagens UNMIS-nyhetsoppsummering: "Sources from Juba also report that the town was tense yesterday following reports that SPLA Chief of Staff refused to hand himself over to a committee formed to investigate on allegations that he had imported weapons without the knowledge of SPLM/A and that he was supervising military training in camps without the knowledge of SPLA and had abused his office by making secret contacts with of other armed factions.
Isaac is said to have fortified himself with other officers as Juba held its breath in anticipation of armed clashes sent to bring him in before Paulino Matip managed to intervene and convince him to hand himself over so investigations could take their course."
Sånn er det altså her. Kort vei mellom siviliserte middager ved Nilen og latterlig dårlige sykehus med kolerasmittede pasienter som nærmest ligger oppå hverandre. Kort vei mellom fred og kaos. Kort vei mellom meg som blogger og hun som aldri har gått på skolen en eneste dag i sitt liv.
Wednesday, March 21, 2007
Hva gjør egentlig Kirkens Nødhjelp her?
Fikk et glimrende spørsmål av Janicke: Hva slags type arbeid driver Kirkens Nødhjelp i Sudan, egentlig? Er det mest nødhjelp eller annen type arbeid? Så jeg skal prøve å svare, ihvertfall på hva som blir gjort fra Juba.
Etter over tjue år med borgerkrig er det nesten ingen infrastruktur igjen i sør-Sudan. Veier, strøm, kommunikasjon er nærmest en saga blott. Helse og utdanning er det svært dårlig med. Nærmere tre generasjoner unge har gått glipp av utviklingsmuligheter. Folk har sluttet å dyrke jorden for mer enn de selv trenger for å overlever. Under krigen flyktet enormt mange mennesker til andre land eller andre deler av Sudan. Noen ble igjen i Juba. De levde på ulike sider av konflikten. Etter at fredsavtalen ble signert i 2005 (for mer historie - sjekk BBCs hjemmesider) har mange returnert og flere er på vei. Foruten å måtte bygge opp en stat, et styringssystem og basic tjenester til befolkningen, er det mange arr og mye mistro som må overkommes etter krigen, i tillegg til stammekonflikter og den vidt ulike oppfatningen av krigen og dens årsaker blant folk i nord og sør. Dette er en kort oppsummering av situasjonen som best jeg klarer å forstå etter en uke her.
Kirkens Nødhjelp jobber over hele landet, og har gjort det selv under krigen. Behovene er enorme. Kirkens Nødhjelp har valgt å fokusere på fem tematiske områder for sitt arbeid verden over. Disse er hiv og aids, kjønnsbasert vold, sivilt samfunn for godt styresett, vann og sanitær, samt konflikthåndtering og fredsbygging. Fra Juba styres langsiktige bistandsprosjekter under disse temaene (i motsetning til nødhjelp).
På hiv og aids handler det mye om å gjøre folk oppmerksomme på problemet og hvordan de kan beskytte seg, i tillegg til å jobbe mot stigmatisering av dem som blir berørt av pandemien. Under krigen har forekomsten av hiv og aids vært relativt lav i Sudan, men nå som folk strømmer tilbake fra alle mulige steder er risikoen stor for en eksplosiv spredning. Grunnleggende helsetilbud er så og si ikke-eksisterende, så utdanning av helsepersonell og bygging av helsestasjoner er viktig.
Kjønnsbasert vold, eller gender, inkluderer arbeid med kvinnegrupper, utdanningsstipend til jenter, workshops med både kvinner og menn, arbeid mot kjønnslemlesting samt empowerment av kvinner, det vil si gjøre dem oppmerksom på sine rettigheter og i stand til å kreve dem.
Sivilt samfunn, altså frivillige organisasjoner, er det dårlig med her. Det fantes en del organisasjoner under krigen som jobbet for fred, særlig blant utvandrede sudanesere. Etter krigen har det som var av ledelse i disse organisasjonene stort sett blitt sugd inn i stillinger i staten, fordi det har vært et så enormt behov for kvalifisert arbeidskraft. Utfordringen er både å bygge opp organisasjonene og å blande de som har vært her med de som har jobbet utenfra på en forsonlig måte. Sivilt samfunn for godt styresett handler om å støtte de frivillige organisasjonene som stiller myndighetene til ansvar og krever rettigheter på vegne av befolkningen. Det ungdomsnettverket jeg har nevnt tidligere faller under dette.
Vann og sanitær er en av Kirkens Nødhjelps særlige styrker i nødhjelpsarbeid. I langsiktig bistand handler det om å sikre folk tilgang på trygt, drikkelig vann, for eksempel ved å bygge brønner. Det handler også om å sikre gode sanitærforhold for å unngå spredning av sykdommer, for eksempel ved å bygge latriner.
Fred og forsoning er åpenbart et viktig område, med blant annet workshops og å skape samarbeid mellom ulike aktører. I tillegg er "resettlement" viktig nå som så mange kommer tilbake. Mange av de som kommer tilbake har lite eller ingenting, og de samfunnene som tar dem imot er heller ikke spesielt godt rustet. Begge parter trenger støtte, enten det dreier seg om tilgang til basic tjenester eller tilgang til såkorn, landbruksredskaper eller byggemateriell.
I tillegg er det mange utdanningsprosjekter på gang. Statistikk er det dårlig med, men det antas at 30% av barn har tilgang til grunnutdannelse, og at kun en fjerdedel av disse er jenter. Bygging av skoler, utdeling av skolemateriell, opplæring av lærere og skoleledelse er blant aktivitetene.
Kirkens Nødhjelp støtter også Juba Media, en av de ytterst få nogenlunde uavhengige avisene her.
Kirkens Nødhjelp ønsker i størst mulig grad å arbeide gjennom partnere, det vil si å gi lokale kirker og organisasjoner midler til å drive arbeidet selv. Dessverre er det få partnere her som har kapasitet til å ta ansvaret selv, så Kirkens Nødhjelp må i stor grad gjennomføre prosjektene selv. Jeg er ikke helt sikker på hvordan det foregår ennå, for vi på kontoret er ikke ute og borer brønner eller bygger skoler. Men jeg regner med at de ansatte her selv må finne arbeidskraft og følge opp arbeidet på noe vis. Ellers på kontoret er det en it-mann, to logistikkansvarlige, en human resources-ansvarlig og noen finance-folk. Det er viktig å ha god oversikt over pengestrømmen inn og ut. Det er kun en nordmann fast ved kontoret her, resten er lokalt ansatte eller fra Kenya. Jeg må altså skuffe dem som ser for seg horder av nordmenn som har reist ned for å dele ut mat til sultende barn :)
(Som sagt har jeg bare vært her en uke, så jeg tar forbehold om feil og unøyaktigheter i beretningen over. )
Etter over tjue år med borgerkrig er det nesten ingen infrastruktur igjen i sør-Sudan. Veier, strøm, kommunikasjon er nærmest en saga blott. Helse og utdanning er det svært dårlig med. Nærmere tre generasjoner unge har gått glipp av utviklingsmuligheter. Folk har sluttet å dyrke jorden for mer enn de selv trenger for å overlever. Under krigen flyktet enormt mange mennesker til andre land eller andre deler av Sudan. Noen ble igjen i Juba. De levde på ulike sider av konflikten. Etter at fredsavtalen ble signert i 2005 (for mer historie - sjekk BBCs hjemmesider) har mange returnert og flere er på vei. Foruten å måtte bygge opp en stat, et styringssystem og basic tjenester til befolkningen, er det mange arr og mye mistro som må overkommes etter krigen, i tillegg til stammekonflikter og den vidt ulike oppfatningen av krigen og dens årsaker blant folk i nord og sør. Dette er en kort oppsummering av situasjonen som best jeg klarer å forstå etter en uke her.
Kirkens Nødhjelp jobber over hele landet, og har gjort det selv under krigen. Behovene er enorme. Kirkens Nødhjelp har valgt å fokusere på fem tematiske områder for sitt arbeid verden over. Disse er hiv og aids, kjønnsbasert vold, sivilt samfunn for godt styresett, vann og sanitær, samt konflikthåndtering og fredsbygging. Fra Juba styres langsiktige bistandsprosjekter under disse temaene (i motsetning til nødhjelp).
På hiv og aids handler det mye om å gjøre folk oppmerksomme på problemet og hvordan de kan beskytte seg, i tillegg til å jobbe mot stigmatisering av dem som blir berørt av pandemien. Under krigen har forekomsten av hiv og aids vært relativt lav i Sudan, men nå som folk strømmer tilbake fra alle mulige steder er risikoen stor for en eksplosiv spredning. Grunnleggende helsetilbud er så og si ikke-eksisterende, så utdanning av helsepersonell og bygging av helsestasjoner er viktig.
Kjønnsbasert vold, eller gender, inkluderer arbeid med kvinnegrupper, utdanningsstipend til jenter, workshops med både kvinner og menn, arbeid mot kjønnslemlesting samt empowerment av kvinner, det vil si gjøre dem oppmerksom på sine rettigheter og i stand til å kreve dem.
Sivilt samfunn, altså frivillige organisasjoner, er det dårlig med her. Det fantes en del organisasjoner under krigen som jobbet for fred, særlig blant utvandrede sudanesere. Etter krigen har det som var av ledelse i disse organisasjonene stort sett blitt sugd inn i stillinger i staten, fordi det har vært et så enormt behov for kvalifisert arbeidskraft. Utfordringen er både å bygge opp organisasjonene og å blande de som har vært her med de som har jobbet utenfra på en forsonlig måte. Sivilt samfunn for godt styresett handler om å støtte de frivillige organisasjonene som stiller myndighetene til ansvar og krever rettigheter på vegne av befolkningen. Det ungdomsnettverket jeg har nevnt tidligere faller under dette.
Vann og sanitær er en av Kirkens Nødhjelps særlige styrker i nødhjelpsarbeid. I langsiktig bistand handler det om å sikre folk tilgang på trygt, drikkelig vann, for eksempel ved å bygge brønner. Det handler også om å sikre gode sanitærforhold for å unngå spredning av sykdommer, for eksempel ved å bygge latriner.
Fred og forsoning er åpenbart et viktig område, med blant annet workshops og å skape samarbeid mellom ulike aktører. I tillegg er "resettlement" viktig nå som så mange kommer tilbake. Mange av de som kommer tilbake har lite eller ingenting, og de samfunnene som tar dem imot er heller ikke spesielt godt rustet. Begge parter trenger støtte, enten det dreier seg om tilgang til basic tjenester eller tilgang til såkorn, landbruksredskaper eller byggemateriell.
I tillegg er det mange utdanningsprosjekter på gang. Statistikk er det dårlig med, men det antas at 30% av barn har tilgang til grunnutdannelse, og at kun en fjerdedel av disse er jenter. Bygging av skoler, utdeling av skolemateriell, opplæring av lærere og skoleledelse er blant aktivitetene.
Kirkens Nødhjelp støtter også Juba Media, en av de ytterst få nogenlunde uavhengige avisene her.
Kirkens Nødhjelp ønsker i størst mulig grad å arbeide gjennom partnere, det vil si å gi lokale kirker og organisasjoner midler til å drive arbeidet selv. Dessverre er det få partnere her som har kapasitet til å ta ansvaret selv, så Kirkens Nødhjelp må i stor grad gjennomføre prosjektene selv. Jeg er ikke helt sikker på hvordan det foregår ennå, for vi på kontoret er ikke ute og borer brønner eller bygger skoler. Men jeg regner med at de ansatte her selv må finne arbeidskraft og følge opp arbeidet på noe vis. Ellers på kontoret er det en it-mann, to logistikkansvarlige, en human resources-ansvarlig og noen finance-folk. Det er viktig å ha god oversikt over pengestrømmen inn og ut. Det er kun en nordmann fast ved kontoret her, resten er lokalt ansatte eller fra Kenya. Jeg må altså skuffe dem som ser for seg horder av nordmenn som har reist ned for å dele ut mat til sultende barn :)
(Som sagt har jeg bare vært her en uke, så jeg tar forbehold om feil og unøyaktigheter i beretningen over. )
Tuesday, March 20, 2007
Ting som er annerledes i Juba
1) Tilgang på nyheter.
I motsetning til Oslo, hvor man har ørten radiokanaler, tv-kanaler, aviser og internettsider, er det kun ryktebørsen som gjelder i Juba dersom man er på jakt etter nogenlunde oppdatert og pålitelig politisk informasjon. Når det for eksempel kommer mange høyerestående militære til byen, er det bare å spørre alle man møter om de vet noe. Dersom to-tre-fire personer sier det samme, regner man med at det er tilfelle. Jeg har også klart å sniffe meg frem til UNMIS' hjemmesider, der det kommer nyhetsoppsummeringer med jevne mellomrom. Men dette fungerer mer for å bekrefte det man allerede har hørt. Det heter forresten kanskje ikke ryktebørsen her nede. Jungeltelegrafen er uansett et mer passende ord :D
2) Dyrelivet
Husfluer har vi riktignok i Norge også, men her kan de for eksempel ha kolerabakterier på føttene. Mygg har vi også hjemme, men ikke helt av samme slag. Firfisler har vi også, men ikke blå med gule hoder (ganske fine). Så egentlig kan man si at det er litt likt. Det vi ikke har i Norge er pytonslanger. Hørte en historie fra Flora om at en vakt i en FN-compound hadde blitt slukt av et dyr hun ikke kunne det engelske navnet på. Denne historien har vi så hørt både fra Thor-Arne og Tomm Kristensen. Det har visstnok figurert bilder i avisen, for denne pytonslangen hadde vært så uheldig og satt seg fast i et elektrisk gjerde. Vi stiller oss noget skeptisk til om det faktisk var en mann som ble fortært, men man skal kanskje ikke utelukke det helt - vaktmenn sover nemlig godt på jobben her i byen. Et annet interessant kryp er en form for klesspisende noe (en bille, kanskje?), som tygger små hull i klærne når de er i klesskapet, men som kan drepes dersom man stryker klærne. Stryking er dessverre en utfordring uten strøm. Et kryp av det mer ekle slaget er en parasitt som lever i sand - derfor bør man ikke gå barbent utendørs. Et siste dyr er flaggermusen. Jeg synes egentlig norske flaggermus er ganske søte, meen i det de får et vingespenn på halvmeteren svinner sjarmen.
3) Temperaturen
Ja, jeg har vært innom dette før, men det er helt sinnsykt varmt her! Det går utover matlysten, væskebehovet og energinivået. Visstnok tar det en uke for kroppen å akklimatisere seg, så jeg venter i spenning.
4) Arbeidsmengden
Det er lenge siden jeg var arbeidsledig i Changemakerjobben. Det er nok en liten utfordring å finne oppgaver som jeg faktisk kan utføre her. Føler meg litt som en ungdomsskoleelev på arbeidsuke - der innsatsen fra arbeidsplassen for å tilrettelegge langt overskrider hva den får tilbake av arbeidskraft. Forhåpentligvis går det seg til etterhvert som jeg får bedre forutsetninger for å jobbe på egenhånd. På torsdag eller fredag skal jeg møte ungdomsnettverket her nede, og det gleder jeg meg til. Det høres ut på Margaret, en av de ansatte her nede, som om jeg skal være ansvarlig for å følge opp det prosjektet. Jeg er blitt forespeilet at jeg skulle følge dem og lære om hvordan de jobber. Men dette prosjektet hører til civil society-delen av arbeidet her nede, og da de ikke har klart å finne en civil society coordinator ennå har Margaret vært midlertidig ansvarlig. Fikk inntrykk av at hun er glad for at noen andre tar over, da civil society ikke er hennes felt. Av KNs felt er dette definitivt det jeg interesserer meg mest for, så det går fint for meg :) Blir litt sånn "my first project", noe jeg kan øve meg på til de finner en fast civil society coordinator.
PS - det heter da altså den fortapte sønn. Fant det ut da Tomm Kristensen fortalte om den prekenen han hadde hørt på søndag i en annen katolsk kirke.
I motsetning til Oslo, hvor man har ørten radiokanaler, tv-kanaler, aviser og internettsider, er det kun ryktebørsen som gjelder i Juba dersom man er på jakt etter nogenlunde oppdatert og pålitelig politisk informasjon. Når det for eksempel kommer mange høyerestående militære til byen, er det bare å spørre alle man møter om de vet noe. Dersom to-tre-fire personer sier det samme, regner man med at det er tilfelle. Jeg har også klart å sniffe meg frem til UNMIS' hjemmesider, der det kommer nyhetsoppsummeringer med jevne mellomrom. Men dette fungerer mer for å bekrefte det man allerede har hørt. Det heter forresten kanskje ikke ryktebørsen her nede. Jungeltelegrafen er uansett et mer passende ord :D
2) Dyrelivet
Husfluer har vi riktignok i Norge også, men her kan de for eksempel ha kolerabakterier på føttene. Mygg har vi også hjemme, men ikke helt av samme slag. Firfisler har vi også, men ikke blå med gule hoder (ganske fine). Så egentlig kan man si at det er litt likt. Det vi ikke har i Norge er pytonslanger. Hørte en historie fra Flora om at en vakt i en FN-compound hadde blitt slukt av et dyr hun ikke kunne det engelske navnet på. Denne historien har vi så hørt både fra Thor-Arne og Tomm Kristensen. Det har visstnok figurert bilder i avisen, for denne pytonslangen hadde vært så uheldig og satt seg fast i et elektrisk gjerde. Vi stiller oss noget skeptisk til om det faktisk var en mann som ble fortært, men man skal kanskje ikke utelukke det helt - vaktmenn sover nemlig godt på jobben her i byen. Et annet interessant kryp er en form for klesspisende noe (en bille, kanskje?), som tygger små hull i klærne når de er i klesskapet, men som kan drepes dersom man stryker klærne. Stryking er dessverre en utfordring uten strøm. Et kryp av det mer ekle slaget er en parasitt som lever i sand - derfor bør man ikke gå barbent utendørs. Et siste dyr er flaggermusen. Jeg synes egentlig norske flaggermus er ganske søte, meen i det de får et vingespenn på halvmeteren svinner sjarmen.
3) Temperaturen
Ja, jeg har vært innom dette før, men det er helt sinnsykt varmt her! Det går utover matlysten, væskebehovet og energinivået. Visstnok tar det en uke for kroppen å akklimatisere seg, så jeg venter i spenning.
4) Arbeidsmengden
Det er lenge siden jeg var arbeidsledig i Changemakerjobben. Det er nok en liten utfordring å finne oppgaver som jeg faktisk kan utføre her. Føler meg litt som en ungdomsskoleelev på arbeidsuke - der innsatsen fra arbeidsplassen for å tilrettelegge langt overskrider hva den får tilbake av arbeidskraft. Forhåpentligvis går det seg til etterhvert som jeg får bedre forutsetninger for å jobbe på egenhånd. På torsdag eller fredag skal jeg møte ungdomsnettverket her nede, og det gleder jeg meg til. Det høres ut på Margaret, en av de ansatte her nede, som om jeg skal være ansvarlig for å følge opp det prosjektet. Jeg er blitt forespeilet at jeg skulle følge dem og lære om hvordan de jobber. Men dette prosjektet hører til civil society-delen av arbeidet her nede, og da de ikke har klart å finne en civil society coordinator ennå har Margaret vært midlertidig ansvarlig. Fikk inntrykk av at hun er glad for at noen andre tar over, da civil society ikke er hennes felt. Av KNs felt er dette definitivt det jeg interesserer meg mest for, så det går fint for meg :) Blir litt sånn "my first project", noe jeg kan øve meg på til de finner en fast civil society coordinator.
PS - det heter da altså den fortapte sønn. Fant det ut da Tomm Kristensen fortalte om den prekenen han hadde hørt på søndag i en annen katolsk kirke.
Monday, March 19, 2007
Ny uke
Min første helg i Juba var rolig og behagelig. Litt i varmeste laget i går, kanskje, men må ellers si meg fornøyd.
Fredag jobbet jeg til halv syv, så dro vi på en pizzarestaurant i Juba sentrum. Kjempegod pizza, men litt surrealistisk restaurant fordi den var så ren, pyntet og avskjermet i forhold til verden rundt.
Lørdag gjorde jeg stort sett ingen verdens ting. Satt på den myggnettinginngjerdete verandaen vår og leste bok, skrev dagbok, hørte på musikk og sov litt innimellom. Birgit jobbet på kontoret hele dagen, og da hun kom hjem laget vi medbrakt Toro tomatsuppe med skruer og boller.
På søndag var det å komme seg opp av sengen og dra på gudstjeneste (men først spiste vi luksusfrokost: rundstykker ristet i stekepanne med hermetikkost på). De som kjenner meg vet at jeg ikke er den store kirkegjengeren på søndager, men når man er på tur er det gøy å se hvordan de gjør det lokalt. Vi dro til St. Charles something (lokal helgen) Catholic Church. Der går Mathia, en av de lokalt ansatte på kontoret, som bor i naboguesthouset med kone og cirka ni barn, og der liker Birgit seg. Vi strenet rett inn og kapret oss stoler (alternativet er lave trebenker, og keep in mind at gudstjenesten varer i to timer - her liker de å prate mye og lenge). Mye musikk med lokale instrumenter og pikekor var blant høydepunktene. To (!) kollekter (visstnok var det noe de hadde glemt å samle inn til forrige søndag). Interessant var det ihvertfall. Prekenen handlet om den bortkomne sønn, (nå ble jeg usikker på om det er akkurat det det heter på norsk), og det slo meg at historien om at de la den fineste kappen rundt skuldrene hans og slaktet kua nok kan tolkes mer bokstavelig talt her enn hjemme. I en by hvor det for tiden er utbrudd både av kolera og hjernehinnebetennelse var jeg spent på hvordan de ville gjøre det med nattverdsvin. Det viste seg at kun presten fikk vin, mens de andre måtte nøye seg med oblater. Siden nattverd betyr noe annet for katolikker enn for lutheranere valgte jeg uansett å stå over.
Etterpå dro vi på jakt etter et "luksushotell", ettersom mine foreldre (inshallah) kommer på besøk noen dager i påsken. Da Vinci Lodge viste seg å være stedet. Der kan man bo i telt med bad og myggnetting ved Nilen for 200 dollar natten. Så kjørte vi innom bakeriet og kjøpte nybakte rundstykker som vi mesket oss på til lunsj. Drikke til lunsj var kokt og avkjølt vann med ananaspulver - som ga en forfriskende drink med både c-vitaminer og kalsium. Så stakk Thor-Arne innom, også han en KN-mann, som jobber på kontoret i Khartoum.
La meg bare komme med en digresjon, nemlig at Khartoum, som jeg hadde hørt så mye negativt om før jeg kom hit, begynner å høres ut som paradis. Der har de nemlig både aircondition, svømmebassenger og matvarer.
Om kvelden dro Birgit, Thor-Arne og jeg ut og spiste middag. Jeg satt for det meste og hørte på dem snakke jobb, og selv om jeg ikke kjenner hverken menneskene eller sakene de snakket om regner jeg med at brikkene faller på plass etterhvert. Foreløpig suger jeg til meg all informasjon jeg kan få.
I dag har det vært nok en lang dag på kontoret. Åtte til halv syv er noget lenger enn en dag på hovedkontoret i Oslo. Skjønt, gjennomsnittlig blir det kanskje det samme. Legg til at kontoret er stedet med internett og vifte i taket lønner det seg muligens å være her mest mulig. I kveld skal det spises ute med Thor-Arne, Birgit og Tomm Kristensen (som noen av dere kanskje har hørt om - en tidligere NRK-korrespondent som for tiden jobber med å sette opp presidentens informasjonskontor her i Juba).
Fredag jobbet jeg til halv syv, så dro vi på en pizzarestaurant i Juba sentrum. Kjempegod pizza, men litt surrealistisk restaurant fordi den var så ren, pyntet og avskjermet i forhold til verden rundt.
Lørdag gjorde jeg stort sett ingen verdens ting. Satt på den myggnettinginngjerdete verandaen vår og leste bok, skrev dagbok, hørte på musikk og sov litt innimellom. Birgit jobbet på kontoret hele dagen, og da hun kom hjem laget vi medbrakt Toro tomatsuppe med skruer og boller.
På søndag var det å komme seg opp av sengen og dra på gudstjeneste (men først spiste vi luksusfrokost: rundstykker ristet i stekepanne med hermetikkost på). De som kjenner meg vet at jeg ikke er den store kirkegjengeren på søndager, men når man er på tur er det gøy å se hvordan de gjør det lokalt. Vi dro til St. Charles something (lokal helgen) Catholic Church. Der går Mathia, en av de lokalt ansatte på kontoret, som bor i naboguesthouset med kone og cirka ni barn, og der liker Birgit seg. Vi strenet rett inn og kapret oss stoler (alternativet er lave trebenker, og keep in mind at gudstjenesten varer i to timer - her liker de å prate mye og lenge). Mye musikk med lokale instrumenter og pikekor var blant høydepunktene. To (!) kollekter (visstnok var det noe de hadde glemt å samle inn til forrige søndag). Interessant var det ihvertfall. Prekenen handlet om den bortkomne sønn, (nå ble jeg usikker på om det er akkurat det det heter på norsk), og det slo meg at historien om at de la den fineste kappen rundt skuldrene hans og slaktet kua nok kan tolkes mer bokstavelig talt her enn hjemme. I en by hvor det for tiden er utbrudd både av kolera og hjernehinnebetennelse var jeg spent på hvordan de ville gjøre det med nattverdsvin. Det viste seg at kun presten fikk vin, mens de andre måtte nøye seg med oblater. Siden nattverd betyr noe annet for katolikker enn for lutheranere valgte jeg uansett å stå over.
Etterpå dro vi på jakt etter et "luksushotell", ettersom mine foreldre (inshallah) kommer på besøk noen dager i påsken. Da Vinci Lodge viste seg å være stedet. Der kan man bo i telt med bad og myggnetting ved Nilen for 200 dollar natten. Så kjørte vi innom bakeriet og kjøpte nybakte rundstykker som vi mesket oss på til lunsj. Drikke til lunsj var kokt og avkjølt vann med ananaspulver - som ga en forfriskende drink med både c-vitaminer og kalsium. Så stakk Thor-Arne innom, også han en KN-mann, som jobber på kontoret i Khartoum.
La meg bare komme med en digresjon, nemlig at Khartoum, som jeg hadde hørt så mye negativt om før jeg kom hit, begynner å høres ut som paradis. Der har de nemlig både aircondition, svømmebassenger og matvarer.
Om kvelden dro Birgit, Thor-Arne og jeg ut og spiste middag. Jeg satt for det meste og hørte på dem snakke jobb, og selv om jeg ikke kjenner hverken menneskene eller sakene de snakket om regner jeg med at brikkene faller på plass etterhvert. Foreløpig suger jeg til meg all informasjon jeg kan få.
I dag har det vært nok en lang dag på kontoret. Åtte til halv syv er noget lenger enn en dag på hovedkontoret i Oslo. Skjønt, gjennomsnittlig blir det kanskje det samme. Legg til at kontoret er stedet med internett og vifte i taket lønner det seg muligens å være her mest mulig. I kveld skal det spises ute med Thor-Arne, Birgit og Tomm Kristensen (som noen av dere kanskje har hørt om - en tidligere NRK-korrespondent som for tiden jobber med å sette opp presidentens informasjonskontor her i Juba).
Tilgjengelighet
Ettersom jeg forstår at myspace er utilgjengelig og Juba likeså, prøver jeg med ny blogg. Limer inn det jeg hadde rukket å skrive på den andre:
Thursday, March 15, 2007
Varmt!
Juba er noe av det varmeste man kan finne, tror jeg. Det var cirka 40 grader i skyggen i går, og i et land uten aircondition blir det godt og hett. Særlig om natten, når vi ikke har strøm og ergo ingen takvifte. Det er veldig spennende og skummelt å være her. Soldater overalt og villmannskjøring med bil og moped. Så langt har det gått fint, jeg har blitt fulgt overalt, men lurer på om jeg kommer til å klare meg på egenhånd. Birgit, den norske damen som jobber for KN her, skal reise på påskeferie snart og blir borte i to uker.
Meanwhile har jeg funnet ut litt mer om hva jeg egentlig skal gjøre her. Jeg skal hjelpe til med rapporteringen (50 rapporter med 4-8 dokumenter i hver skal samles), arkivering (en lokal gutt er ansatt i en mnd for å gjøre det, men trenger visst litt hjelp), møte det lokale ungdomsnettverket og være med på deres aktiviteter, og kanskje møte noen changemakere fra Khartoum og bygge nettverk mellom dem og ungdommene her i sør.
Juba er slik man ser Afrika på film. Varmt, støvete, geiter i gatene og folk som bor i stråhytter. Midt i sentrum. Marked hvor de selger cirka fem ulike sorter grønnsaker og frukt, og resten små butikker hvor man får kjøpt hermetikk, brød og drikke av ulikt slag. Bor i et guesthouse med fire rom, felles bad og kjøkken, sammen med Birgit, Flora og Margaret. Vi lager maten selv, for de som lurte på det (det gjorde ihvertfall jeg før jeg dro). Vi har både dusj og vannklosett, og i dag blir forhåpentligvis myggnettingen min montert. Men det er ikke regntid riktig ennå, så det er ikke så mye mygg for tiden. Så langt har alle vært veldig hjelpsomme, både i Nairobi og Juba. Og jeg har definitivt opplevd mye nytt allerede. Og vi spiste middag ved Nilen i går, det var veldig hyggelig.
Fredag: overskyet og ungdomsnettverk
I går hadde jeg min første kveld alene i guesthouset. Heldig for meg var dette en av de kveldene da generatoren ikke virket. Det var med andre ord veldig mørkt mellom syv og ni, da de andre kom hjem og fant noen som kunne fikse det. Men man trenger ikke lys for å høre på i-pod. Så jeg slo ihjel tiden med musikk, og prøvde å ignorere de mennene som lusket rundt huset.
I dag er det overskyet og har regnet litt. Dermed er det en meget behagelig temperatur ute, som gjør det mulig både å leve og tenke. Jeg har møtt tre ungdommer fra et ungdomsnettverk her nede, som jeg skal ha mer kontakt med. Fikk inntrykk av at de driver med mye spennende arbeid. Har også hilst på dem som jobber på det norske konsulatet. De flyttet inn i ny bygning i går, så der var alt splitter nytt og lettere kaotisk. Og de har airconditioning!
Veksle penger har jeg også fått hjelp til av Peter, en av finance-mennene her på kontoret, og en av logistikk-mennene har gitt meg nøkkel til guesthouset (forsøk nummer to, så jeg var innelåst i går kveld uten å vite det).
Lunsj i dag ved pulten, et meget avlangt, men velsmakende rundstykke med selvimportert baconost. I kveld skal jeg teste ut middagslaging for første gang. Man må filtrere vannet eller koke det veldig lenge, har jeg lært.
Om noen timer er det helg. Vurderer å ta med laptopen til huset for å se på film, men jeg er ikke sikker på om generatoren tåler at jeg kobler den til. Og batteriet varer cirka ti minutter uten strøm. Jeg har begynt på fransk krim nr. en (fransk tar lengre tid å lese - triks for å få boken til å vare) og ellers får jeg se hva helgen bringer. ig. Det finnes ikke noe særlig å gjøre her på fritiden, så jeg blir veldig glad for alle mail og kommentarer på bloggen!
Thursday, March 15, 2007
Varmt!
Juba er noe av det varmeste man kan finne, tror jeg. Det var cirka 40 grader i skyggen i går, og i et land uten aircondition blir det godt og hett. Særlig om natten, når vi ikke har strøm og ergo ingen takvifte. Det er veldig spennende og skummelt å være her. Soldater overalt og villmannskjøring med bil og moped. Så langt har det gått fint, jeg har blitt fulgt overalt, men lurer på om jeg kommer til å klare meg på egenhånd. Birgit, den norske damen som jobber for KN her, skal reise på påskeferie snart og blir borte i to uker.
Meanwhile har jeg funnet ut litt mer om hva jeg egentlig skal gjøre her. Jeg skal hjelpe til med rapporteringen (50 rapporter med 4-8 dokumenter i hver skal samles), arkivering (en lokal gutt er ansatt i en mnd for å gjøre det, men trenger visst litt hjelp), møte det lokale ungdomsnettverket og være med på deres aktiviteter, og kanskje møte noen changemakere fra Khartoum og bygge nettverk mellom dem og ungdommene her i sør.
Juba er slik man ser Afrika på film. Varmt, støvete, geiter i gatene og folk som bor i stråhytter. Midt i sentrum. Marked hvor de selger cirka fem ulike sorter grønnsaker og frukt, og resten små butikker hvor man får kjøpt hermetikk, brød og drikke av ulikt slag. Bor i et guesthouse med fire rom, felles bad og kjøkken, sammen med Birgit, Flora og Margaret. Vi lager maten selv, for de som lurte på det (det gjorde ihvertfall jeg før jeg dro). Vi har både dusj og vannklosett, og i dag blir forhåpentligvis myggnettingen min montert. Men det er ikke regntid riktig ennå, så det er ikke så mye mygg for tiden. Så langt har alle vært veldig hjelpsomme, både i Nairobi og Juba. Og jeg har definitivt opplevd mye nytt allerede. Og vi spiste middag ved Nilen i går, det var veldig hyggelig.
Fredag: overskyet og ungdomsnettverk
I går hadde jeg min første kveld alene i guesthouset. Heldig for meg var dette en av de kveldene da generatoren ikke virket. Det var med andre ord veldig mørkt mellom syv og ni, da de andre kom hjem og fant noen som kunne fikse det. Men man trenger ikke lys for å høre på i-pod. Så jeg slo ihjel tiden med musikk, og prøvde å ignorere de mennene som lusket rundt huset.
I dag er det overskyet og har regnet litt. Dermed er det en meget behagelig temperatur ute, som gjør det mulig både å leve og tenke. Jeg har møtt tre ungdommer fra et ungdomsnettverk her nede, som jeg skal ha mer kontakt med. Fikk inntrykk av at de driver med mye spennende arbeid. Har også hilst på dem som jobber på det norske konsulatet. De flyttet inn i ny bygning i går, så der var alt splitter nytt og lettere kaotisk. Og de har airconditioning!
Veksle penger har jeg også fått hjelp til av Peter, en av finance-mennene her på kontoret, og en av logistikk-mennene har gitt meg nøkkel til guesthouset (forsøk nummer to, så jeg var innelåst i går kveld uten å vite det).
Lunsj i dag ved pulten, et meget avlangt, men velsmakende rundstykke med selvimportert baconost. I kveld skal jeg teste ut middagslaging for første gang. Man må filtrere vannet eller koke det veldig lenge, har jeg lært.
Om noen timer er det helg. Vurderer å ta med laptopen til huset for å se på film, men jeg er ikke sikker på om generatoren tåler at jeg kobler den til. Og batteriet varer cirka ti minutter uten strøm. Jeg har begynt på fransk krim nr. en (fransk tar lengre tid å lese - triks for å få boken til å vare) og ellers får jeg se hva helgen bringer. ig. Det finnes ikke noe særlig å gjøre her på fritiden, så jeg blir veldig glad for alle mail og kommentarer på bloggen!
Subscribe to:
Posts (Atom)